Bringedal B. Tid for prioritering. Kronikken sto på trykk s. 3 i Dagens Næringsliv 16. september 2013:
I den politiske diskusjonen får en ofte inntrykk av at alle tiltak som har en potensiell helseeffekt bør tilbys av det offentlige helsevesenet. Men et slikt synspunkt er moralsk uforsvarlig, fordi ethvert tilbud samtidig fortrenger noe annet. Oppgaven er å sikre at viktige tiltak kommer foran mindre viktige. Her er fem tiltak som bør fjernes fra offentlige budsjetter – uansett hvem som danner regjering etter valget:
- Mammografiscreening: Det er godt dokumentert at mammografiscreening i liten grad bidrar til redusert dødelighet samtidig som det medfører mange unødige inngrep og mye angst for dem som feilaktig får påvist brystkreft. Likevel får de fleste kvinner over 50 år mammografi jevnlig. Argumentet om at det kan avverge dødsfall er vanskelig å stå i mot, ikke bare for den enkelte kvinnen, men også for politikere. At tiltaket kan redde liv er dog ikke tilstrekkelig informasjon når vi skal ta stilling til om det er god ressursbruk. Vi må også vite hvilke negative effekter det har og om alternativ ressursbruk vil gi mer helseeffekt, f.eks. om flere for tidlige dødsfall kan avverges ved andre tiltak. Da er argumentet for mammografiscreening svakt, og derfor bør kvinner betale det av egen lommebok.
- Ultralydscreening under svangerskap:Generell ultralydscreening av gravide er ikke først og fremst begrunnet i at det er vesentlig for å redusere sykelighet eller dødelighet hos mor og barn, men å fastsette termindato. Ultralydbildene kan avdekke forhold som har helsemessig betydning, men også på dette området er helseeffekten svært liten sammenlignet med alternativ ressursbruk. Et ultralydbilde kan i de aller fleste tilfeller sammenlignes med å gå til fotograf for å ta et portrett av barnet.
- Rituell omskjæring av gutter: Det er argumenter for at rituell omskjæring av gutter bør tilbys i medisinsk forsvarlige rammer, men ikke for at det skal dekkes av det offentlige. Dette tilbudet er ikke motivert av helseforbedring overhodet, selv om det kan argumenteres for at det vil ha negative helseeffekter om det tas ut. Selv om det opprettholdes, er det imidlertid vanskelig å se at det bør dekkes av det offentlige.
- Medikamentell behandling av moderat forhøyet blodtrykk: Det er ingen god dokumentasjon på at medisiner for mennesker med moderat forhøyet blodtrykk (under 160/100) reduserer dødelighet av hjerte-/karsykdom, tvert i mot viser de beste studiene at det er bortkastet ressursbruk. Det står imidlertid sterke interesser bak ønsket om at så mange som mulig trenger medikamentene; det er store penger å tjene for legemiddelfirmaene.
- Generelle helsesjekker: Ingenting tyder på at friske mennesker bør helsesjekkes, det har ingen betydning for sykelighets- eller dødelighetstall i befolkningen. Det er mange grunner til at friske folk har ønske om slik sjekk; antakelig er utrygghet eller ønsket om å være på den «sikre» siden vesentlig. Det er imidlertid ikke helsetjenestens oppgave å undersøke friske mennesker.
Kostnader er ikke bare det et tiltak koster – det er også hva vi oppgir av alternative tiltak. Og kostnaden ved det vi tapte kan være svært høy sammenlignet med det vi vant. Denne listen er en liste over tiltak med svært høy alternativkostnad. De er gode eksempler på tilbud som det er rimelig å kreve at folk betaler fra sin egne lommebok. Slik kan ressursene overføres til områder som er viktigere:
- Flere leveår
- Mindre smerter
- Mer omsorg for dem som trenger det mest
Å diskutere ressursbruk er å sammenligne. Dersom mammografiscreeningen redder en kvinne fra å dø av brystkreft, vil mange oppleve at vi ikke tar hennes skjebne alvorlig når vi henviser til alternativkostnaden. Å sammenligne verdien av tiltak er imidlertid en uunngåelig del av ansvaret til de som skal fordele ressurser i helsevesenet.
Men har vi ikke råd til alt dette? Det er riktig at Norge har et av verdens mest generøse helsebudsjett, men det er ikke riktig at vi slipper å sammenligne og rangere. Selv med store budsjett må en sikre at det viktigste kommer først, og vi har viktige oppgaver som godt kunne trenge de ressursene som i dag brukes på helsemessig marginale tiltak.
Det er vanskelig å tenke seg en politiker slå politisk mynt på å si nei til tiltak som allerede tilbys. Det er likevel slik at manglende prioritering av offentlige midler innebærer at viktige oppgaver ikke får de ressursene de kunne fått dersom lederne var mer handlekraftige. Slik svakhet koster andre dyrt.