Forskningsnytt

Fastlegepasienter hadde i gjennomsnitt nær 8 ulike symptomer

– Det mest overraskende var at det ikke var klare sammenhenger mellom symptomer og diagnoser; Det så ut til at pasientene hadde et bakteppe av symptomer, uavhengig av diagnosen som ble gitt, sier lege Mona Kjeldsberg.
Lisbeth Nilsen
2. juni 2021
Kjeldsberg
– Det overraskende var hvor mange av begge kjønn, nærmere 40 prosent, som hadde ett av de seks vanligste symptomene i løpet av en uke. Det er veldig mye, sier allmennmedisiner og idrettslege Mona Kjeldsberg. Foto: Privat

I en studie publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care i april har Mona Kjeldsberg sett på symptomrapportering i allmennpraksis. 

I gjennomsnitt rapporterte fastlegepasientene 7,5 ulike symptomer den siste uken. Nær tre av ti hadde ti symptomer, mens én prosent oppga mer enn 15 ulike symptomer. Ut ifra fastlegens diagnose for den aktuelle konsultasjonen, hadde personer med asteni, angst og depresjon signifikant flere symptomer enn andre. Men mange av symptomene pasientene rapporterte hadde bare delvis sammenheng med diagnosen.

– Dette er en epidemiologisk studie der vi kartlegger forekomst av symptomer. Mange forskere har undersøkt forekomsten av symptomer, men vi ville se på om det var noen sammenheng mellom selvrapporterte symptomer og de vanligste diagnosene i vårt materiale. Det mest overraskende var at det ikke var klare sammenhenger. Det så ut til at pasientene hadde et bakteppe av symptomer, uavhengig av diagnosen som ble gitt, sier Mona Kjeldsberg.

Hun er spesialist i allmennmedisin, har jobbet som fastlege i Gjerdrum fra 2002 til 2015, og er nå idrettslege ved NIMI. På Primærmedisinsk uke har hun flere ganger holdt foredrag om Exercise is Medicine.

10 symptomer hos tre av ti

Pasienter som kom til konsultasjon, skulle rett etter timen svare på om de den siste uken hadde hatt én eller flere av 38 ulike symptomer. Fastlegene skulle sette en hoveddiagnose og i tillegg oppgi om pasienten hadde en eller flere kroniske lidelser. Foruten symptomer, oppga pasientene kjønn, alder, sivilstatus, utdanningsnivå og jobbstatus (i jobb eller mottaker av trygdeytelser).

De fem vanligste hoveddiagnosene ble valgt ut for å se på sammenhengen mellom symptomer og diagnose: Asteni, diabetes, depresjon/angst, høyt blodtrykk og korsryggsmerter.

Dette var de vanligste symptomene pasientene oppga at de hadde (prosentandel som rapporterte i parentes):

Tretthet/asteni (46 prosent)

Korsryggsmerter (43 prosent)

Nakkesmerter (41 prosent)

Hodepine (39 prosent)

Skuldersmerter (36 prosent)

Søvnproblemer (35 prosent)

– Det overraskende var hvor mange av begge kjønn, nærmere 40 prosent, som hadde ett av de seks vanligste symptomene i løpet av en uke. Det er veldig mye, poengterer Kjeldsberg.

Flest symptomer ble rapportert av personer som var trygdede, hvor gjennomsnittlig antall selvrapporterte symptomer var 59 prosent høyere enn for dem som var i jobb.

Angst og depresjon

Da forskerne så på rapportering ut ifra diagnose, hadde pasienter med diagnosen asteni og depresjon/angst flest symptomer, henholdsvis 44 prosent og 23 prosent flere symptomer enn dem uten en slik diagnose.

De fem utvalgte diagnosene viste samme mønster: Mange av de samme symptomene ble rapportert på tvers av helt ulike diagnoser. Personer med asteni eller en angst-/depresjonsdiagnose skilte seg derimot ut med et litt annet mønster: Hos disse var nesten en tredel av alle symptomene forbundet med diagnosen.

Informasjon fra fastlegene viste at 306 av de 866 pasientene ikke hadde noen kroniske lidelser, og 307 hadde én kronisk tilstand. To eller flere kroniske tilstander var forbundet med signifikant flere symptomer. Selv de som ikke hadde noen kroniske lidelser, rapporterte drøyt seks symptomer. 

Kjønnsforskjeller

Kvinner oppga flere symptomer enn menn. Kjønnsforskjellene var signifikante for 16 av de 38 symptomene. Kvinner hadde signifikant mer smerter og søvnproblemer. Bare to av symptomene ble signifikant oftere rapportert av menn: Brystsmerter og tinnitus.

– Det er kjent at kvinner rapporterer mer smerter enn menn og at flere menn enn kvinner har brystsmerter og tinnitus.

Mens noen studier finner høyere forekomst av symptomer på angst og depresjon hos kvinner enn hos menn, var det ikke tilfelle i den norske studien.

– Det er studier som har vist at når legen ikke finner årsaken til symptomene, får menn oftere en somatisk diagnose, mens kvinner lettere får diagnosen depresjon, bemerker Kjeldsberg.

I hennes studie hadde 50-åringene signifikant flere symptomer enn alle andre aldersgrupper, justert for personer som mottar trygd.

– Vi vet ikke hvorfor de middelaldrende hadde flere symptomer, men vi kan spekulere i om det er en livsfase der middelaldrende har barnebarn og kanskje syke foreldre å ta hånd om. Man skulle anta at siden sykdom øker med alderen, har eldre flere symptomer, noe studier også har vist. Men kanskje er det sånn at eldre, til tross for mer sykdom, ikke rapporterer symptomer i samme grad fordi de har lært seg å overse, eller ikke er så opptatt av symptomene fordi de vet hva symptomene skyldes. 

Separerte oppga signifikant flere symptomer enn gifte, single og enker/enkemenn. Utdanning hadde ingen sammenheng med symptomrapportering.

Kun én diagnose

Gjennom en relativ risiko-analyse, så forskerne på sannsynligheten for at de symptomene pasientene rapporterte siste syv dager var samsvarende med den hoveddiagnosen fastlegen satt etter konsultasjonen.  

– Vi fant jo for eksempel at de med diagnosen ryggsmerter hadde høyere forekomst av symptomet ryggsmerter enn dem uten vondt i ryggen. Men for de fleste symptomene var det ikke høyere risiko for å rapportere et symptom enn for å ikke rapportere det samme symptomet ved de utvalgte diagnosene, kommenterer Kjeldsberg.

Studien har ikke informasjon om hvorvidt de rapporterte symptomene var grunnen til at pasientene hadde en fastlegetime eller om pasienten tok opp noen av symptomene i løpet av konsultasjonen. Bare én hoveddiagnose inngår i materialet i studien. Forskerne påpeker at de burde ha åpnet for at fastlegene kunne ha angitt flere diagnoser.

– Dette er klart er en svakhet ved studien vår. Pasienter har gjerne flere årsaker til at de søker lege, slik at det å registrere kun en diagnose kan ha påvirket resultatene.  Da vi så på de vanligste diagnosekodene, fant vi at de 866 pasientene hadde fått i alt 321 ulike diagnoser. Hadde vi hatt flere pasienter i hver diagnosegruppe, hadde det vært mulig å studere enkeltsymptomer i forhold til diagnose mer inngående, og vi kunne studert flere diagnoser. 

– Hvor mye svekker dette en av konklusjonene i studien om at mange av symptomene ikke har sammenheng med diagnosen som pasienten fikk?

– Vi vurderer det slik at de symptomene vi spurte om representerer nåtid og at i alle fall noen av symptomene derfor ville være knyttet til konsultasjonen hos fastlegen. Derfor antar vi at noen symptomer som ble registrert var nært forbundet med den hoveddiagnosen som fastlegen satt. Vi har også kontrollert for kroniske sykdommer, som trolig fanger opp en del av mulige tilleggsdiagnoser som ikke ble registrert. Ikke overraskende rapporterte de med tre eller flere kroniske lidelser flere symptomer, sier Kjeldsberg.

Vanskelig å sammenligne

Studien er en del av doktorarbeidet hennes, som er finansiert av Allmennmedisinsk forskningsfond. I den tredje artikkelen, som ennå ikke er publisert, har hun sett på sammenhengen mellom symptomer og egenrapport helse.

– Dataene deres er ti år gamle. Hvordan ville resultatene vært hvis studien ble gjennomført i dag?

– Mest sannsynlig ville det ikke sett veldig annerledes ut. Andre studier har vist at symptomrapportering holder seg stabilt over år og er ganske konsistent på befolkningsnivå og i allmennpraksis. Generelt er det imidlertid vanskelig å sammenligne med andre studier av symptomer, fordi det er brukt mange ulike kartlegginstrumenter, med varierende type og antall symptomer inkludert og der tidsrom for registreringen kan variere fra ett døgn til år.

Nyttig med symptomkartlegging

– Hvordan kan resultatene fra studien brukes i klinisk praksis?

– Av og til kan det være nyttig for allmennlegen å kartlegge vanlige symptomer utover de som pasientene spontant presenterer. Symptomer er ikke nødvendigvis et tegn på sykdom, og pasienten kan beroliges. En symptomkartlegging kan også være nyttig i lys av tidligere forskning som har vist at det å rapportere mange symptomer kan være en indikasjon på dårlig helse i nåtid og i fremtid. For å forstå pasientens behov, kan legen ha fordel av å kjenne hele bakteppet av symptomer. En slik kartlegging er tidkrevende, men trengs jo bare å gjøres av og til og særlig når det det ikke er noen sikker forklaring på pasientens plager.

– Vanligvis er symptomer definert som en subjektiv opplevelse av et helseproblem, og pasientene vil gjerne tenke at symptomer skyldes sykdom. Men det er normalt å ha symptomer. Og det er veldig individuelt hvordan personer tolker symptomene. For å forstå pasienten, er det avgjørende for legen av kommunikasjonen med pasienten er god og at pasienten tas på alvor. Ved å finne ut hva symptomene betyr for den enkelte, kan fastlegen hjelpe pasienten i å håndtere symptomene – enten de skyldes forbigående plager eller alvorlig sykdom.

Mona Kjeldsberg understreker at symptomer er komplekst.

– Det er ennå mye vi ikke forstår når det gjelder symptomers rolle. Forskning på symptomer har heller ikke hatt veldig høy prioritet.  – Videre er det er lettere for både lege og pasient å forholde seg til tilstander det som kan kvantifiseres – som å måle blodtrykket – enn å forholde seg til uforklarlige ryggsmerter som kommer og går. Oppslag i mediene med sjekk-deg-selv-lister på symptomer bidrar til å øke oppmerksomheten om symptomer som tegn på sykdom. Og kanskje senkes toleransen for ubehag fordi vi tror at alle symptomer kan behandles bort. Men vi er tross alt mennesker og ikke maskiner.

 

 

FAKTA/Om metoden

Målet med den epidemiologiske studien var å se på rapporterte symptomer i allmennpraksis og sammenhengen mellom diagnose og symptomer. 

Studien ble gjennomført ved legekontor i Sørøst-Norge i perioden juni 2010 til januar 2012 og omfatter svar fra 866 fastlegepasienter over 18 år, hvorav 64,5 prosent var kvinner, og gjennomsnittlig alder var 48,3 år.

47 fastleger sa ja til å delta, og svarresponsen fra pasientene og legene var på 85 prosent.

Legene valgte ut en tilfeldig dag, og pasientene ble bedt om å fylle ut et spørreskjema rett etter legetimen.

Pasientene skulle angi på en liste med 38 ulike symptomer, hvilke av disse de hadde hatt den siste uken.

Fastlegen skulle sette en hoved-diagnose ut ifra problemstillingen i konsultasjonen og angi om pasienten også hadde kroniske lidelser, ut ifra ni hovedkategorier.

Sammenhengen mellom symptomer og diagnose er basert på én hoveddiagnose.

De fem vanligste diagnosegrupper ble valgt som sammenligningsgrunnlag: Asteni, diabetes, depresjon/angst, høyt blodtrykk og korsryggsmerter.

Resultatene er korrigert for pasientenes alder, kjønn, sivilstatus, utdanning og jobbstatus (i arbeid eller mottaker av trygd)