Høring - Forslag til midlertidige endringer i kompetanseforskriften og trygderefusjonsforskriften

Departementet skriver at under utbruddet av covid-19 har det vært avgjørende å sikre tilstrekkelig legebemanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Som ett av flere tiltak er det vedtatt midlertidige endringer i forskrift 17. februar 2017 nr. 192 om kompetansekrav for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (kompetanseforskriften) og forskrift 18. juni 1998 nr. 590 om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter (trygderefusjonsforskriften). Endringene åpner for at leger som ikke er spesialister i allmennmedisin eller under spesialisering i allmennmedisin, kan tilsettes i vikariat med varighet mer enn ett år og motta trygderefusjon. Unntakene opphører 1. juli 2022.

Departementet sender derfor på høring forslag om å forlenge unntaksperioden fra kompetansekravene for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementet viser til at det fortsatt er mange usikre faktorer som kan påvirke pandemiens størrelse og konsekvenser. Det er også ventet at sesonginfluensa i den kommende vintersesongen vil kunne medføre økt behov for legetjenester i kommunene. Videre vises det til at situasjonen i Ukraina tilsier at det må tas høyde for en betydelig tilstrømning av ukrainere som vil ha behov for helsehjelp i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Flere kommuner er allerede i en presset situasjon, og den totale belastningen på tjenesten kan potensielt bli svært stor.

For å lette kommunenes arbeid med å kunne tilby nødvendige helsetjenester og hindre en uakseptabel belastning på tjenestene, foreslår departementet at unntaket fra kompetansekravene forlenges frem til 31. desember 2022.

Legeforeningen støtter forlengelsen, men vil understreke at behovet for et slikt unntak skyldes den uløste nasjonale fastlegekrisen. Med en stabil fastlegeordning ville både fordrevne fra Ukrainia, en eventuell influensaepidemi og fremtidige pandemier blitt godt ivaretatt uten behov for denne typen unntak.

Ved slik videreføring av unntaket fra kompetansekravet er det viktig at tjenesten blir tellende i spesialiseringen, og at kommunen har ansvar for å tilrettelegge med tilstrekkelig veiledning og supervisjon. Alle må ha krav på supervisjon og etablert veiledning fra første arbeidsdag, med unntak av helt korte vikariater av bare noen ukers varighet. Som departementet selv skriver:

«Bakgrunnen for kravene er særlig at kommunale leger ofte jobber alene eller med få andre å rådføre seg med, kombinert med at de kan bli stilt overfor kompliserte medisinskfaglige utfordringer. Fastleger har også et uselektert pasientgrunnlag som krever en særskilt kompetanse.»

Legeforeningen er enig i denne beskrivelsen som tydeliggjør behovet for kontinuerlig supervisjon og veiledning for nye allmennleger.

Leger som er ansatt i vikariater under 12 måneder vil i mange tilfeller være tidlig i sin karriere. Behovet for supervisjon vil være størst i begynnelsen av spesialiseringsløpet, og gradvis avta gjennom og etter utløpet av vikarperioden. Supervisjon bør anses som en nødvendig kvalitetssikring av tjenesten og bør derfor ivaretas fra starten av. Vi vil her særlig trekke frem at dersom ferdig utdannede leger som venter på turnusplass skal ha selvstendig legevakt er det helt nødvendig at de får supervisjon. Kommuner som benytter seg av unntaksbestemmelsen i kompetanseforskriften § 4a må sikre dette for å kunne tilby en forsvarlig tjeneste.

Veiledning er i mindre grad enn supervisjon nødvendig for å sikre forsvarlig pasientbehandling i korte vikarperioder. Veiledning er nødvendig for å oppnå en forsvarlig spesialistutdanning. Behovet for veiledning vil være jevnere gjennom hele spesialiseringsperioden enn behovet for supervisjon, men også veiledning bør av faglige grunner som hovedregel tilbys fra starten av. I tillegg kan man anføre at regelverket også gir leger i spesialistutdanning rettigheter til å motta både supervisjon og veiledning.

Vi har for øvrig registrert oppdraget fra HOD til Helsedirektoratet om vurderinger av konsekvenser ved eventuelle permanente og midlertidige regelverksendringer, og benytter anledningen til å kommentere dette. Det å innføre permanente ordninger som medfører dårligere kvalitet på helsetjenesten for å bøte på manglende satsning på fastlegeordningen er feil tiltak. HOD og Helsedirektorat må istedenfor bruke tid og ressurser på å få på plass en generell styrking av fastlegeordningen nå, før vi mister all fagkapital permanent. Det å skille på kompetansekrav i kommuner med og uten rekrutteringsutfordringer støtter Legeforeningen ikke. For befolkningen er det like viktig med god kvalitet på allmennlegetjenestene og legevakt uansett hvor de bor, kanskje burde kompetansekrav i særskilt rekrutteringssvake kommuner være enda høyere. Der det er få leger og størst rekrutteringsutfordringer er det ofte lengre avstand til sykehus og legen arbeider mer alene med større faglige utfordringer. Medisinstudenter med lisens kan ikke ha legevakt alene, det er ikke faglig forsvarlig.

Det er nå viktig å snarest sikre stabilisering slik at erfarne fastleger som kan allmennmedisin ikke slutter. Vi trenger desperat veiledere og supervisører som kan faget. Den allmennmedisinske kunnskapen vi i Norge har opparbeidet oss gjennom tiår må tas vare på. Vi kan ikke løse fastlegekrisen ved å senke kravene til hvem som kan ansettes, det vil gi en betydelig dårligere helsetjeneste der folk bor, økt belastning på spesialisthelsetjenesten, økt bruk av legevakt, osv. Vi vet fra den norske kontinuitetsstudien med Hogne Sandvik et al at kontinuitet redder liv.(1)

Med hilsen Den norske legeforening

Siri Skumlien
generalsekretær

Lars Duvaland
Avdelingsdirektør

Ida Øygard Haavardsholm
Spesialrådgiver/jurist

1 Dette er effekten av fastlege-kontinuitet i tall for overlevelse og sykehusinnleggelse (legeforeningen.no)