Meld. St. 16 (2010-2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015)

Overordnet om innretning av reformen

• Refomens suksess avhenger av virkemidlene

Legeforeningen støtter hovedmålsetningene i Meld. St. 16 (2010-2011) om en styrket kommunehelsetjeneste og økt forebyggende innsats. Samtidig avhenger retningreformens suksess av at man finner frem til de riktige virkemidlene for å nå målsettingene. Legeforeningen har over tid lagt vekt på at valget av virkemidler må være godt forankret gjennom solide utredninger, analyser og utprøving før de eventuelt iverksettes på nasjonalt nivå. Det er avgjørende at fagmiljøene og tillitsvalgte involveres på en god måte, for å forankre og skape en felles forståelse for endringer som eventuelt skal gjennomføres.

Meld. St. 16 (2010-2011) bringer lite nytt når det gjelder virkemiddelbruk for samhandlingsreformen. Det mest konkrete i meldingen ligger innenfor finansieringsområdet, hvor det foreslås kommunal medfinansiering for medisinske tilstander i alle aldersgrupper. Ellers pekes det i stor grad på fremtidig arbeid med forskrifter, utredninger, mv, som skal klargjøre hvilke virkemidler som skal tas i bruk.  

Kommunal medfinanisering

• Positivt med begrenset ordning, men fare for prioriteringsmessige vridninger.

Legeforeningen har gjennom høringsprosessen pekt på mulige uheldige sider ved kommunal medfinansiering. Det må unngås at kommunene får et økonomisk insentiv til å begrense bruken av sykehus for pasienter som omfattes av den kommunale medfinansieringen. Det er derfor positivt at det i planen legges opp til en begrenset ordning og at det er lagt inn elementer som reduserer kommunenes økonomiske risiko. Avgrensningen til medisinske tilstander gir fremdeles fare for at det er de eldre som vil kunne rammes av eventuelle vridningseffekter. De fleste kommuner er for små til til å ivareta et godt tilbud til sin befolkning, eksempelvis med hensyn til legevakt og utvikling av gode fagmiljø ved sykehjem. Viktigheten av å unngå vridningseffekter blir enda viktigere når kommunene skal påta seg nye og større oppgaver. Legeforeningen mener derfor det bør gjennomføres prøveprosjekt for å avdekke eventuelle ikke ønskede effekter av finansieringsordningen, før ordningen innføres nasjonalt.

Kvalitet i eldreomsorgen

• Nødvendig med nasjonale normer for legedekning på sykehjem og innføring av kompetanseområde i alders og sykehjemsmedisin

Dagens legedekning på sykehjem varierer fortsatt sterkt mellom kommunene, selv om det i Stortingsmeldingen redegjøres for at utviklingen er positiv. Dette innebærer at pasienter med samme behov ikke får samme medisinsk oppfølging og hjelp, avhengig av hvor de bor. Legeforeningen har lenge arbeidet for nasjonale bemanningsnormer på sykehjem. I dag er det ingen ledige legestillinger i sykehjem, men likevel mangel på sykehjemsleger. Lokale bemanningsnormer har ikke hatt tilstrekkelig effekt. Økt rekruttering og kompetanseheving understøttes gjennom oppbygging av fagmiljøer, gjerne interkommunalt. Sykehjemmene har behov for leger som har valgt dette arbeidet ut fra interesse, kompetanse og entusiasme. Fagutvikling og økt kvalitet på helsetjenesten på sykehjem vil også understøttes gjennom videre utvikling av det faglige kompetanseområdet alders- og sykehjemsmedisin, noe Legeforeningen er i gang med.

Lokalmedisinske sentra

• Lokalmedisinske sentra uten klar forankring kan skape ytterligere samhandlingsbehov

Legeforeningen mener hovedgrepet for å bedre samhandlingen er en tydeligere ansvars- og oppgavedeling mellom og innad i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Den demografiske utviklingen med flere kronisk syke eldre og utviklingen innenfor medisinsk teknologi og fagkunnskap, tilsier også at kapasitets- og kompetansefordeling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må gjennomgås. Stortingsmeldingen gjør ikke klart rede for den organisatoriske tilknytningen for lokalmedisinske sentra. Lokalmedisinske sentra omtales som et kommunalt tilbud, men i samarbeid og eventuelt samlokalisert med spesialisthelsetjeneste. Intermediæravdelinger nevnes i denne sammenheng som et eksempel på organisering av samarbeid. Legeforeningen har pekt på nødvendigheten av en klar forankring i kommunehelsetjenesten og tydelig oppgave- og ansvarsdeling mot spesialisthelsetjenesten. Lokalmedisinske sentre uten klar forankring kan skape ytterligere samhandlingsbehov (flere nivåer) og kan vise seg uhensiktsmessige for en del oppgaver som bedre ivaretas gjennom god oppgavedeling mellom eksisterende nivåer. 

Behov for en nasjonal sykehusplan

• Som besluttes av Stortinget og angir hvor sykehusene skal ligge og fastsetter minstekrav til innhold

Det er positivt at det varsles en gjennomgang med formål å fastsette et minstekrav til hva som kan anses som sykehus. Legeforeningen mener likevel det er behov for en mer forankret og fremtidsrettet sykehuspolitikk som er mer konkret og forpliktende enn dette.

Befolkningen opplever stor usikkerhet om deres lokalsykehus vil bestå og hvilke tilbud deres lokalsykehus eventuelt vil kunne tilby i fremtiden. Dette gjør det nødvendig å ta et mer helhetlig og langsiktig grep i den nasjonale sykehuspolitikken. Legeforeningen mener det må etableres en nasjonal sykehusplan. Planen må avklare hvilket tilbud sykehusene skal gi, hvor sykehusene skal ligge og hvor mange sykehus vi skal ha. Den politiske målsettingen om at ingen lokalsykehus skal legges ned må forlates. Det er bedre å legge ned lokalsykehus enn at tilbudet uthules.                        

Legeforeningen mener lokalsykehus må ha akuttberedskap innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi, med tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske tjenester. Sykehusstrukturen, herunder lokalsykehusene, må planlegges med hensyn på rolle, ansvar og plass i behandlingskjeden. Grensesnittet mot kommunene må avklares.

En Nasjonal sykehusplan må innholde tydelige og balanserte styringsmål, hvor kvalitet og pasientsikkerhet har en mer fremtredende plass. Planen må avklare hvor mange sykehus vi skal ha, hvor de skal ligge og minstestandard for lokalsykehus. Kvalitet, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø må bli faste tema i foretaksmøter og styremøter i sykehusene. Sykehusenes kvalitetsutvalg må få en tydeligere og mer aktiv rolle. Den medisinskfaglige kompetansen i sykehusledelsen må økes.

Den nasjonale sykehusplanen må gi sykehusene økonomisk forutsigbarhet, legge til rette for langsiktig tjenesteutvikling og en balansert målstyring. Det bør innføres minimum tre-årige budsjettperioder. Den aktivitetsbaserte andelen av sykehusfinansieringen (ISF) må holdes stabil. Tilstrekkelige investeringer til vedlikehold og gjenanskaffelse av bygg og medisinsk-teknisk utstyr må sikres. Sykehusene må øke investeringene i IKT som må koordineres og standardiseres bedre - også for samhandling med andre aktører. Det må planlegges og budsjetteres for kompetanseutvikling blant ansatte på sykehus.

Foretaksmodellen og statens organisering av eier- og myndighetsrollen må utredes og vurderes i tilknytning nasjonal sykehusplan. Planen må vedtas gjennom et bredt forlik i Stortinget.