For leger er det helt avgjørende å opprettholde et tillitsforhold til pasienten. En ny reform må ikke føre til at legene får nye oppgaver og undersøkelseshjemler for å avdekke eget bruk av narkotika, uten samtykke fra pasienten.

Pasienter med ruslidelse dør flere år tidligere enn resten av befolkningen og en stor del av overdødeligheten skyldes også i denne pasientgruppen ikke overdoser eller direkte følger av rusmisbruk, men somatisk sykdom som det finnes behandlingsmuligheter for (eks. hjerte-kar sykdom, kreft og lungesykdommer). En forebyggings- og behandlingsreform må inneholde tiltak som medfører bedre ivaretagelse av både somatisk og psykisk helse når målet er hjelp og ikke straff. Personer med ruslidelser må fritas fra å betale egenandeler i hele den offentlige helsetjenesten.

Legeforeningen vil knytte noen kommentarer til punktet i mandatet som omhandler rettslig avgrensing av begrepet rusavhengighet. I andre punkter i mandatet refereres det til skillet mellom rusavhengighet og begynnende rusavhengighet, og beviskrav for at personen skal anses som rusavhengig. Legeforeningen er som nevnt overfor enig i at rusavhengige bør få helsehjelp og ikke straff. Legeforeningen ønsker likevel å påpeke at en lovendring som innebærer at straffrihet for bruk og besittelse av ulovlige narkotiske stoffer knyttes til diagnose, innebærer noen vanskelige dilemmaer for både pasienter og behandlere: Når er pasienten avhengig nok til at det gir straffrihet? Hvem skal stille diagnosen – fastlegen, spesialisthelsetjenesten, eller andre? Hva med personer som ikke har ønsket hjelp fra helsevesenet, og dermed ikke fått en diagnose? Hvis spesialisthelsetjenesten skal utrede og stille diagnosen: Holder det å være henvist? Eller under utredning? Det er også en risiko for at en slik lovendring vil kunne endre terskelen for å stille rusdiagnoser.

I forlengelsen av problemstillingen overfor vil det være en utfordring å lage en fornuftig avgrensing mellom 'rusavhengig' og 'ikke-rusavhengig', når atferden er den samme. Begrepet 'begynnende rusavhengig' illustrerer dette. Dette kan være vanskelig nok i klinisk praksis, og en i mange situasjoner umulig oppgave å definere utenfor klinisk praksis. Selv om svaret vil være enkelt i mange tilfeller, vil gråsonen mellom avhengig og ikke-avhengig være stor. Begrepet "begynnende rusavhengig" vil i liten grad løse dette problemet. Det vil på samme måte også være vanskelig å finne fornuftige tiltak for de mange hvor det ikke er åpenbart om det foreligger en rusmiddelavhengighet eller ikke.

I klinisk praksis har man kommet et stykke på vei med å skille personen som trenger hjelp fra avhengighetstilstanden og atferden. Enhver pasient er mer enn sin sykdom, og dette er spesielt viktig når det hefter sosiale stigma ved det aktuelle helseproblemet. Man bør derfor bruke begrep som "personer med rusmiddelavhengighet" fremfor begrep som "rusavhengige". Det er også å anbefale å benytte uttrykket "rusmiddelavhengighet" i stedet for "rusavhengighet". Uttrykket "håndheving av rus" fremstår også noe uklart og lite egnet til å fokusere på å hjelpe menneskene som har slike helseproblemer.

Med hilsen
Den norske legeforening

Siri Skumlien
generalsekretær

Marit Randsborg
avdelingsdirektør

Gisle Bruknapp
seniorrådgiver

Gard Paalgard Rønnow
rådgiver