Teksten er hentet fra bokens innledning:
En antologi er en naturlig markering av at Olaf er 70 år. En mann som har brukt mesteparten av sitt voksne liv på å skrive, bør få en bok i gave. Vi, hans kolleger ved Legeforskningsinstituttet (LEFO), inviterte derfor tidligere og nåværende samarbeidspartnere til å bidra til et festskrift, og den foreliggende boken er resultatet.
De fleste artiklene i samlingen er skrevet av forskere som enten har vært eller er tilknyttet LEFO. Det er et lite institutt, men det har produsert mye – både i form av vitenskapelige artikler, bøker og andre publikasjoner. Olafs rolle i realiseringen av dette har vært avgjørende, han bygget miljøet fra starten av, og har vært instituttets leder i mer enn 20 år.
Legeforskningsinstituttet ble etablert som en forlengelse av et treårig forskningsprosjekt som skulle undersøke legers helse, sykelighet, levekår og arbeidsvilkår. Jon Haffner og Hans Asbjørn Holm var sentrale aktører, først i iverksettelsen av Legekårsundersøkelsen og siden ved etableringen av det permanente Legeforskningsinstituttet. Deres bidrag er en beskrivelse av historien rundt opprettelsen av instituttet.
Hovedtyngden av LEFOs virksomhet er finansiert av Sykelønns- og pensjonsordningen for leger(SOP). Mangeårig styreleder for SOP og tidligere president i Legeforeningen, Hans Kristian Bakke, presenterer noen tanker om betydningen av LEFO for leger generelt og for SOP spesielt. Ikke minst legger han vekt på betydningen av instituttets uavhengige rolle for at forskningen skal bli god og til å stole på.
Et fremtredende trekk ved Olaf som leder og forsker er hans frie stil – som i bunn og grunn bygger på tillit til den andres kompetanse. Gi folk frie tøyler, så kommer det gode ting ut av det. I denne stil la vi vekt på at det var helt og holdent opp til de 17 forfatterne selv å bestemme form på og innhold i sitt bidrag. Olaf-strategien viste seg å fungere svært godt. Ikke bare ble bidragene interessante artikler, det viste seg at de også dekker en stor bredde av problemstillinger som er sentrale i forskning om leger, medisinen og helsetjenesten.
Jan Frich starter sitt bidrag med å notere at Olafs perspektiv på legenes situasjon og posisjon skiller seg ut fra mye annen forskning på dette feltet ved ikke å fokusere på det problematiske – i Frichs termer «apokalyptiske beskrivelser» – i legenes situasjon i dagens helsetjeneste. Det kan se ut til at mange helsetjenesteforskere generelt, og legeforskere spesielt, lar seg friste av problemer. Gudmund Hernes skrev en gang at en liste over hovedfagsoppgaver i sosiologi ser ut som et alminnelig synderegister; det er få der som setter seg fore å forklare det som fungerer godt. Så også i de fleste studier av legers helse og arbeidsforhold. Der mange forskere problematiserer legenes tap av (individuell) autonomi, peker Aasland på mulighetene til å påvirke en nødvendig utvikling av faget ved å bruke profesjonens kollektive autonomi.
Sammenligningen med sosiologien er ikke tilfeldig. Olafs faglige tilbøyeligheter går i sosiologisk retning, ikke minst hentes innsikter fra teorier og perspektiver i profesjonssosiologien. Jan Frichs diskusjon av aktuelle og fremtidige endringer i legerollen føyer seg inn i denne tradisjonen.
Også Per Haaves artikkel tar opp et profesjonssosiologisk tema, med historisk blikk. Han viser hvordan striden om legetaksten i perioden 1948–1952 var en kamp om profesjonens herredømme over egen virksomhet. Eller sagt på en annen måte, statens ønske om å regulere legenes virksomhet ble sett som en trussel mot den faglige autonomien. Striden endte den gangen med at legene vant – de beholdt makten over takstene i mange år. Først i 1974 gikk kontrollen med takstene i privat praksis utenfor sykehus tapt, med den såkalte Normaltariffen. Hadde ikke profesjonen til slutt gått med på tøyle legemakten på dette punktet, hevder Haave, ville Legeforeningen «... ha plassert seg selv på sidelinjen som representant for en laugsrolle uten legitimitet i det politiske demokrati».
Balansegangen mellom profesjonell autonomi og samfunnsmessig kontroll er et kjernepunkt i profesjonssosiologien. Flere av bidragene i antologien tar opp dette temaet, fra forskjellige innfallsvinkler. Per Haaves historiske gjennomgang viser hvordan dette ikke er et nytt tema, noe man av og til kan få inntrykk av i de faglige og politiske diskusjonene om utviklingen i helsetjenesten.
I dag er det mange som uttrykker uro over hvordan evidensbasert medisin og økonomisk tankegang endrer det kliniske arbeidet. En særlig kraftfull kritikk er formulert av de som står bak Helsetjenesteaksjonen, som hevder at den medisinske kvaliteten står i fare som resultat av fagfolkenes reduserte innflytelse. Berit Bringedal diskuterer oppropet deres i sin artikkel, og hun argumenterer for at legene i stedet for å ta avstand fra styringsindikatorer bør sterkere inn i utformingen av indikatorene – som en motmakt til utvendige eller ikke-faglig informerte styringssystemer. Hennes argument er basert på at styring og prioritering er uunngåelig, enten det foregår erkjent og intendert eller ei.
Også Erik Falkums artikkel kretser rundt lignende tematikk. Han diskuterer hvordan endringer i både styringssystemet og de faglige perspektivene ser ut til å ha ført til at den individuelle sykehistorien ignoreres, eller får for liten plass i klinisk behandling. Selv om han gir psykiatrien mest oppmerksomhet, hevder han at perspektivene også har relevans for (deler av) somatikken. Én årsak til utviklingen er dagens fokus på evidens, sammenlignbarhet – og diagnoser. Er det slik at vekten på diagnosen fortrenger oppmerksomheten på den individuelle sykehistorien? Det er i så fall særlig uheldig i sammenhenger der sykdom og behandling henger tett sammen med pasientens samlete kontekst og erfaringer. Kanskje er også økte produktivitetskrav en årsak, anfører Falkum. Han konkluderer med å diskutere hvordan dette ikke bare har negative virkninger for pasientene, men også for behandlere.
Per Vaglum diskuterer også endringer i psykiatrien og i psykiatrisk behandling. Han gjengir noen av sine «Sideblikk» publisert de senere år i fagbladet Psykiateren – tekster som til sammen gir et bilde av noen av de utfordringene han ser for seg. Alle kretser rundt spørsmålet om hvilken rolle psykiateren skal ha, og hvilke betingelser som må være til stede for god psykiatrisk behandling. Dette dreier seg ikke bare om ressurser – selv om det er viktig – men også om faglig innsikt og hvilken forståelse som legges til grunn for psykiaterens rolle.
Hovedtyngden av Olafs virke har vært ved Legeforskningsinstituttet, men hans bakgrunn både fra alkoholomsorgen og det daværende Sosialdepartementet har satt viktige spor. Ole Berg benytter Olafs arbeid med utredningen Flere gode levekår for alle – Forebyggingsstrategier (NOU 1991: 10) som en ansats til en bred beskrivelse av historiske, kulturelle og politiske endringer i synet på helsetjenestens rolle, eller hva som er den beste måten å sikre eller bedre befolkningens helse på. En rød tråd i fremstillingen er hvordan forebygging og folkehelsearbeid har dominert i én periode, klinisk behandling i en annen. Han plasserer Olafs perspektiv i folkehelsetradisjonen, gjennom hans fokus på forebygging og at de sosiale og fysiske omgivelser er de viktigste helsefremmende eller -ødeleggende faktorer. Ole Berg argumenterer for at det er en innebygget spenning mellom folkehelseperspektivet og målet om likhet i helse, som sjelden diskuteres, verken av Olaf eller andre. Å prioritere ressurser til forebygging innebærer «til dels å ta fra de (eldste) sykeste og gi til de (yngste) friskeste», hevder han.
Opplysning er et stikkord i folkehelseperspektivet. Det bygger på tanken om at gjennom informasjon blir samfunnsmedlemmene bedre i stand til å ta vare på egen helse. Magne Nylenna skriver i sitt bidrag om medisinsk fagformidling rettet mot folk flest. Med en historisk tilnærming identifiserer han to tendenser. Den ene er at avstanden mellom fagfolks og legfolks innsikt og forståelse blir mindre med økt utdanningsnivå, ny informasjonsteknologi, økte brukerrettigheter og endringer i holdninger til informasjonsdeling. Det andre trekket han identifiserer, er endringen fra en tidligere tiders individualisert informasjonsdeling til en kollektiv, sentraldrevet informasjonsformidling, tilbake igjen til en mer individualisert informasjonsdeling. De siste desenniers vekt på den sentralt formidlete helseinformasjonen står for fall i Internettets æra. «Etter en lang periode med grupperettet formidling gjennom mer eller mindre autoritative medier er vi på vei tilbake til en mer uoversiktlig og ustyrbar én-til-én kommunikasjon», skriver han.
Reidar Tyssen tar utgangspunkt i Olafs mest kjente og siterte artikkel, nemlig «Development of the Alcohol Use Disorders Identification Test (AUDIT)», som han skrev sammen med kolleger i 1993 (Saunders, Aasland et al.). Tyssen bruker denne som ansats til å diskutere alkoholbruk i befolkningen generelt, og blant leger spesielt. Både når det gjelder fysisk aktivitet og røyking, har leger en mer helsefremmende atferd enn befolkningen generelt, men ikke hva gjelder alkohol. På tross av kunnskap om helsemessige konsekvenser og samfunnskostnader hevder Tyssen at leger ser ut å undervurdere problemer forbundet med stort alkoholforbruk, både hos seg selv og hos sine pasienter.
Legers alkoholbruk er også et område som Judith Rosta har studert. Sammen med Olaf har hun publisert flere artikler som sammenligner leger i Norge med leger i andre land. I det aktuelle bidraget presenterer Rosta resultater fra en sammenligning av norske og tyske leger som er ledere i helsetjenesten. Hvordan deres arbeidssituasjon og helse er, må antas å virke inn på hvordan de utøver ledelse. Leger i Norge har bedre arbeidsvilkår og jobbtilfredshet enn leger i Tyskland, dette gjelder også for legeledere. Hun viser at muligheten til å kombinere jobb og privatliv, ikke minst samvær med barn, er langt bedre i Norge enn i Tyskland.
Et sentralt forskningsfelt for Legeforskningsinstituttet er legeetikk. Reidun Førde diskuterer i sin artikkel hvilke utfordringer hun ser for seg i det profesjonsetiske arbeidet i dag. Fra sine tidligere ståsteder som forsker ved Legeforskningsinstituttet og leder av Legeforeningens råd for legeetikk, samt dagens posisjon som professor i medisinsk etikk og koordinator av de sykehusbaserte kliniske etikkomiteene har hun et solid basert utsiktspunkt. Hun understreker Legeforeningens rolle i det etiske arbeidet, og hun ser en risiko for at profesjonsinteresser og juss kan svekke profesjonsetikken. En grunntone i artikkelen er nødvendigheten av å kultivere den etiske kompetansen blant enkeltleger: «Så lenge legeprofesjonen vil vere ein profesjon og ikkje lydige funksjonærar, må dei drive sjølvjustis og arbeide med etiske rammer for profesjonen», skriver hun. Rådet for legeetikk og Legeforeningen er sentrale i dette arbeidet, men også, og ikke minst, i etikkarbeidet i klinikken.
Legeforskningsinstituttet har bidratt i en evaluering av hvordan veiledningsordninger for leger i spesialisering (LIS) fungerer. Basert på dette arbeidet diskuterer Cecilie Normann Birkeli i sin artikkel betingelser for god læring i klinikken, med særlig vekt på legen som rollemodell. Undersøkelsen blant LIS-leger viser at det er betydelig rom for forbedring på dette området. Dette gjelder både praktiske og ressursmessige forhold, som at det settes av tid til veiledning, i tillegg til en forståelse for hvordan læringen foregår.
Profesjonssosiologi, legeetikk, folkehelsearbeid, alkoholforskning, leger som ledere, og leger som lærer – alt er eksempler på forskningstemaer og områder som Olaf har jobbet med. Gjennom sin tid ved LEFO står han bak mer enn 200 publikasjoner, 153 av dem er originalartikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Karin Isaksson Rø har samlet og systematisert hans produksjon i denne perioden og presenterer resultatet i sitt bidrag. Hun identifiserer «bevegelser» i forskningen hans, som for eksempel en endring i fokus fra bekymringer for legers helse til å bli mer opptatt av årsaker til tilfredshet. Hun peker også på en bevegelse fra en medisinsk tilnærming til et større fokus på samfunn og samfunnsvitenskapelige perspektiver. Avslutningsvis diskuterer hun hvor legeforskningen står i dag, og antyder noe om hva som trengs av kunnskap fremover.
Til sist i denne antologien gir Kari Ronge og Wenche S. Hvitmyhr en oppsummering av virksomheten ved LEFO i de 22 årene instituttet har bak seg. De tar utgangspunkt i forgjengeren, det treårige forskningsprogrammet Legekårsundersøkelsen, og gir en historisk presentasjon av sentrale personer i og rundt LEFO og hvilke forskningstemaer som har vært fremtredende, med særlig vekt på de longitudinelle studiene.
Tittelen på denne antologien er hentet fra en av Olafs tekster der han ikke bare argumenterer for at legen må ned fra pidestallen, men også at han må stå solid på fire ben. Bredden i festskriftet gjenspeiler noen av Olafs forskningsmessige interesseområder. Vi snakket nylig om hvordan en generasjon av pensjonerte profesjonelle kan få vansker med å tre ut av sin profesjonelle rolle fordi livene deres har vært så fylt av jobben. «De mangler et bandoneon-verksted i kjelleren», utbrøt Olaf, som i høyeste grad viser at han er en mann med flere ben å stå på.
Litteratur
Saunders, JB, Aasland OG, Babor TF, de la Fuente JR og Grant M. Development of the Alcohol Use Disorders Screening Test (AUDIT). WHO collaborative project on early detection of persons with harmful alcohol consumption. II. Addiction 1993; 88: 791–804.