I kronikken «Vold på TV» argumenterer Ørum og Holmboe nokså kategorisk for at legen har avvergingsplikt ved mistanke om partnervold. Kaveh Rashidi har senere nyansert legens rolle.
Det praktiske og rettslige handlingsrommet er imidlertid bredere enn debatten så langt kan gi inntrykk av. Vår erfaring som juridiske rådgivere for leger er at regelverket gir rom for gode vurderinger, men at det er betydelig usikkerhet om hvor grensene går.
Taushetsplikten er utgangspunktet, ikke slutten på vurderingen
Utgangspunktet er at legen har taushetsplikt. Den skal beskytte pasientens private forhold og ivareta tilliten til helsetjenesten. Uten trygghet for at opplysninger behandles fortrolig, kan pasienter unnlate å søke helsehjelp eller holde tilbake opplysninger legen trenger.
Dette hensynet kan være særlig viktig ved vold i nære relasjoner. Pasienten kan frykte både voldsutøveren og konsekvensene av at andre involveres mot vedkommendes ønske.
Taushetsplikten er samtidig ikke absolutt. Helsepersonelloven har flere regler som åpner for, og i enkelte situasjoner krever, at opplysninger gis videre.
Når opplysninger kan gis videre
Etter helsepersonelloven § 23 bokstav d kan opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser veier tyngre enn hensynene bak taushetsplikten. Det er legen som må foreta den konkrete, skjønnsmessige vurderingen. Vår erfaring er at det som gjerne omtales som legens «magefølelse», basert på faglig erfaring, kjennskap til pasienten og det samlede bildet, kan være viktig i denne vurderingen.
Bestemmelsen kan være aktuell der det foreligger fare for liv, alvorlig helseskade eller andre tungtveiende interesser. Den gir en rett til å gi opplysninger videre, ikke en plikt.
Terskelen er høy, men gir legen en viktig mulighet til å dele opplysninger når behovet for beskyttelse veier tyngre enn hensynet til fortrolighet.
Når opplysninger må gis videre
I alvorligere situasjoner kan legen ha en plikt til å dele opplysninger. Etter helsepersonelloven § 31 skal helsepersonell varsle politiet eller brannvesenet når dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.
I tillegg gjelder den alminnelige avvergingsplikten i straffeloven § 196 også for helsepersonell. Den gjelder nærmere bestemte alvorlige straffbare handlinger og går foran taushetsplikten når vilkårene er oppfylt. Det må fortsatt være mulig å avverge handlingen eller følgene av den. Det kreves ikke sikker kunnskap, men det må fremstå som «sikkert eller mest sannsynlig» at den aktuelle straffbare handlingen vil bli begått.
Det er derfor ikke grunnlag for å kategorisk slå fast at mistanke om partnervold i seg selv utløser en plikt til å varsle eller avverge. At legen mener en skade sannsynligvis skyldes vold, avgjør ikke i seg selv om taushetsplikten skal settes til side. Det krever også en konkret vurdering av faren for ny eller fortsatt alvorlig vold.
Handlingsrommet mellom taushet og varsling
At terskelen for å sette taushetsplikten til side er høy, betyr ikke at legen ikke kan eller skal gjøre noe. Tvert imot har legen et betydelig handlingsrom.
Legen kan snakke med pasienten alene, spørre hvordan skadene har oppstått, undersøke om det har vært tidligere vold eller trusler, kartlegge risikoen fremover og informere om muligheter for hjelp. Ønsker pasienten det, kan andre tjenester involveres. Samtalen kan både hjelpe pasienten og gi legen et bedre grunnlag for å vurdere risikoen og om opplysninger kan eller må gis videre.
Slike vurderinger krever tid og mulighet til å snakke med pasienten i fortrolighet. Helse- og omsorgstjenesten må derfor, også under kapasitets- og tidspress, legge til rette for de samtalene som er nødvendige for å avdekke og forebygge vold i nære relasjoner.
Dette er ikke bare juridiske nyanser. Skillet har stor praktisk betydning. Taushetsplikten skal gjøre det trygt å oppsøke helsetjenesten og dele private og vanskelige opplysninger. Varsler legen for raskt, kan svært sensitive opplysninger bli gitt videre i strid med pasientens ønske og taushetsplikten. Lar legen være å handle når situasjonen er alvorlig nok, kan konsekvensen i verste fall være at ny vold ikke blir avverget.
Når legen er i tvil
Det er lett å diskutere slike saker i ettertid, når sakens fakta kan presenteres oversiktlig og de juridiske alternativene veies mot hverandre. For legen som møter pasienten, er
opplysningene ofte ufullstendige. Risikoen kan være vanskelig å vurdere, og konsekvensene av feil vurdering potensielt store.
Vi bistår jevnlig leger som står i konkrete situasjoner og er i tvil om hvor grensene går: om rekkevidden av taushetsplikten, adgangen til å gi opplysninger og når en opplysnings- eller avvergingsplikt inntrer. Vurderingene som skal gjøres er gjerne dilemmafylte og det kan være nyttig med en sparringspartner. Vår erfaring er at regelverket rommer gode handlingsalternativer for legen. Det gir som regel rom for å bevare fortroligheten der det oppleves riktig og for å bringe informasjon videre der det vurderes som det beste alternativet.
Regelverket hindrer altså ikke legen i å handle, som det gis inntrykk av i «LIS». Samtidig utløser ikke enhver mistanke om partnervold avvergingsplikt.
Leger skal verken gjemme seg bak taushetsplikten eller sette den til side for raskt. Godt legearbeid ligger nettopp mellom disse ytterpunktene: å undersøke, spørre, lytte, vurdere risiko og bruke det handlingsrommet loven gir når situasjonen krever det.