Legeforeningen forventer en tydelig sammenheng mellom utfordringene helsepersonell, pasienter og pårørende har spilt inn, og løsningene utvalget foreslår. Reformen må bygge videre på det som fungerer og rette opp det som svikter.
– Pasientene trenger raskere behandling og bedre oppfølging. Bedre hjelp til pasientene må være målet med reformen. Vi skal lese forslagene grundig og vurdere om de vil gi en bedre helsetjeneste, sier president Anne-Karin Rime.
Et viktig spørsmål blir om utvalget skiller tydelig mellom kapasitetsproblemer og samarbeidsproblemer. Hindringer for samarbeid må fjernes, men bedre samarbeid kan ikke alene løse mangelen på folk og plass.
– Vi skal bruke ressursene godt. Men vi kan ikke basere en reform på penger vi håper å spare. Flere pasienter vil trenge hjelp, og vi må ha folk og plass til å ta imot dem. Det må regjeringen og Stortinget bevilge penger til, sier Rime.
Mer myndighet til fagfolkene
Kortere lederlinjer og større lokalt handlingsrom skal gjøre veien fra faglige vurderinger til handling kortere.
– Leger og andre fagfolk må få større innflytelse over beslutningene som gjelder pasientene. De vet hvor det svikter, og hva som skal til for å gi et bedre tilbud. Flere beslutninger må tas på det enkelte sykehus, nærmere fagmiljøene, sier hun.
Det må bli lettere å tilpasse bemanning, utstyr og organisering til pasientenes behov. Fagmiljøene må for eksempel kunne samordne undersøkelser og konsultasjoner, slik at pasientene får raskere avklaring og slipper unødige turer til sykehuset.
Bygg må ikke gå på bekostning av behandling
Legeforeningen forventer også at finansieringen av sykehusene endres. Nye bygg skal legge til rette for god behandling og være attraktive arbeidsplasser. Men sykehusene trenger også folk og penger til å drive dem.
Når renter og avdrag på sykehusbygg må dekkes gjennom kutt i driften, rammer det bemanningen og pasienttilbudet.
– Det er på høy tid å skille drift og investeringer. Store sykehusbygg må fullfinansieres over statsbudsjettet, slik at regningen ikke fører til kutt i bemanning og pasientbehandling. Sykehusene bør fortsatt ha ansvar for investeringer i medisinskteknisk utstyr, sier Rime.
Finansieringen kan endres innenfor dagens foretaksmodell.
– Dette kan gjennomføres uten å vente på en omfattende omorganisering.
Prioritering blir nødvendig uansett
En ny organisering fjerner ikke behovet for å prioritere. Legeforeningen mener politikerne må avklare hvilke tjenester det offentlige skal tilby, og at Stortinget må bevilge penger i tråd med oppgavene.
Politikerne må også stå i beslutninger om hvor tilbudene skal ligge. Noen tjenester må være nær folk, mens andre må samles av faglige eller økonomiske hensyn.
Ta vare på fastlegens rolle
Reformen må dessuten gi pasientene et mer sammenhengende tilbud. Bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus krever tilstrekkelig kapasitet i begge deler av helsetjenesten. Når oppgaver flyttes, må personell og ressurser følge med.
Samtidig må reformen ta vare på fastlegeordningen og sikre stabile og forutsigbare rammer. For pasienter med flere sykdommer og behandlere er det særlig viktig at én lege har ansvar for den medisinske helheten.
– Fastlegen som kjenner pasienten og følger behandlingen over tid, er særlig viktig for dem som har flere sykdommer. Reformen må ta vare på denne kontinuiteten og fastlegens ansvar for den medisinske helheten, avslutter Anne-Karin Rime.