Fra Legeforeningen møter: Hege Gjessing, president, Jon Helle, sentralstyremedlem og leder av Overlegeforeningen, Johan Torgersen, sentralstyremedlem og leder av Yngre legers forening.
Norsk spesialisthelsetjeneste er preget av ubalanse mellom oppgaver og ressurser. Sykehusene må styre økonomisk stramt og skape overskudd for helt nødvendige investeringer innen IKT, bygningsmasse og medisinsk-teknisk utstyr. Slike investeringer kan ikke være avhengig av en usikker økonomisk situasjon i sykehusene. Legeforeningen mottar tilbakemeldinger fra tillitsvalgte i flere helseforetak om at nødvendige investeringer ikke vil være mulig innenfor budsjettrammen.
Et steg i riktig retning – men mye uløst i helseløftet
Det er ikke korrekt at Norge har svært høye helseutgifter i europeisk sammenheng. I budsjettet er det foreslått 1,95 milliarder mer til pasientbehandling i sykehusene, en realvekst på vel 2 %. Med Europas høyeste vekst i folketall betyr dette trolig relativt liten realvekst per innbygger. Helseutgiftene i Norge ligger på gjennomsnittet for Vest-Europa i kroner per innbygger når vi ser bort fra pleie- og omsorgstjenester og samtidig korrigerer for det høye lønnsnivået i Norge. Regnet som andel av BNP ligger de samme helseutgiftene helt i bunnsjiktet blant OECD-landene. I perioden 1999 til 2009 ligger Norge lavest av samtlige OECD-land i realvekst i helseutgifter per innbygger. Fra 2009 til 2011 er det en realnedgang i de totale helseutgiftene per innbygger ifølge SSBs foreløpige tall. Dersom vi velger å se bort fra pleie- og omsorgstjenester, er utviklingen i Norge enda svakere, og for sykehusene er den svakest.
Det er heller ikke samsvar mellom pålagte oppgaver og ressurser. Årets økning i helsebudsjettet ledsages av et krav om økt pasientbehandling. Det er ikke sannsynliggjort at økte overføringer kan bidra til å løse de store arbeidsmiljøutfordringene, ivareta god omsorg til pasientene, bedre pasientsikkerheten eller øke kvaliteten på behandlingen. En undersøkelse fra McKinsey (2010) viser at etter sykehusreformen har veksten i aktivitet vært større enn veksten i budsjettet Det mest opplagte kriteriet som helsetjenesten må styre etter, er om pasientenes helse blir bedre i forhold til ressursene som brukes. I dag styres størstedelen av helsetjenesten ikke etter kvalitet, men etter kvantitet, økonomi og bunnlinje. Å måle helsetjenestens kvalitet og effektivitet etter aktivitet gir risiko for feilprioriteringer. Når det viktigste tilsynelatende er å produsere antall konsultasjoner, får helseeffekten for liten oppmerksomhet. Aktivitetsmål sier lite om kvaliteten på tjenesten, tid med pasienten, eller om tjenesten bedrer helsetilstanden til pasienten. Faren for feilbehandling og behandling av «feil pasienter» - det vil si de som er lettest å telle - øker når styring primært baserer seg på aktivitet og produksjon.
- Kostnadene i norsk helsevesen er moderate
- Det må være bedre samsvar mellom pålagte oppgaver og ressurser i sykehusene
- Mangelfulle prioriteringer gir utilsiktede konsekvenser som fører til at kvaliteten nedjusteres gjennom krav til nedskjæringer etter ostehøvelprinsippet i foretakene.
Investeringsmidler til bygg, IKT og medisinsk-teknisk utstyr
Dagens investeringsregime legger opp til at helseforetakene må generere budsjettoverskudd som de kan benytte til investering i bygg, IKT og medisinskteknisk utstyr. Det reelle handlingsrommet for investeringer stemmer ikke overens med kvalitet på tjenester, sykehusbygg og utstyr. I budsjettproposisjonen beskrives mange gode intensjoner og formål vedrørende bruken og nytten av IKT i helsetjenesten. Legeforeningen har pekt på at behovet for en satsing på IKT i spesialisthelsetjenesten er i en slik størrelsesorden at staten må ta det finansielle ansvaret. Investeringene kan ikke være avhengig av en usikker økonomisk situasjon i sykehusene.
Det legges i budsjettforslaget opp til en styrking av elektronisk samhandling på samlet 90 mill. kroner. Det er behov for en nasjonalt koordinert og finansiert innsats for å utvikle felles IKT-standarder i helsetjenesten. Velfungerende EPJ i og utenfor sykehus må være grunnmuren. Dette gjelder for både nasjonal kjernejournal og annen elektronisk kommunikasjon.
- Budsjettforslaget løser ikke etterslepet på investeringssiden i spesialisthelsetjenesten
- Det må utredes en ny finansieringsmodell som skiller mellom drift og investeringer i sykehus
- Pasientflyt og god samhandling mellom nivåene krever en statlig finansiering av IKT
- Det er positivt at det i statsbudsjettet legges opp til økt satsing på IKT- standardisering
Situasjonen i Helse Sør-Øst krever tiltak nå
Legeforeningen har fulgt omstillingen av sykehusene i Oslo-området tett. Utfordringene ved OUS slår også inn i de andre helseforetakene i Helse Sør-Øst. I 2012 var organisasjonsendringene i hovedstadsområdet et satsingsområde i statsbudsjettet. Dette er ikke tilfellet i Prop 1 (2012-13). Rammevilkårene legger ikke til rette for å gjennomføre fusjonsprosessen. Samlokalisering og samordning av virksomheten av de fire tidligere sykehusene forutsetter IKT-løsninger, investeringer i medisinsk teknisk utstyr, nybygg og vedlikehold som er uavklart og ligger langt frem i tid. Etterslepet er betydelig. En låneramme på 750 mill. kroner i perioden 2012-2014 er langt fra tilstrekkelig.
I Vestre Viken er det på samme måte et etterslep på medisinsk-teknisk utstyr på minst 300 mill. kroner. Drammen, Kongsberg og Ringerike har en utstyrspark som er så gammel at det ikke lenger eksisterer reservedeler. Dette er i Norges tettest befolkede område. De 2 CT maskinene på Bærum sykehus er landets eldste. Den ene av maskinene er en 6 slice CT, noe slikt finnes ikke lenger i Norge på andre sykehus. Det vanlige i dag er 64 slice eller høyere. Det er en klar tendens til at resultatene er best når nyeste type CT-maskin er anvendt. Stråledosen pasienten mottar kan også reduseres enklere med ny teknologi. Det er å forvente ytterligere forbedring av følsomheten for påvisning av små lesjoner ved studier som er utført med denne typen maskiner. Røntgenmaskinene er avgjørende for å realisere regjeringens kreftgaranti.
- Problemet med underfinansiering av omstillingsprosessen ved OUS må løses
- Det må utarbeides en ny og realistisk plan for den videre omstilling ved OUS
- Omstilling koster. Effektiviseringsgevinster kan ikke hentes ut før omstillingen er gjennomført
- Skal omstillingen ved OUS kunne realiseres, må midler til hensiktsmessige IKT-løsninger og nye sykehusbygg på plass
Kvalitet og pasientsikkerhet krever bemanning
Det må ansettes flere leger i sykehus. Fremover vil det være spesialistmangel innen en rekke spesialiteter. Legeforeningen savner tiltak som griper fatt i bemanningsproblematikken. Helse Midt-Norge gikk i september 2012 ut med tall som viser at de ansatte i helseforetaket i sommer har brutt arbeidstidsbestemmelsene mellom 13 000 og 15 000 ganger per måned. De fleste bruddene er gjort fordi de ansatte har gått sammenhengende vakter og ikke har hatt lang nok hviletid mellom vaktene. Det må derfor tilføres ressurser slik at feil som følge av dårlig bemanning og lange vakter reduseres. Flere helseforetak er pålagt store innsparinger som i realiteten betyr reduksjon i bemanningen. OUS må i 2013 spare mellom 750 og 850 millioner kroner. Omsatt i årsverk tilsvarer dette en reduksjon på 1139.
Legeforeningen er svært tilfreds med helseministerens beslutning i 2010 om faste stillinger for sykehusleger. Legeforeningen er bekymret over at iverksetting trekker ut. 95 % av leger i spesialisering er i midlertidige stillinger i dag uten at det eksisterer hjemmel for slik bruk av midlertidighet. Legeforeningen forventer at implementering av ny ordning med faste ansettelser for leger i spesialisering starter raskt.
- Kvalitet og pasientsikkerhet krever bemanning tilpasset oppgavene
- Legeforeningen ønsker en politisk løsning for iverksetting av faste stillinger i sykehus