Etter å ha deltatt på kurset vil du kunne:
1. Definere DID som en posttraumatisk utviklingsforstyrrelse der det traumatiserte barnet ikke klarer å utvikle en helhetlig selvfølelse på tvers av ulike tilstander og kontekster – og ikke som et «fragmentert sinn som tidligere var sammenhengende».
2. Beskrive den psykologiske organiseringen av DID og hvordan denne predikerer posttraumatisk respons i psykoterapien, i tillegg til en avgjørende motstandskraft som kan ligge til grunn for DID-pasienters positive respons på psykoterapi.
3. Forstå rasjonalet for at DID-psykoterapi fokuserer på å spore overlappende selvtilstander, intrusjon, influens og samarbeid som nøkkelen til vellykket psykoterapi.
4. Forstå overføringen fra DID-pasienter som kontinuerlig negativ og posttraumatisk, selv om terapeuter kan oppleve seg selv som “gode”, “altruistiske” og “omsorgsfulle”.
5. Forstå betydningen av selvtilstandene – til og med de som tilsynelatende er “negative”, “saboterende” osv. – som logiske tilpasninger til uforutsigbar og ondsinnet trussel og svik fra tidlige tilknytningspersoner. Og i forlengelsen av det forstå selvtilstandene som beskyttere mot forventet svik fra enhver tilknytningsperson (dvs. også psykoterapeuten).
6. Forstå de underliggende traumebaserte psykodynamikkene til negative terapeutiske reaksjoner hos DID-pasienter, en vanlig manifestasjon av tilsynelatende fastlåsthet i behandlingen, som basert på tilknytningspatologi og skam.
7. Beskrive hensiktsmessige psykofarmakologiske mål i DID og å ha kunnskap om hvordan diskutere disse med pasientene.
8. Diskutere de traumatiske overføringsbaserte responsene som DID-pasientene har i forhold til medikasjon av de psykiske symptomene.
9. Begynne å tenke på DID som en lidelse der symptomer og situasjoner er grunnleggende logiske og kan dekodes. Det er imidlertid en logikk knyttet til en oppvekst med ondsinnede og uforutsigbare “omsorgspersoner”, og til dissosiative “løsninger” på det uløselige problemet med tilknytning til disse farlige voksne.