Norsk oftalmologisk forening, med 795 medlemmer, fyller 100 år i år. Samtidig markerer Den norske legeforening 140 år. Det er en ganske fin tilfeldighet.
Hundreårsjubileet gir også en anledning til å se hvor voldsomt selve øyefaget har forandret seg.
Vi spør derfor foreningsleder Emina Bektesevic Holmlund hvordan hun tror en øyelege fra 1926 ville opplevd en moderne øyepoliklinikk.
– Jeg tror han hadde blitt livredd, haha.
– Bare av å se hvor mange pasienter som sitter på venterommet, hvor stor utstyrsparken er og tempoet på en øyepoliklinikk. Og kanskje også av hvor mange kvinnelige leger han møtte. Det hadde vært et helt annet univers.
Hun tror likevel ikke sjokket ville vart så lenge.
– Kan man medisinen, kommer det andre kjapt. Øyeleger er meget dynamiske og tilpasningsdyktige.
For Bektesevic Holmlund selv begynte veien inn i dette universet langt mindre dramatisk, og det var heller ikke gitt at hun skulle ende som øyelege. Først skulle hun egentlig bli marinbiolog.
– Jeg pleier å si at man ikke må la 18-åringer bestemme hva de skal gjøre resten av livet, oppsummerer hun muntert.
En ungdomsskoleekskursjon til en marinbiolog som arbeidet med kråkeboller tok imidlertid noe av glansen av den planen. Bektesevic Holmlund likte biologi og kjemi, hadde gode karakterer og bestemte seg i stedet for å prøve medisin.
– Jeg tenkte bare: Kanskje jeg skal søke medisin?
Hun studerte i Tromsø og fant raskt ut at medisin var helt prima for henne.
Selv om planen var å bli fulltidskirurg, hadde interessen for øyet ligget der siden studiet. Hun hadde brukt briller siden barndommen og blitt fascinert av hvordan synet fungerer. Samtidig ønsket hun seg et mer forutsigbart arbeidsliv, med dagarbeid og fri kvelder og helger. Da en LIS-stilling på øyeavdelingen i Tromsø dukket opp, mente mannen at hun i det minste måtte prøve.
På øyeavdelingen fikk hun dessuten fortsette med litt kirurgi.
– Jeg fikk øyet pluss litt kirurgi.
Et undervurdert småfag
Det var særlig måten øyeleger arbeider på som traff henne.
– Det er så objektivt. Jeg liker veldig godt at det ikke er så mye synsing.
Øyelegen har en lang rekke målinger og undersøkelser tilgjengelig rett foran seg. Objektive tester, bilder og undersøkelser i spaltelampen gir konkrete funn.
– Mye av det diagnostiske utstyret du trenger, har du på kontoret eller poliklinikken. Jeg liker at man kan sette seg ned, undersøke og ofte finne ut hva problemet er.
Det er lite «blod og gørr» for den jevne, praktiserende oftalmolog. Bektesevic Holmlund beskriver likevel øyet som et svært visuelt fag.
– Det er utrolig flotte strukturer. Det er nesten som et lite kunstverk hver gang du ser inn i et øye.
Hun mener medisinstudenter ofte får for lite innblikk i de små spesialitetene. Selv visste hun ikke hva en spaltelampe var da hun begynte på øyeavdelingen.
– Og det er jo det primære verktøyet vårt.
Hun tror derfor mange undervurderer bredden i oftalmologien.
– Folk tenker kanskje at det er ett lite organ og lite variasjon. Men det er jo så mye at vi må dele oss opp i ulike fagområder.
– Du kan velge hvor stort du vil gjøre det.
En kø som ikke tar slutt
Bektesevic Holmlund arbeider i dag som overlege ved øyepoliklinikken på Universitetssykehuset Nord-Norge i Harstad. Pasientgrunnlaget er stort.
– Man blir aldri kvitt køen, forteller hun.
Bektesevic Holmlund er ikke i tvil om at øyelegedekningen i Norge er for dårlig, særlig utenfor de mest sentrale områdene. Flere steder i nord har det vært vanskelig å rekruttere øyeleger til ledige avtalehjemler. Samtidig vokser behovet.
En stor del av pasientene er eldre mennesker med kroniske øyesykdommer. Folk lever lenger, og behandlingene gjør at flere beholder synet, men også at de må følges over mange år.
– Hvis du får en diagnose når du er 60 og blir 95, blir det ganske mange år hvor du skal gå flere ganger i året til øyelege.
Hun trekker fram behandling av blant annet våt makuladegenerasjon. Pasienter som tidligere kunne miste synet, kan nå behandles med injeksjoner i øyet.
Det er like effektivt som det er ressurskrevende.
– Pasientene lever lenger, og de kommer til å ha sykdommen resten av livet.
For Bektesevic Holmlund er den enorme etterspørselen en av de største utfordringene for øyelegene i 2026.
Små fagmiljøer betyr også at man kan stå mer alene i vanskelige vurderinger.
– De første årene tok det litt tid å bli vant til å sitte i det ubehaget at du er alene.
Hun har gode kolleger i Tromsø å ringe til, men telefonen har sine begrensninger.
– Til syvende og sist er det ikke det samme som å ha noen som kan komme inn og se det samme som du gjør i mikroskopet.
«Man må være fagorganisert»
Som student var Bektesevic Holmlund lite opptatt av organisasjonsarbeid.
– Jeg var veldig uengasjert som student. Den lille fritiden jeg hadde, ville jeg bruke på andre ting enn medisin.
Da hun begynte å jobbe som lege, ble situasjonen en annen. Siden turnustiden har hun vært tillitsvalgt for både LIS-leger og overleger.
Hun beskriver vervet som langt bredere enn spørsmål om lønn og arbeidstid.
– Det er konflikter på jobb, tilrettelegging for nybakte mødre og folk som trenger støtte i vanskelige samtaler. Det er veldig hyggelig at folk har såpass tillit til deg at de vil ha deg med inn i noe av det mest sårbare de står i.
Selve medlemskapet i Legeforeningen har hun aldri stilt spørsmål ved.
– Man må være fagorganisert. Det er jo galskap å ikke være det i et demokratisk land som Norge.
For henne handler medlemskapet først og fremst om trygghet og tilgjengelighet.
– Du har en forening som passer på deg og forhandler vilkår. Og min erfaring er at hjelpen er veldig tilgjengelig. Det er sjelden jeg tar kontakt uten å få et raskt svar.
For Bektesevic Holmlund er medlemskapet derfor en selvfølge, livet ut.
Teknologien rykker fram
Hundre år etter at foreningen ble etablert, er øyefaget blitt stadig mer teknologitungt.
– Man kommer ikke så langt med bare å snakke med pasienten om hva som plager dem. Vi må ha «en dings» for å undersøke det.
Utstyrsprodusentene konkurrerer om stadig bedre maskiner, høyere oppløsning og mer kompakte løsninger. Kunstig intelligens har dog ikke inntatt oftalmologien med full tyngde ennå.
– Nei, jeg har merket null, 0 %, i min arbeidshverdag i hvert fall.
Men hun ser et klart potensial for KI innen screening. Diabetespasienter er ett eksempel. Store pasientgrupper skal undersøkes regelmessig for netthinneforandringer, selv om mange ikke har sykdom.
Her kan KI i framtiden sortere bilder og finne dem som trenger vurdering av helsepersonell.
– Det er snakk om tusenvis av pasienter i året. Det er kanskje der det er mest optimisme nå, hvordan vi kan implementere KI slik at vi kan effektivisere.
Tidenes fest
Veien til ledervervet ble ikke helt slik Bektesevic Holmlund hadde sett for seg. Hun beskriver det som en tilfeldighet.
En venninne i valgkomiteen foreslo henne som kandidat. Bektesevic Holmlund hadde ledererfaring fra før og stilte seg til disposisjon, men hadde selv sett for seg en mer tradisjonell vei inn i vervet, gjerne via styret først.
– Jeg tenkte at det skulle være noe sånn valgprosess, at noen skulle si noe til deg i forkant.
I stedet kom beskjeden på Snapchat.
– Jeg fikk bare en snap fra en kollega fra Tromsø som gratulerte meg.
Nå leder hun foreningen inn i hundreårsjubileet. Årets høstmøte blir annerledes enn vanlig, med både jubileumsmøte og festmiddag planlagt av en egen jubileumskomité.
Bektesevic Holmlund er ganske klar på hva hun håper medlemmene sitter igjen med.
– Jeg håper de tenker at det var tidenes fest!
Etter praten med Bektesevic Holmlund står det klart at øyefaget er et ganske annet univers enn da foreningen ble grunnlagt. Flere diagnoser og flere behandlinger. Flere pasienter, men også mer teknologi.
Midt i all utviklingen er selve utgangspunktet det samme: Øyet.
Og akkurat det er det begrenset hvor mye man kan gjøre med. I motsetning til andre deler av kroppen kan det ikke uten videre trenes til å bli bedre.
Det betyr likevel ikke at man er helt uten påvirkningsmuligheter.
– Beskytt øynene. Bruk vernebriller når det er fare for skade, og gjør en nøye vurdering av indikasjon og risiko før eventuell kirurgi, i samråd med øyelege, avslutter overlegen.