På «Oslos tak», Soria Moria Hotell, møttes lederne for alle foreningsledd i Legeforeningen til faglig påfyll og diskusjoner denne uken. Tradisjonen tro åpnet ledersamlingen med presidentens time. Her reflekterte Anne-Karin Rime over året som har gått:
– Legerollen står under sterkt press. Men vi har samtidig hatt flere seire, både i retten, på Stortinget og i møte med arbeidsgiverorganisasjonene. I tillegg har vi en rekke saker som vi må jobbe videre med i 2026. Det alle disse sakene har til felles, er at de handler om utøvelsen av det å være lege. Om at vi skal ha tillit til å forvalte faget vårt, innledet hun med å si.
Deretter skisserte hun opp hva foreningen har i vente, og hvordan dette vil forme arbeidet i 2026.
– Vi står i en usikker situasjon internasjonalt. Da vi møttes her i fjor, snakket jeg primært om trusselen fra Russland og Kina. Siden da har USA kommet som en joker fra sidelinjen. Det påvirker oss på flere vis. Vi merker det på forskningssiden, på de økonomiske midlene som finnes i internasjonalt helsearbeid, og vi merker det på hvordan vi tenker om norsk helseberedskap. Dette sammen med utfordringene her hjemme med kommune- og sykehusøkonomi, legemangel og en økende del av befolkningen som har behov for helsetjenester, er områder vi må ha med oss inn i arbeidet med ny helsereform som nå er i gang. For i hele 2026 vil helsereform stå høyt på agendaen, sa Rime og la til:
– Og det gjør den her i dag, også.
Historisk mulighet
Legepresidenten sitter som representant for Akademikerne i referansegruppen til helsereformutvalget, og landsstyret har gitt Legeforeningen i oppdrag å kartlegge hvilke anbefalinger foreningen bør ta med inn her. I så måte var årets ledersamling et politisk verksted.
Arkitekten i denne sammenhengen, helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre, var selvsagt invitert.
– Jeg har blitt utfordret her i dag til å svare på spørsmålet «hvorfor helsereform?». Vi endrer på ting for å løse utfordringene i samfunnet vårt bedre. Vi har mer enn nok rapporter og framskrivninger som viser at vi styrer mot en helsetjeneste som ikke vil være bærekraftig. Både med tanke på personell, demografi, finansiering og ikke minst å møte folks forventninger. Vi kan ikke bare snakke om det. Vi må gjøre noe med det, sa han fra scenen.
Han understreket at han kommer til å lytte til hva Legeforeningen har å si.
– Jeg tror den beste innovasjonen kommer fra tjenestene og dem som står i den. Og så vet jeg at Legeforeningen er veldig kritiske til hvordan vi styrer sykehusene. Nå har dere en historisk mulighet til å påvikre. Men det kommer til å bli litt interessekamp. Ingen vil gi fra seg noe, men alle vil ha noe. Jeg kommer ikke til å la en ny helsereform bli preget av særinteresser, konstaterte Vestre.
Er faget marginalisert?
Ledersamlingen bød på tre panelsamtaler, som alle tok tak i sentrale deler av dagens helsetjeneste, samt utfordringsbildet som preger disse.
Først ut var debatten om styring og ledelse. Får faget for liten plass når beslutninger skal tas?
Heidi Øyen Flemmen, klinikkoverlege ved Sykehuset Telemark, leder av Norsk nevrologisk forening og nestleder i fagstyret, mente det ikke var et klart ja-nei-svar på det:
– Jeg vil si vi har skinnpåvirkning. Det er noe med foretaksmodellen som ikke passer inn i faget. At syke pasienter skal være lønnsomme. Og så er jeg lei av argumentet om at klinikere ikke kan tenke økonomi. Vi kan balansere økonomi og fag gjennom å utfordre ting som er for krevende og for lite nyttige.
Hun fikk støtte fra legekollega og stortingsrepresentant for MDG, Marius Langballe Dalin.
– Jeg tror det er en stadig større fremmedgjøring mellom «dem på gulvet» og ledelsen. Leger blir i liten grad sett, og vi har dårligere verktøy og arbeidsprosesser på sykehuset for å jobbe med medvirkning, sa han.
Panelets tredje deltaker, administrerende direktør for Helse Midt-Norge, Jan Frich, så også klart problemstillingen.
– Min motivasjon for å gå inn i en slik jobb, har vært å tydeliggjørefagets betydning. Det er det som driver meg. Om jeg får på plass noen av de premissene, så får vi en bedre helsetjeneste i stort. Samtidig må vi forholde oss til politiske ambisjoner og økonomi. Det jeg har blitt mer opptatt av er å lytte til de ulike stemmene, og se på hva som er handlings- og mulighetsrommet. Jeg forsøker å være en bro mellom faget og andre hensyn som eksempelvis økonomi.
Kommune + sykehus = sant?
Paneldebatten om samhandling og helhetlige pasientforløp belyste et krevende landskap å navigere i.
Nettopp landskapet i Norge, hvordan landet ser ut, byr på utfordringer når det kommer til samhandling.
– Avstander spiller inn i stor grad. Det er lettere å få til tett samarbeid i kompakte og små fylker. Det er ikke slik at det som fungerer i ett fylke som Østfold, kan rulles ut i samme stil i et annet, mer langstrakt fylke, påpekte Helge Stene-Johansen, administrerende direktør for Sykehuset Østfold.
Noen premisser var han likevel klar på at må ligge til grunn, for at samarbeid skal fungere:
– Tillit er viktig. Skal vi skape tillit må vi involvere leder i flere ledd på tvers, og vi må være åpne om hva vi får til og hva vi ikke får til.
Seksjonsleder for Integrerte helsetjenester ved Ahus, Anette Melsnes Skogvold, nikket bekreftende til dette poenget.
– Det å respektere hverandres kompetanse, selv om den er veldig ulik, er et viktig suksesskriterium. Vi må endre måten å jobbe på, slik at sykehuset er på litt tidligere, at vi ikke er passive frem til en innleggelse. Vi må bidra i forebyggingen, understreket hun.
Involvering og tillit var også viktige nøkkelord for KS sin utsendte, Mari Trommald, avdelingsdirektør for helse og velferd.
– Lederforankring er viktig, men det er svært ulikt fra sted til sted hvor sterk denne forankringen er, og mye avhenger av lokale initiativ. Helsefellesskapene fungerer forskjellig, og vi må se på flere grep for at de skal fungere bedre. Det må vi ha med oss.
Er likeverdige helsetjenester mulig?
Panelsamtalen om likeverdige helsetjenester startet med en ærlig status: Norge har ikke likeverdige tjenester i dag, selv om det er målet.
Kommuneoverlege Cato Innerdal pekte på hverdagsrealitetene i kommunene:
– Kommunene sliter som sagt med for lite penger og lite folk. Ofte leverer vi i beste fall minimum. Hvordan skal jeg bruke prioriteringskriteriene for å fordele helsetjenester, og hva betyr egentlig likeverd i praksis? Innerdal etterlyste mer samarbeid og hjelp fra både spesialisthelsetjenesten og sentrale helsemyndigheter.
Fra spesialisthelsetjenesten var budskapet like klart. Svein Arne Monsen, klinikkleder ved UNN og leder i Norsk anestesiologisk forening, slo fast:
– Vi gir ikke likeverdige helsetjenester i dag. Systemet er suboptimalt, og vi blør som kjent ikke saktere i nord.
Han mener universitetssykehusene må ta større ansvar for å støtte de mindre sykehusene, og påpekte behovet for styring som tør å ta tak i strukturelle problemer.
Helsedirektør Cathrine M. Lofthus understreket at vi må være åpne om forskjellene:
– Vi må ikke tro at vi har likeverdige tjenester i dag, selv om vi tilstreber det.
Hun pekte på flere spor som må løpe parallelt: en fortsatt styrket fastlegeordning, bedre personellpolitikk i det offentlige, folkehelse og forebygging, og digitalisering som faktisk hjelper. Samtidig svarte hun mot å legge på nye krav uten ressurser: – Vedtar man en rettighet, må noen ute i tjenesten kunne levere den.
Samlet pekte panelet på behovet for bedre samspill mellom nivåene, åpen og tydelig prioritering og mer målrettet støtte til førstelinjen, med universitetssykehusene som reelle motorer for kvalitet og endring.
Se intervju med president Anne-Karin Rime og helseminister Jan Christian Vestre i toppen av saken. Og intervju med paneldebattdeltakere administrerende direktør for Helse Midt-Norge, Jan Frich, og avdelingsdirektør for helse og velferd i KS, Mari Trommald, nederst i saken.