Øyeblikkelig hjelp

Rettigheter og plikter for lege og pasient

Alle har en plikt til å hjelpe andre som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelige skade på kropp eller helse. Helsepersonell har i tillegg en plikt til å straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Plikten er personlig, gjelder uavhengig av arbeidstid og er særlig aktuell for leger. Legeforeningen får ofte spørsmål om rekkevidden av denne plikten. Når inntrer den, hva forventes av deg og hva gjør du når pasienten ikke ønsker din hjelp?

Etter straffeloven risikerer vi alle bot eller fengsel inntil 6 måneder dersom vi unnlater å «etter evne hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse, eller ved anmeldelse eller på annen måte etter evne å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse»

Som helsepersonell har du tillegg en personlig plikt til å straks gi den helsehjelp du evner, når det må antas at hjelpen er «påtrengende nødvendig». Helsehjelpen skal gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg, jf. helsepersonelloven § 7. Plikten til å yte øyeblikkelig legehjelp ble lovfestet allerede i legeloven av 1927. Bestemmelsen ble videreført i en noe mer generell form i legeloven av 1980, og deretter gjort gjeldende for alt helsepersonell i helsepersonelloven av 1999.

Hjelpeplikten er også begrunnet i tradisjonell legeetikk, og i et verdivalg om at den enkelte skal bidra til å hjelpe andre i nød. Videre at helsepersonell i kraft av sin utdanning og erfaring har særlige forutsetninger for å hjelpe i slike situasjoner, og «den moralske plikt til å hjelpe beror åpenbart på legens kunnskap om behov for hjelp og mulighet for å yte det»(Ot. prp. nr. 1 (1979-80) s 87).

Plikten er også inntatt i Etiske regler for leger, hvor det står: «Når en pasient trenger rask og nødvendig legehjelp, skal denne ytes så snart som mulig. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp bortfaller dersom legen har sikret seg at annen lege yter hjelp.»

Hensikten er at personer som er i akutt fare for helse eller liv skal få hjelp og behandling så fort som mulig.

Konsekvensen av at plikten er lovfestet er at det kan medføre et rettslig ansvar å unnlate å gi slik hjelp når vilkårene er oppfylt. Dette innebærer at det er bedre å yte en innsats, selv om situasjonen er uforberedt og man ikke har nødvendige hjelpemidler til rådighet, enn å ikke gjøre noe. Det forventes at helsepersonellet gir hjelp ut fra de forutsetningene og hjelpemidlene som er til stede. Befinner du deg for eksempel på et fly eller et ulykkessted uten nødvendig utstyr, forventes det bare at du gjør det du kan utfra det du har tilgjengelig, og ut fra egen kompetanse og erfaring.

Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer i akutte situasjoner hvor det er behov for å iverksette tiltak for å avverge alvorlig helseskade. Bestemmelsen understreker helsepersonells ansvar også utenom ordinær arbeidstid. Plikten vil også kunne inntre i arbeidssituasjonen, som et pålegg om å motta pasienter eller i prioriteringer mellom pasienter. Den gjelder uavhengig av om situasjonen oppstår utenfor eller innenfor arbeidstid.

Helsepersonellet må foreta en vurdering hvor det må legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av helsetilstanden. Eksempler kan være pustestans, hjertestopp, kraftig blødning, hodeskade og forgiftning.

Etter loven utløses plikten når det «antas at hjelpen er påtrengende nødvendig». Som påtrengende nødvendig regnes livreddende innsats, innsats for å avverge alvorlig helseskade og behandling for å avhjelpe en betydelig smertetilstand. «Påtrengende nødvendig» innebærer at den hjelpen som skal gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Formuleringen sikter både til helsetilstanden til den som trenger hjelp og til helsepersonellets muligheter til å gi adekvat hjelp.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser. Plikten til å foreta undersøkelser går lengre enn selve plikten til å hjelpe, men det er ikke meningen at alle tenkbare undersøkelser skal gjennomføres. Først og fremst må man gjøre undersøkelser som er nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig-hjelp-situasjon. Helsepersonellnemnda har i en avgjørelse uttalt at «Det avgjørende for nemnda er uansett at ambulansepersonellet ikke i tilstrekkelig grad forsøkte å avklare om pasienten hadde fått, eller sto i fare for å utvikle, en alvorlig hodeskade», før de forlot mannen i Sofienbergparken.

Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til andres liv, for eksempel ovenfor en person som er til fare for andre på grunn av sin psykiske tilstand. Helsepersonell kan etter § 7 være forpliktet til avhjelpe situasjonen. Bestemmelsen kan imidlertid ikke brukes som hjemmel for tvangsinnleggelser, da må reglene i psykisk helsevernloven følges.

I slike tilfeller har helsepersonell også en opplysningsplikt til «politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom». Hensynet til sikkerheten for helsepersonell kan også begrunne slik en slik varsling.

I øyeblikkelig ligger det at hjelpen må gis umiddelbart og at det ikke er forsvarlig å vente. Tolkningen av øyeblikkelig hjelp-begrepet har blitt utvidet i løpet av årene, slik at tilstander der betydelig forverring eller merbelastning finner sted uten behandling innen neste virkedag eller til annen hjelp kan skaffes, vil omfattes av plikten.

Hva som forventes av helsepersonell i en øyeblikkelig-hjelp-situasjon avhenger av vedkommendes kvalifikasjoner, og situasjonen forøvrig.

I formuleringen «den helsehjelp de evner» ligger det en differensiering av hva som kan forventes av det enkelte helsepersonell. For noen grupper autorisert personell, f.eks. fotterapeuter, vil ikke plikten nødvendigvis strekke seg lengre enn det som følger av den alminnelige hjelpeplikten etter straffeloven. Det vil ofte være høye forventninger til en lege, men hvor langt plikten strekker seg vil like fullt avhenge av kompetanse, kvalifikasjoner og situasjonen. Vurderingen du foretar i slike situasjoner er underlagt kravet til forsvarlighet.

Får du som ØNH-lege inn en suicidal pasient, vil forsvarlighetskravet tilsi at du skal henvise videre eller tilkalle ambulansepersonell slik at pasienten får rett oppfølgning, f.eks. i psykiatrien.

Ut fra situasjonen kan det være tilstrekkelig at du tilkaller kvalifisert hjelp for at plikten til yte øyeblikkelig hjelp anses som oppfylt, og «plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen» Med «annet kvalifisert» helsepersonell menes her personell med samme eller bedre kvalifikasjoner til å gi helsehjelp i den aktuelle situasjonen. Det er ikke tilstrekkelig å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglig kompetanse til å gi den hjelpen en selv evner. Ved prioritering av pasienter og bruk av kompetanse kan en pasient overlates til en med dårligere kompetanse enn en selv, såfremt pasienten får hjelp, f.eks. til å bli holdt liv i eller for å begrense smerte i påvente av hjelp. Hjelpen skal ytes så snart som mulig i situasjonen.

Selv om helsepersonellet ikke kan gi behandling med effekt, vil man fortsatt være forpliktet til faglig forsvarlig og omsorgsfull opptreden etter helsepersonelloven § 4.

Plikten opphører først når pasienten får kvalifisert hjelp. Kravet om at hjelpen må være "påtrengende nødvendig" innebærer også en tidsavgrensning for ansvaret. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører plikten til å yte øyeblikkelig hjelp. Hjelpeplikten vil derfor gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.

Dersom helsepersonell utsetter seg selv for fare ved å yte helsehjelp, f.eks. ved klar risiko for å bli smittet av smittsom allmennfarlig sykdom, mener vi at det som hovedregel ikke kan forventes. Dette fremgår ikke direkte, men det er naturlig å innfortolke en slik begrensning. Det er ikke meningen at helsepersonell i skal sette sitt eget liv og helse i fare ved pasientbehandling.

Utgangspunktet for all helsehjelp er at pasienten ønsker helsehjelp, og samtykker til den. . I et pasientforhold som etableres frivillig, kan pasienten på ethvert stadium trekke seg fra videre undersøkelse eller behandling, også der dette får alvorlige konsekvenser for vedkommende.

I akutte situasjoner er imidlertid pasientens mulighet til å nekte liten, og som hovedregel går hjelpeplikten foran. Utgangspunktet er at plikten til å yte øyeblikkelig hjelp gjelder selvom pasienten motsetter seg det eller mangler samtykkekompetanse. Dette er et unntak fra pasientens rett til å samtykke til helsehjelp. Plikten til å gi øyeblikkelig hjelp på tross av pasientens manglende samtykke gjelder bare så langt det er nødvendig for å avverge den akutte situasjonen. Hvis pasienten motsetter seg helsehjelp utover den akutte situasjonen, må helsepersonell forsikre seg om at pasienten har forstått konsekvensene av å nekte helsehjelp.

Det er imidlertid lovfestet unntak fra hovedregelen. Dersom pasienten på grunn av alvorlig overbevisning nekter blodoverføring eller pasienten nekter å avbryte en sultestreik, følger det av helsepersonelloven § 7 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 at helsepersonell plikter å respektere dette, også ved behov for øyeblikkelig hjelp. Dette innebærer at selvom pasienten er avhengig av blodoverføring for å overleve, er helsepersonell i avskåret fra å gi blod dersom pasienten ikke ønsker dette på grunn av alvorlig overbevisning. Tilsvarende gjelder dersom en døende pasient nekter å motta behandling der det ikke er utsikt til helbredelse eller bedring – kun en viss forlengelse av en pågående dødsprosess. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke er strafferettslig ansvarlig dersom pasienten dør etter en veloverveid avgjørelse om å motsette seg behandling som omtalt. Likevel kan disse situasjonene oppleves som svært vanskelige, både etisk, medisinsk og juridisk.

Det er viktig å huske på at dette kun gjelder for pasienter over 18 år som er i stand til å forstå konsekvensen av å nekte behandlingen. Foreldre kan ikke nekte sine barn nødvendig helsehjelp ved livstruende eller alvorlig sykdom, heller ikke blodoverføring. Dersom foreldre nekter barnet sitt nødvendig helsehjelp, vil det karakteriseres som omsorgssvikt og utløser meldeplikt til barnevernet. Barnevernet vil så få ansvaret for å følge opp barnets behandlingsbehov.