Per Haave: Profesjonsautonomi på norsk

Profesjonsautonomi har – i vår sammenheng – tradisjonelt handlet om legers kliniske frihet, og om frihet for legene som gruppe til å ta hånd om sitt yrke. Historisk sett er kollektiv autonomi blitt ivaretatt av legeforeninger med en fagforeningsprofil. For Norges del er det derfor vanskelig å snakke om legeprofesjonens kollektive autonomi før stiftelsen av Den norske legeforening i 1886.

Slik innledet historiker Per Haaves sitt holdt foredrag i anledning 20-årsjubileet til Legeforeningens forskningsinstitutt i mars 2012. Haaves foredrag kan leses i sin helhet her (pdf).

Mer fra Per Haaves foredrag, innledende avsnitt:
- I den angloamerikanske profesjonslitteraturen fra forrige århundre ble autonomi ofte framstilt som et av flere profesjonskjennetegn. Noen sosiologer så autonomi som et vilkår for god praksis, andre en plattform for makt og dominans. Autonomi ble ofte forklart kontraktteoretisk: En profesjon ble tildelt autonomi i den grad myndighetene lot seg overbevise om at profesjonen ville bruke sine kunnskaper til å tjene samfunnet, og samtidig disiplinere yrkesutøvere som ikke levde opp til anerkjente faglige og moralske standarder. Det går imidlertid ikke klart fram av litteraturen om samfunnsoppdraget ble gitt profesjonen eller den enkelte yrkesutøver.

Les også: Presentasjon av Per Haaves bok – I medisinens sentrum. Den norske legeforening og spesialistregimet gjennom hundre år (Unipub 2011).