Trine Elisabeth Finnes er seksjonsoverlege ved Sykehuset Innlandet, endokrinolog ved Oslo universitetssykehus og leder av Norsk endokrinologisk forening. I tillegg forsker hun og er tilknyttet Universitetet i Oslo, Folkehelseinstituttet og nå, etter oppstart av desentralisert medisinstudentutdanning i Innlandet, også NTNU. Til tross for store fremskritt innen legemidler, genetisk diagnostikk og insulinpumper som stadig bedre etterligner bukspyttkjertelens funksjon, er Finnes opptatt av at fremtidens helsevesen må bygge på forebygging, pasient- og pårørendeopplæring og bærekraftige løsninger.
I forbindelse med verdens diabetesdag 14. november er det naturlig å fokusere på diabetes. Finnes understreker imidlertid at det var bredden i faget, sammen med en god klinisk veileder, Helge Kapelrud, som var endokrinolog på Hamar i mange år, som fikk henne til å satse på endokrinologien.
– Ved mange større sykehus blir fagområdene ofte delt i spissere og spissere subspesialiteter, mens man ved små og mellomstore sykehus, slik som ved Sykehuset Innlandet, får gleden av å hjelpe pasienter med alle endokrinologiske diagnoser.
Jakten på riktig diagnose
Endokrinologer omtales ofte som «medisinens detektiver». Mange hormonforstyrrelser gir uspesifikke symptomer, og god anamnese og gjentatte blodprøvetakinger må ofte til der diagnostikken ikke er rett frem. I tillegg til at generelle laboratoriemetoder har vært gjennom en rivende utvikling de senere tiårene, er også den genetiske diagnostikken blitt mer og mer tilgjengelig. Dette gjelder også innen diabetesfeltet hvor man i noen tilfeller kan påvise genetiske varianter som tillater skreddersydd behandling og oppfølging av pasienter.
Diabetes
– Diabetesfeltet har gjennomgått en revolusjon. Nye legemidler, bedre teknologi og mer kunnskap gjør at vi i dag kan forebygge mange av komplikasjonene som tidligere rammet pasientene.
Selv om de teknologiske fremskrittene er tydeligst innen type 1-diabetes, peker hun særlig på utviklingen av nye medikamenter innen type 2-diabetes som et stort fremskritt.
– Nye legemiddelgrupper har ikke bare forbedret blodsukkerkontrollen, men også redusert risikoen for hjerte- og karsykdom, nyresykdom og andre alvorlige komplikasjoner. Det representerer et reelt paradigmeskifte.
For å kunne følge utviklingen over tid ønsker Finnes at dekningsgraden for Norsk diabetesregister for voksne snart når samme nivå for type 2-diabetes som vi de senere årene har sett for type 1-diabetes. Målet er å få et datagrunnlag som gir reell innsikt i hvordan behandling og oppfølging påvirker utviklingen av senkomplikasjoner.
Samtidig understreker hun at primærforebygging fortsatt er det viktigste tiltaket.
– Vi kommer aldri til å behandle oss ut av den globale diabetesepidemien. Skal vi lykkes, må vi forebygge at sykdom utvikles i utgangspunktet. For å redusere forekomsten av type 2-diabetes og fedme må samfunnet ta grep langt utenfor helsevesenets ansvarsområde.
Utdanning som samfunnsoppdrag
En rød tråd gjennom karrieren hennes har vært engasjementet for medisinsk utdanning. Ved siden av arbeidet på sykehuset underviser Finnes medisinstudenter og leger i spesialisering, og hun ser kompetansebygging som en av de viktigste investeringene helsevesenet kan gjøre.
– Gode leger skapes gjennom systematisk utdanning, veiledning og klinisk erfaring. Det er et stort privilegium å få bidra til utviklingen av neste generasjons kolleger.
Hun mener dagens helsevesen er helt avhengig av sterke fagmiljøer utenfor de største universitetssykehusene.
– Skal vi sikre rekruttering og likeverdige helsetjenester i hele landet, må utdanning og forskning også foregå ved de regionale sykehusene uten at det går på bekostning av kvaliteten.
Fagutvikling gjennom samarbeid
Som leder av Norsk endokrinologisk forening arbeider Finnes for å styrke stillingen til norsk endokrinologi.
– Målt i antallet spesialister er endokrinologi et lite fag, mens antallet personer med endokrinologiske sykdommer som type 2-diabetes er høyt, opplyser Finnes.
Dette fordrer samarbeid på flere nivåer: mellom spesialister på sykehus, spesialister og allmennpraktikere, samt klinikere, forskere og pasientorganisasjoner. Regelmessig kontakt med pasientorganisasjonene, deriblant Diabetesforbundet, har blitt en fast del av arbeidet i styret i Norsk endokrinologisk forening. Å lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker, er et grunnleggende prinsipp i alt av behandling, forskning og utviklingsarbeid.
I tillegg har hun gjennom engasjement i den europeiske fagorganisasjonen European Society of Endocrinology hatt anledning til å følge utviklingen innen fagområdet tett.
– Mange av utfordringene vi står overfor med underbemanning og økende forekomst av type 2-diabetes hos stadig yngre personer, er felles på tvers av land. Erfaringene deles raskere enn tidligere, og det gagner både pasienter og helsepersonell.
Klima, miljø og hormonhelse
Gjennom det internasjonale engasjementet har hun også i økende grad fått øynene opp for arbeidet i European Society of Endocrinology sin interessegruppe for Environmental Endocrinology, «miljøendokrinologi». Denne gruppen har et spesielt fokus på hvordan miljøeksponering kan påvirke hormonregulering, fertilitet, metabolsk helse og sykdomsrisiko gjennom livsløpet. Hun mener dette perspektivet må integreres både i forskning, forebygging og helsepolitikk.
– Helsevesenet må både håndtere konsekvensene av klimaendringer og samtidig redusere sin egen miljøbelastning. Dette er ikke lenger et fremtidstema, men en del av dagens medisinske virkelighet, understreker hun.
Blikket mot fremtiden
Når Finnes ser fremover, er det særlig kombinasjonen av teknologi, biologisk innsikt og forebygging som skaper optimisme.
– Vi kommer til å forstå sykdomsmekanismer bedre enn i dag, og vi vil klare å tilpasse behandling mer presist til den enkelte pasient. Men den største gevinsten ligger sannsynligvis fortsatt i å forebygge sykdom før den oppstår.
I anledning verdens diabetesdag ønsker hun å løfte blikket og viser til «the Copenhagen declaration», Københavnererklæringen, som minner oss om at diabetes ikke bare er et medisinsk problem, men også et spørsmål om folkehelse, helsepolitikk og globale helseforskjeller. Ved å bruke forebygging som vårt viktigste virkemiddel internasjonalt, samtidig som det investeres i forskning og robuste helsetjenester på verdensbasis, kan flere unngå sykdom og komplikasjoner, uavhengig av hvor i verden de bor.