Hva er en tariffavtale?

Generelt om tariffavtaler og tariffbegreper

29. november 2011

Forhandlingsrett og historisk bakteppe

Det generelle utgangspunkt i norsk arbeidsliv er at arbeidsgiver verken har plikt til å forhandle eller inngå avtaler med fagforeningene om kollektive avtaler - tariffavtaler. Dette balanseres imidlertid av at fagforeningene har rett til å benytte arbeidskampmidler – i praksis streik – for å tvinge frem en avtale. Tariffavtaler etableres derfor frivillig, eller ved press fra en fagforening gjennom konflikt eller trussel om konflikt

I staten er forhandlingsretten nedfelt i lov om offentlige tjenestetvister, mens arbeidstvistloven, som omfatter privat og kommunal sektor, ikke inneholder tilsvarende regler.

Arbeidsgiverforeningen Spekter (den gang NAVO) overtok fra 1.1.2002 forhandlingsansvaret for landets tidligere fylkeskommunale, kommunale (Oslo) og statlige sykehus. Disse ble organisert i flere helseforetak. 19.12.2002 ble det inngått avtale mellom NAVO og Akademikerne om at NAVO fra 1.1.2002 trådte inn som part i de gjeldende tariffavtaler for de enkelte foretak med de enkelte foreninger/forbund i Akademikerne som arbeidstakerparter. Forhandlingene om revisjon av avtalene per 1.4.2002 ble avtalt å skulle skje i 3 nivåer, dette er videreført i forbindelse med revisjonen av Hovedavtalen mellom Spekter og Akademikerne Helse for periodene 1.1.2008 – 31.12.2011:

1.    Et nasjonalt nivå (A1) for overenskomstenes generelle del forhandles mellom Spekter og Akademikerne Helse.

2.    Et nasjonalt nivå (A2) om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings/forbunds medlemmer forhandles mellom Spekter-Helse og den enkelte forening/forbund i Akademikerne Helse, eks. Legeforeningen.

3.    Et lokalt nivå (B-dels avtale) for overenskomstenes spesielle del mellom det enkelte foretak og den enkelte forening/forbund i Akademikerne Helse.

Ved revisjonen av hovedavtalen med KS pr. 1.1.1994 ble det etablert forhandlingsrett/-plikt om sentrale og lokale særavtaler for alle organisasjoner som har partsforhold i hovedtariffavtalen og hovedavtalen. Tidligere var denne forhandlingsretten betinget av at partene var enige om å oppta forhandlinger om nye avtaleområder. Tilsvarende ordning er det i tariffområdet Virke, dvs. at hvert forbund er parter.

I kommunesektoren skjer forhandlingene om hovedtariffavtalen i fellesskap gjennom forhandlingssammenslutningene, mens det formelle partsforhold er etablert med hver enkelt fagforening. Det samme gjelder i Virke-områdeten og Oslo kommune ved forhandlinger om overenskomstene. 

I statssektoren er det bare hovedsammenslutningene som har rett til å forhandle med staten om generelle lønns- og arbeidsvilkår for statsansatte. For å få status som hovedsammenslutning må denne representere minst 10 000 statsansatte. Pr. i dag oppfylles dette kravet av LO stat, UNIO, Akademikerne og YS (Yrkesorganisasjonenes sentralforbund).