Legehelse – hvordan finne balansen? / Doctors´ Health Matters - Finding the Balance

Article in Norwegian. Abstract not available in English.

This is a report from a conference in London Nov 2008: Doctors` Health Matters - Finding the Balance. The article is also published (in a shorter version) in The Journal of the Norwegian Medical Association 2009; 129: 448 . 

Utbrenthet med ledsagende kynisme og redusert empati, rusmiddelavhengighet, depresjon, angst og spiseforstyrrelser. Listen var lang over temaer på minussiden da den kanadiske, nordamerikanske og britiske legeforeningen inviterte til forskningskonferanse om legehelse i november i fjor.

Konferansen Doctors’ Health Matters - Finding the Balance var en videreføring av tilsvarende arrangementer som siden tidlig på 1990-tallet har alternert annet hvert år mellom USA og Canada. Nå var turen kommet til Europa, nærmere bestemt London. Drøyt 320 delegater fra 22 land inntok et nyoppusset og eksklusivt kvartal der British Medical Association holder hus.

De snaut 180 innleggene bar preg av å ha to høyst ulike utgangspunkt: På den ene siden den primærforbyggende tilnærmingen, hvor oppmerksomheten er rettet mot hele legepopulasjonen. På den andre siden forskning med basis i klinisk praksis, dvs. leger som allerede har fått problemer. Via erfaringsutveksling i bl.a. work shops fikk vi et innblikk i en rekke hjelpe-, rådgivnings- og behandlingsprogram for leger.
 
Savner blikket utenfra
Det er høyst legitimt at representanter fra ulike yrkesgrupper har behov for å rette søkelyset på hva som særpreger egen profesjon. Faren er at det kan bli både perspektivløst og navlebeskuende dersom man ikke inkluderer et "utenfrablikk". Dette var også en problemstilling som Olaf G. Aasland, leder ved Legeforeningens forskningsinstitutt, inviterte til debatt om i en av plenumssesjonene:

- I 1950-årene ble legene gjerne oppfattet som ufeilbarlige, med "diplomatisk immunitet" og ubegrenset autonomi. Det ble sjelden stilt spørsmål utenfra om profesjonsutøvelsen. Etter en del dramatiske hendelser, bl.a. den såkalte Thalidomid-saken, ble det nødvendig å løfte problemstillinger knyttet til profesjonsutøvelsen opp på systemplanet, sa Aasland.  

Også i Storbritannia har det siden siste halvdel av 1980-tallet vært et ønske fra myndighetenes side om bedre kontroll på legene. Samtidig har befolkningens skepsis økt, bl.a. som følge av alvorlige skandalesaker. Det førte til at organisasjonen National Clinical Assessment Service (NCAS) ble etablert i 2001. På konferansen presenterte representantene derfra data fra de om lag 700 lege- og tannlegesakene de årlig er involvert i, og hvor noe av oppgaven er å hjelpe avsporete yrkesutøvere "back on track".

I Spania er legenes egne organisasjoner sterkt involvert i kontroll og hjelp når leger av forskjellige grunner ikke er i stand til å skjøtte sitt yrke. Bl.a. finnes et sykehus i Barcelona, der leger siden 1998 er blitt lagt inn under pseudonym og behandlet for psykiske lidelser eller problemer i forbindelse med rusmiddelmisbruk. På legehelsekonferansen presenterte ildsjeler som jobber ved dette sykehuset hvilke utfordringer de står overfor mht. inngåelse av terapeutiske kontrakter. Legesykehuset tar årlig imot om lag 115 pasienter til innleggelse, foruten poliklinisk behandling. Det er godt bemannet: Teamet består av sju psykiatere, én indremedisiner, fire psykologer og åtte sykepleiere.

Videre delte miljøet rundt Vanderbilt universitetet i Tennessee, USA, erfaringer fra kartleggingsinstrumentet de har utviklet mht. leger med problematferd. Det er utarbeidet spesialtilpassete kurs med gode, dokumenterte resultater. I USA er dette kurs som konkurrerer på et privat og kommersielt marked. I samarbeid med delstatsmyndighetene kan leger bli pålagt å delta i slike program for ikke å miste, eventuelt for å få tilbake, autorisasjonen. Kanskje bør vi i Norge også se nærmere på en mulig kobling av kontrollmyndighetenes arbeid med autorisasjoner og profesjonsforeningenes tilbud om hjelp og rehabilitering?
 
Frykter stigmatisering
Det var mye alvorlig i konferanseinnlegg fra studier basert på klinisk virksomhet: Ifølge Jane Stevens, som oppsummerte erfaringer fra ett av rådgivningstiltakene i Storbritannia, har 28 % av legene mentale problemer, mot 15 % i den øvrige befolkningen.

Stevens er selv lege, og tilknyttet Doctors´ SupportLine, en anonym hjelpetelefon for leger og medisinstudenter i England og Wales. Hennes organisasjon erfarer at samtale med en av de ca. 50 trente og frivillige legene som betjener telefonlinjen, kan gi det nødvendige motet til å oppsøke behandlingsapparatet. Selvhjelpsgruppen The Doctors’ Support Network har kartlagt at surfing på Internett om natten blant hjelpetrengende kolleger er langt mer utbredt enn forventet: - Da vil klar, tydelig og tilgjengelig informasjon være et viktig skritt på veien ut av isolasjon, skam og selvmedisinering, sa hun. 

Dette ble understøttet av psykiater Taric Mahmood Hassan fra Birmingham Solihull Mental Health Trust. Han og kollegaen Syed Omair Ahmed står bak en studie om britiske legers holdninger når de blir mentalt syke. De viste til at én av 15 leger misbruker alkohol eller andre rusmidler.

- Frykten for stigmatisering er utbredt, og synes uavhengig av spesialitet. Dette slår særlig ut på den høye andelen mentalt syke som søker innleggelse og behandling i institusjoner utenfor eget lokalsamfunn. 73,4 % av legene i vår studie ville heller ta opp egen mental sykdom med familie og venner, enn med kolleger. Det er også mindre sannsynlig at yngre leger oppsøker det profesjonelle hjelpeapparatet der de bor. De er redde for å vise eldre kolleger at de har mentale helseproblemer, bl.a. på grunn av implikasjoner de mener dette kan ha for karrieren, oppsummerte Taric.
 
Vektlegger forebygging 
Hovedgrunnen til at det hittil har vært større oppmerksomhet om legehelsespørsmål i USA og Canada, er at kontrollorganene der er mer knyttet opp til behandlings- og nettverkssystemer. Denne linken mangler vi i Norge foreløpig. Her er det slik at hvis tilsynsmyndigheten fastslår pliktbrudd overfor en lege og vedkommende mister lisensen, er ikke sanksjonen forbundet med et hjelpe- og rehabiliteringstilbud. Det er nok en forklaring på hvorfor forskningen går i såpass ulik retning. Studiene fra andre land handler ikke så mye om hvordan leger kan unngå å havne i klisteret, mens det hos oss er mer rettet mot hvordan vi kan hindre at det skjer.

Instituttsjef Olaf G. Aasland mener legehelseforskning ikke bare bør konsentrere seg om de få, dysfunksjonelle legene som utgjør en risiko for seg selv eller andre, men like mye om hva det er som skaper god helse og jobbtilfredshet. Dessuten er sammenlikning med andre yrkesgrupper for tiden et satsingsområde ved Legeforeningens Forskningsinstitutt. - Men vi mangler fremdeles gode data som viser at "fornøyde leger gir mer fornøyde pasienter", påpeker han.

- Jeg stusser av og til over legehelseforskere som bare er opptatt av å dokumentere hvor svake og hjelpeløse enkelte leger er, og mister alt det positive av syne. Når jeg setter ord på dette, hører jeg kanskje at jeg er naiv og ikke skjønner hvor ille det står til. Jeg må innrømme at særlig engelskmennene for tiden er preget av en slik "apokalyptisk" stemning, kanskje fordi de har hatt noen alvorlige hendelser som vi heldigvis har vært forskånet for her hos oss. Når det viser seg at en praktiserende lege også er massemorder, er det kanskje ikke så rart at folk flest blir skeptiske både til legestanden og ikke minst til legenes evne til å ta vare på og kontrollere hverandre. Da er det viktig å minne om at det store flertallet av leger verken er ondsinnete eller selvmordskandidater, sier Aasland.

Erica Frank, professor og leder av det kanadiske forskningsinstituttet for forebyggende medisin og folkehelse, er en alliert i så måte. Hennes forskning dreier seg i stor grad om forebygging, for eksempel hvordan man kan påvirke arbeidsmiljøet slik at det legges bedre til rette. Hun er trolig også den første som har vist empirisk at legenes egen livsstil og atferd kan ha en innvirkning på pasientenes helse.
 
Kvalitet per mentometerknapp
Konferansen i den britiske hovedstaden var usedvanlig velorganisert. Den gikk over tre dager og her var teknologi av ypperste klasse: TV-opptak av alle parallellsesjoner ble umiddelbart etter lagt ut på konferansens nettside, sammen med sammendrag av samtlige innlegg. Men også interaktiv og særs pedagogisk anlagt samhandling, som ga assosiasjoner til Vidar Lønn Arnesens populære radioprogram 10 i skuddet.

Det elektroniske stemmesystemet var hyppig i bruk og ga ideer til hvordan ellers gjespende forelesninger kan bli mer givende, begge veier. I løpet av sekunder ble deltakerne presentert for søyler på storskjerm. Bl.a. ble forsamlingen spurt om hvordan vi opplevde vår livskvalitet nå, hvordan vi tenkte den var for fem år siden og fem år frem i tid (se figur).

Svarene bekreftet det både Erika Frank og Olaf G. Aasland stadig påpekte: at leger lever lengre og sunnere enn den øvrige befolkningen.

Frank hadde for øvrig ledet konferansens abstract-komité, sammen med bl.a. Olaf G. Aasland. Sistnevnte har også sittet i programkomiteen for de foregående tre internasjonale legehelsekonferanser. Han fremhever den forskningsmessige forankringen av de ulike innleggene i London som sterkere enn noen gang. Ekstra stas synes han det var at delegasjonen med ti forskere fra Norge ble lagt merke til (se ramme nedenfor). Det inkluderer ikke bare presentasjon av studier fra Legeforeningens forskningsinstitutt, men også fra universitetene og andre institusjoner. I tillegg hadde BMJ et eget temanummer knyttet til konferansen, bl.a. med en artikkel fra Karin Isaksson Røs pågående doktorgradsarbeid. 

Flere av de norske prosjektene er finansiert med midler fra Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP). - SOP fortjener blomst, mener Aasland. - Takket være midlene derfra har de norske miljøene hatt anledning til å forske på legekår helt siden 1992, bl.a. med solide paneldata som gjør våre undersøkelser unike i internasjonal sammenheng.

Viderefører europeisk hjelpenettverk
De senere år har det også her til lands vokst frem et ønske om å rette oppmerksomheten mot tiltak på individnivå, bl.a. reflektert i de to internasjonale konferansene som begge er blitt holdt i Oslo, henholdsvis i 1997 og 2008: The physician role in transition: is Hippocrates sick? og Handling concerns about the performance of doctors. 

Forskningsmessig evaluering av tiltak overfor medisinstudenter og leger med økt risiko for atferds- og helseproblemer er et tema som opptar nasjonale og internasjonale fagmiljøer stadig mer. Noen land, deriblant Norge, har bygget opp gode kollegastøtte- og lege-for-lege-ordninger. Det er viktig at disse videreføres. - Samtidig må vi skille forskningsmessig evaluering fra erfaringsutveksling, selv om begge deler er viktige, understreker Olaf G. Aasland.

Fjorårets arrangement i London var sydd over samme lest som de tilsvarende konferanser i Canada og USA. Med den vellykkete avviklingen som den britiske søsterorganisasjonen nå kan smykke seg med, er det ikke usannsynlig at de kommende konferanser kan bli avviklet i Europa hver tredje gang.
Noen andre, mindre samlinger er også på beddingen: I etterkant er Legeforeningens Forskningsinstitutt blitt spurt av NCAS og BMA (British Medical Associaltion) om vi kan arrangere en internasjonal samling for dem som arbeider med hjelpe- og behandlingsprogram for leger i Europa. Et nettverksmøte finner sted i Oslo i oktober 2009. Det er ikke usannsynlig at det kan bli liknende arrangementer i årene fremover.