Høring – innspill om forsterket innsats for sosial utjevning og mobilitet

Oppvekstsvilkår påvirker barns forutsetninger for et godt liv, og det er god grunn til bekymring over at en økende andel barn i Norge vokser opp i lavinntektsfamilier. Det er også kjent at andelen barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne statistikken. Legeforeningen mener at det kreves målrettede tiltak for å forebygge utenforskap hos risikoutsatte barn, samtidig som at generelle forebyggende tiltak som understøtter utviklingen til alle barn og unge som vokser opp i Norge bør være et sentralt helsepolitisk satsningsområde. Det er viktig å tenke tverrfaglig og forebyggende når tiltak for sosial utjevning skal innføres, og tiltak bør rette seg mot alle arenaer der barn oppholder seg. 

Grunnmuren må styrkes

Legeforeningen mener grunnmuren som skal sikre alle barn like muligheter må styrkes. Helsestasjonene må ha kapasitet til å støtte sårbare familier i barnets tidlige leveår, og det må stimuleres til at flere barn begynner tidlig i barnehage og deltar på SFO/AKS. Det er vesentlig med gode arbeidsbetingelser for ansatte i helsestasjoner, barnehager og skoler, slik at man rekrutterer fagpersoner med høy kompetanse og beholder ansatte som har opparbeidet seg erfaring og trygghet i jobben. Å sikre nok voksne/fagpersoner både i barnehage og skole vil være et godt forebyggende tiltak.

En styrking av minoritetskompetansen, og opplæring i kommunikasjon, hos ansatte på helsestasjon, barnehager og i skolen vil kunne bidra til nødvendig støtte og veiledning av sårbare familier på en positiv og trygg måte. Legeforeningen mener kommunene også bør få insentiver til å satse på systematisk arbeid med foreldreveiledning, slik at vi sikrer trygge voksne med god samspills- og relasjonskompetanse. 

Skolen er den viktigste arenaen for sosial utjevning, men dette krever en god ressurssituasjon. God ledelse, nok ansatte og rammevilkår som sikrer kontinuitet er avgjørende. Legeforeningen mener tilstrekkelig antall voksne, både lærere, miljøarbeidere og støttepedagoger, er nødvendig for å dekke barnas behov for trygghet og forutsigbarhet over tid, og vil bidra til at det er kapasitet for godt samarbeid med hjemmet. Skolemat og daglig fysisk aktivitet er godt dokumenterte tiltak som Legeforeningen mener bør innføres nasjonalt. Dette er tiltak som vil ha stor betydning for de mest sårbare barna og ungdommene, men er samtidig universelle tiltak som ikke bidrar til ytterligere stigmatisering. I tillegg vil det ha en effekt både på sosialt miljø og arbeidsmiljø, noe som vil gagne alle elevene. 

Idretten må utnyttes bedre 

Barne- og ungdomsidretten er en svært viktig arena for inkludering, tilhørighet og mestring, og har et stort potensiale for å virke sosialt utjevnende. Legeforeningen mener dette bør utnyttes enda bedre. Alle barn bør ha like muligheter til å delta, uavhengig av familiens økonomiske situasjon. Tilstrekkelig infrastruktur og økonomiske rammer for barne- og ungdomsidretten er viktig, og må styrkes, men det er trolig et potensiale også for å oppnå mer innenfor dagens rammer. 

Legeforeningen mener idretten i større grad må ses på som en inkluderingsarena i tillegg til en rent sportslig arena, og at den må satses på deretter. Både idrettsklubbene selv, myndighetene og særforbundene må ta et større ansvar for å sikre at breddeidretten for barn og ungdom holdes rimelig i alle klubber, samtidig som det sikres et likeverdig og godt tilbud. Kommuner bør i tillegg ha gode ordninger slik at de som har behov for økonomisk støtte til å kunne delta i idrett og aktiviteter får det, og dette må foregå på en slik måte at det ikke virker stigmatiserende. 

Leken må gis mer rom

God livskvalitet i barndommen henger sammen med trygge oppvekstvilkår, men også muligheten til å utfolde seg og utforske verden på egne premisser gjennom lek. Økte utdanningskrav og skjermbaserte aktiviteter har i økende grad beslaglagt barn og unges tid og oppmerksomhet. Tid som hos tidligere generasjoner ble brukt til å leke ute og være sammen med andre barn. 

FNs barnekonvensjon paragraf 31 ble revidert i 2013 for å fremheve lekens betydning for barns helse og utvikling. Komiteen som reviderte denne paragrafen omtalte spesifikt at industrialiserte lands økte utdanningskrav truer tiden barn har til fritid og lek, og at barns egenmotiverte lek er deres viktigste læringsform[1]. «Barns lek er en hvilken som helst adferd, aktivitet eller prosess som de selv setter i gang; den foregår når og der muligheten finnes», heter det i Barnekonvensjonens paragraf 31. Legeforeningen stiller derfor spørsmål ved begrepet «veiledet lek» som foreslås som et tiltak allerede på barnehagenivå i den ferske rapporten «Et jevnere utdanningsløp – barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant barn og unge»[2]. 

Det er godt dokumentert at den egenmotiverte leken har stor betydning for barns tillit til egen mestring og motivasjon for å lære. Legeforeningen anser derfor tilrettelegging for mer tid og rom for barns egenmotiverte lek i tidlige aldersfaser som et sentralt og viktig forebyggende tiltak.

Skjermbruk må begrenses

Legeforeningen mener at skjermbruk generelt, og sosiale medier spesielt, stjeler tid fra fysiske og ikke-skjermbaserte aktiviteter hos barn og unge. Forskningen er også tydelig på at det er sammenheng mellom mye skjermtid, senere leggetid og kortere søvn – med de åpenbare negative helsekonsekvensene det gir. Sårbare grupper kan dessuten rammes spesielt av de negative helseeffektene mye skjermbruk medfører. Vi vet ikke nok om konsekvensene skjermbruk og sosiale medier har for barn og unges helse, men på bakgrunn av både klinisk erfaring og foreløpig kunnskap mener Legeforeningen det her er viktig å være føre var. Alderskontroll med innlogging via bank-id på sosiale medier kan være et tiltak som bidrar til å beskytte de yngste brukerne mot destruktivt innhold. Foreldreinformasjon og veiledning kan også bidra til å demme opp for den sosiale ulikheten uheldig skjermbruk kan bidra til.

Rusforebygging må prioriteres

Avhengighetsproblematikk går, i likhet med sosial status, i arv. Det handler både om genetisk og sosial sårbarhet hos barn av foreldre med avhengighetsproblematikk. De som sliter med avhengighet faller ofte utenfor i samfunnet, og mange havner i uføre både økonomisk og sosialt. De blir ofte heller ikke de omsorgspersonene de ideelt sett burde vært for egne barn. Flere unge som eksperimenter med rusmidler, eller som utvikler bruk, vil droppe ut av skole, noe som hindrer muligheter for utdanning og stabil inntekt. Legeforeningen mener derfor det er avgjørende å inkludere det rusforebyggende perspektivet i arbeidet med sosial utjevning og mobilitet, herunder både lavterskeltilbud i kommunene og TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling). I skolehelsetjenesten bør det være fokus på rusforebyggende arbeid, og når det fanges opp at barn og ungdom bruker rusmidler må det være tydelig hvor de kan få hjelp. Vi anbefaler også at det satses på arbeid med pårørende, da generasjonsperspektivet er viktig i forebygging og behandling av sosial ulikhet og helse.

Stigmatisering må forhindres

Legeforeningen mener at det må jobbes for å hindre stigmatisering på alle områder. Vi vil spesielt peke på at samfunnet er avhengig av alle slags utdanninger og yrker, også de som er såkalt «lavt» utdannet og oftest sysselsatt i yrker med lavere lønn. Det er viktig med reell valgfrihet for unge, og å etterstrebe at alle skal ha like muligheter og forutsetninger for å skape seg gode liv. Legeforeningen vil likevel understreke at vi må unngå at målet om høyere sosial mobilitet bidrar til økt stigmatisering av enkelte utdanningsvalg og yrkesgrupper. Det er et større problem at ungdom ikke tar utdannelse eller kommer seg i jobb enn at de ikke bidrar til sosial mobilitet når de velger utdanning og yrke. 

Med hilsen
Den norske legeforening

Siri Skumlien
Generalsekretær

Marit Randsborg
avdelingsdirektør

Oda Sjøvoll
seniorrådgiver

 
[1] https://www.science.org/doi/10.1126/science.1223416 
[2] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/et-jevnere-utdanningslop/id3025513/