Representantforslag 18S (2011-2012) om en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter

Representantene Olsen, Kjønaas Kjos og Gåsvatn foreslår at det etableres en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter som inneholder en juridisk rett til behandling innen 20 virkedager dersom det ikke foreligger medisinskfaglige begrunnelser som tilsier lengre behandlingstid.

Legeforeningen mener:

• Det er behov for økt kapasitet og kvalitet i tilbudet til kreftpasientene, herunder kortere ventetider, mer treffsikker diagnostikk, raskere start av behandling og bedre oppfølging. Dette må sørges for gjennom tilførsel av ressurser til feltet, herunder flere spesialister.
• Individuell medisinskfaglig vurdering ved fastsetting av behandlingsfristen legger til grunn den enkelte pasients situasjon og dermed en reell og konkret vurdering av hvor lenge det er forsvarlig å vente.
• Særskilte behandlingsgarantier for pasientgrupper er prinsipielt problematisk og ikke alene tilstrekkelig for å oppnå de ønskede målsetningene om å øke kapasitet og kvalitet i tilbudet.

 Om behandlingsgaranti som virkemiddel

Utfordringene knyttet til lange ventetider på kreftområdet skyldes ikke at kreftpasienter pasientene systematisk blir nedprioritert som følge av dagens prioriteringsforskrift. Tilbudet er mangelfullt som følge av for lav samlet kapasitet herunder begrenset tilgang på kompetanse.

I prioriteringsforskriften ligger prinsippet om at pasienter skal prioriteres på grunnlag av ett felles sett av faglige relevante kriterier underlagt en felles regulering. En lik kriteriebasert tilnærming skal sikre lik prioritering og muligheten for å vurdere prioritet på tvers av ulike pasientgrupper. Enkeltpasienter skal prioriteres ut i fra en faglig vurdering om hvilken alvorlighet, nytte, kostnad og graden av dokumentasjon som knyttes til lidelsen og behandlingsmulighetene som gjelder for den individuelle pasient. Med innføring av særskilte og lov- eller forskriftsfestede garantier på gruppenivå, svekkes foretakenes fokus på at klinisk prioritering og ressursfordeling skal skje ut i fra den enkelte pasients behov og et dokumentert kunnskapsgrunnlag. Det kan føre til at prioriteringsforskriften uthules.

Helse- og omsorgskomiteen har tidligere behandlet tilsvarende problemstillinger, knyttet til ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Her uttalte komitéen at “det er den enkeltes helsetilstand som skal være den avgjørende faktor for prioriteringsrekkefølgen slik det fremgår av den nasjonale veilederen. Når komiteen nå går inn for å støtte en aldersavgrenset ventetidsgaranti, er det med bakgrunn i at barn og unge er spesielt sårbare”.

Komitéen uttrykte bekymring over at ventetidsgarantien kunne føre til nedprioritering av voksne med alvorlige psykiske lidelser. Legeforeningen mener det er grunn til å se på faren for at behandlingsgarantier til pasientgrupper gir uønskede prioriteringer både innad og mellom pasientgruppene. Dersom representantforslaget blir vedtatt i Stortinget, vil vi ha to pasientgrupper med egen garanti. Det vil føre til et press for at også andre pasientgrupper skal få tilsvarende garantier, og dermed faller bunnen ut av den individuelle vurderingen som ligger i dagens prioriteringsforskrift.

Den generelle og “flate” ventetidsgarantien ble forlatt i 1996 på grunn av at tidsaspektet ble viktigere enn den faglige vurderingen av behovet for helsehjelp ved fristens utløp. Dette gjorde at mindre alvorlig syke ble flyttet fremover i køen på bekostning av mer alvorlig syke pasienter, når fristen nærmet seg. Individuell og medisinskfaglig vurdering for å fastsette en frist for behandling, gjør at det er den enkelte pasients situasjon legges til grunn for når behandlings skal gis, ikke en generell bestemmelse som skal gjelde for mange ulike tilstander.

Samsvar mellom oppgaver og ressurser

Samtidig som staten strammer inn de økonomiske rammevilkårene for de regionale helseforetakene, så pålegges samtidig sykehusene å øke aktiviteten og utføre flere oppgaver. En undersøkelse gjort av ECON på oppdrag fra Legeforeningen i 2009, viser at den reelle økningen i budsjettbevilgningene til sykehusene siden 2002 kun har vært på om lag 8 milliarder kroner, dersom nye oppgaver, kostnadsdrivende regelendringer, lønns- og prisstigning trekkes fra. Samtidig har aktiviteten økt med ca. 1-2 prosent årlig. Det innebærer at sykehusene har gjennomført en betydelig og kontinuerlig effektivisering av driften de siste ti årene. Nye oppgaver, eksempelvis utvidete pasientrettigheter, kan derfor ikke møtes gjennom ytterligere effektivisering uten at dette gir følger for det samlede tilbudet. Nye oppgaver må i dagens situasjon møtes gjennom strammere prioritering, som rammer andre områder. Legeforeningen mener derfor på generelt grunnlag at nye oppgaver for spesialisthelsetjenesten må fullfinansieres.

Behov for flere spesialister

Bedret diagnostikk sammen med en stor teknologisk utvikling innen stråleterapi gir muligheter for en mer målstyrt behandling. Det skjer også en rivende utvikling innen medikamentell kreftbehandling. Denne utviklingen har bedret behandlingsresultatene, men onkologenes tidsbruk er også økt betydelig på grunn av dette. I tillegg er det også økende behov for og krav til pasientinformasjon, familiesamtaler, tverrfaglige møter og kvalitetssikring.

I fagmiljøet er det i dag enighet om at det på nasjonal basis er for få onkologer, og det er bekymring om at situasjonen vil bli ytterligere forverret de neste årene. I april 2011 var det 238 godkjente spesialister i onkologi under 70 år i Norge, hvorav 199 er yrkesaktive. Gjennomsnittsalderen er 50,9 år for menn og 48,2 år for kvinner. Spesielt mange av dagens spesialister er født mellom 1944 og 1953, og vi kan derfor forvente særlig høy pensjonsavgang i årene 2011-2020, forutsatt at disse er i arbeid til fylte 67 år.

Utdanningen av en onkolog tar minimum 5 år etter endt studium og turnustjeneste/ ”basistjeneste”. De fleste bruker lenger tid, i gjennomsnitt 7,5 år, blant annet på grunn av graviditeter og forskning.

I svært mange helseforetak har man i lang tid forsøkt å få kvalifiserte onkologer inn i den stadig mer komplekse kreftbehandlingen. Flere stillinger har stått ledige. Dette gjelder både ”sentralsykehus” og lokalsykehus, og det gjelder avdelinger som har strålebehandling og avdelinger som ikke har dette. All erfaring viser at det er behov for å bygge opp robuste team av flere (3-4) onkologer ved ”sentralsykehus”/”områdesykehus”, og mange sykehus har planer om dette. I regionale kreftplaner fremheves dette som en hovedutfordring for å bedre kreftomsorgen.

Fagmiljøet i onkologi mener det bør utdannes 250 – 300 onkologer i løpet av neste 10 års periode, noe som betyr en dobling av nåværende utdanningskapasitet. Dette er mulig å få til ved å øke antall utdanningsstillinger ved flere av regionsykehusene, og ikke minst ved å ”sy sammen” utdanningspakker mellom regionsykehus og andre sykehus som behandler kreftpasienter.