Fastlegene Sharline Riiser og Anneli Hansen er i gang med de første delstudiene.
Er det sosiale ulikheter i behandlingen og oppfølgingen av pasienter med depresjon? Hvilken betydning har fastlegenes avlønningsform og listelengde for hva slags oppfølging deprimerte får? Hvilke faktorer fremmer tilbakeføring til jobb? Hvordan opplever pasienten hjelpen de får? Hva mener fastleger, psykologer og NAV-ansatte om samhandlingen dem imellom?
Dette er noen av spørsmålene forskere tilknyttet prosjektet «Depresjon i allmennpraksis» vil kunne gi oss svar på. Målet er å fremskaffe kunnskap på nasjonalt nivå som kan bidra til bedre helsetjenester for personer med depresjon.
I 2018 var det 1,5 millioner allmennpraksis-konsultasjoner knyttet til psykiske lidelser. Det utgjorde, med 10,5 prosent av alle fastlegekonsultasjonene, den største diagnosegruppen, ifølge SSB.
Hva og hvem
Så langt er 12 forskere, allmennleger, psykolog, psykiater, statistiker og samfunnsviter, i gang med prosjekter. Blant stipendiatene er Anneli Hansen og Sharline Riiser, fastleger i henholdsvis Bergen og Sogndal. I fjor høst ble de tildelt stipend fra Allmennmedisinsk forskningsfond.
Før påske skal artikkelen på den første delstudien til Anneli Hansen sendes til publisering. Her har hun sett på sammenhengen mellom utdanningsnivå og medikamentell behandling for depresjon. De andre delstudiene omfatter fastlegenes oppfølging etter medisinforskriving samt en sammenligning av depresjonsomsorgen i allmennpraksis i Nederland og Norge.
– Nederland har en fastlegeordning som ligner vår i Norge, slik det er et land det er aktuelt å sammenligne oss med, mener Hansen.
Sharline Riiser vil undersøke hva slags hjelp pasienter som er sykmeldt for depresjon får, og om pasientens sosioøkonomiske status og organisatoriske forhold ved fastlegeordningen, som fastlegens listelengde og avlønningsform, har betydning. I siste delstudie ser hun på pasientforløpet i allmennpraksis og i spesialisthelsetjenesten.
Én av to henvist videre
Foreløpig foreligger bare resultatene fra en pilotstudie til hovedprosjektet: Seks av ti pasienter som var behandlet for depresjon hos fastlegen ville foretrukket samtaleterapi med fastlegen sin hvis de fikk en ny depresjon.
Det store flertallet av pasientene sa de ville ta kontakt med fastlegen hvis de ble deprimert på nytt. Nær fire av ti pasienter som rapporterte om at de hadde fått behandling for depresjon, fikk bare hjelp hos fastlegen, mens noe over halvparten også ble henvist til psykolog eller psykiater. Eldre fikk i større grad medisiner enn yngre og ble sjeldnere henvist til psykolog. De med lav utdanning fikk oftere medisin enn høyt utdannede.
Observasjonsstudien ble publisert i Family Practice i fjor.
Resultatene er basert på spørreskjema ved fastlege-venterom i 2016-2017. Av de 2239 pasientene som deltok, oppgav cirka en tredel at de hadde fått behandling for depresjon.
To hovedspor
Sisteforfatter av pilotstudien er Sabine Ruths, som leder hovedprosjektet. Hun er professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen (UiB) og seniorforsker ved NORCE Norwegian Research Centre.
Prosjektleder Sabine Ruths (t.v.) er hovedveileder for fastlegeforskerne Anneli Hansen og Sharline Riiser.
Prosjektet har to hovedspor: Det ene er registerstudier som ser på om fastlegeordningen gir likeverdige tjenester til pasienter med depresjon og om hjelpen som gis fremmer deltagelse i arbeidslivet. Det andre er kvalitative studier basert på spørreundersøkelser, intervjuer og fokusgruppeintervjuer blant fastleger, psykologer, psykiatere, pasienter og NAV-ansatte.
Den kvalitative forskningen vil se på faktorer som fremmer eller hemmer integrerte og koordinerte helsetjenester, og fastlegenes tjenester får størst plass.
Sosial ulikhet
– Vi tenker at vi mennesker er likeverdige og skal ha like god behandling. Jeg tror ikke vi fastleger alltid er bevisst på hva slags behandling vi gir. Vi mener forskningen vår vil bidra til større bevisstgjøring om hva vi gjør når vi møter pasienter med depresjon. Følger vi retningslinjene, gir vi lik behandling uavhengig av pasienters utdanning? kommenterer Anneli Hansen.
– Fastlegene er hardt presset arbeidsmessig. Hvordan kan dere gi fastlegene troen på at det er mulig å gi bedre behandling til pasienter med depresjon innenfor dagens rammer?
– Fastlegene vet hvordan de er rustet til å ta hånd om pasientene. Vi driver systemforskning og forsker på de helsetjenestene vi leverer. Det budskapet vi kommer frem til i studiene skal til politikerne, svarer Sharline Riiser.
Tidkrevende og tabubelagt
– Hva synes dere som fastleger er det vanskeligste i møtet med deprimerte pasienter?
– Det kan være tidkrevende. Pasientene kommer ofte med en annen problemstilling først. Vi må ha tillit hos pasientene for å kunne hjelpe, og det er viktig ikke å slippe dem, sier Anneli Hansen.
Sharline Riiser synes det er utfordrende at psykisk helse fortsatt er tabubelagt.
– Mange synes det er vanskelig å bære diagnosen depresjon. Det er viktig at vi formidler til pasienten at det vil gå bra, og at vi som fastleger har mye å bidra med. Når noen får hjerteinfarkt, behandler vi akutt fordi det er en potensielt dødelig sykdom. Depresjon kan også være dødelig. Vi har en vei å gå i forhold somatisk sykdom, fastslår Sogndal-fastlegen.
– Det er viktig å kikke oss selv i kortene
– Vi er interessert i å belyse styrke, svakhet og forbedringsområder, og det er viktig at vi fastleger melder oss på denne forskningen, sier Sabine Ruths, som leder hovedprosjektet på depresjon i allmennpraksis.
UiB-professoren og seniorforskeren ved NORCE er spesialist i allmennmedisin og har jobbet som fastlege og sykehjemslege.
– Jeg mener det er viktig å kikke oss selv i kortene. Vi liker å tro at fastleger behandler alle likt, sier hun.
Plass for flere forskere
Ifølge Ruths er det aldri før gjennomført et allmennpraksis-prosjekt der hele syv nasjonale registre brukes for å samle inn data. Prosjektet har fått 15 millioner kroner fra Forskningsrådet, og tilgangen til data registrene har kostet 0,5 millioner kroner.
– Hvilke funn vil være mest nyttig for å bedre kvaliteten på fastlegenes omsorg?
– Det er lite forskning på hva norske fastleger gjør i møtet med deprimerte. Er det noe i fastlegeordningen som øker eller reduserer barrierene for å søke hjelp? Hvordan er vi rustet i dag? Overordnet ser vi på pasientforløp, og prosjektet vil gi viktige grunnleggende data for hvordan helsetjenesten kan bygges opp for å møte og gi god hjelp til en sårbar pasientgruppe, svarer Ruths.
Foreløpig er fire doktorgradsstipendiater tilknyttet ulike prosjekter, en femte trolig i løpet av våren.
– Vi kommer stadig på nye spørsmål underveis, og det er rom for flere prosjekter og flere stipendiater. Vi har bevilgning fra Forskningsrådet fra 2019 til 2022, men prosjektene vil foregå i hvert fall frem til 2025.
Følges over åtte år
Dataene i prosjektet omfatter hele befolkningen i Norge 12 år og eldre i 2008. Forskerne identifiserer pasienter som fikk en depresjonsdiagnose hos fastlegen, og pasientkohorten følges frem til 2016.
– Hvordan defineres depresjon?
– Vi baserer oss på fastlegers bruk av ICPC-diagnosekoden P76 – depressiv lidelse – fra KUHR-databasen.
Studiene vil ikke kunne si noe om fastlegers og pasienters geografiske tilknytning, men vil vise eventuelle forskjeller mellom by og land.
Tekst og foto: Lisbeth Nilsen
FAKTA om forskningsprosjektet “Depresjon i allmennpraksis”
Forskningsrådet har bevilget 15 millioner for 2019-2022 til prosjektet «Depresjon i allmennpraksis» («The regular general practitioner scheme: integrated and equitable pathways of depression care, facilitating work participation»)
Inngår i Forskningsrådets program HELSEVEL og omfatter både registerstudier og kvalitative studier.
Henter data fra syv nasjonale registre: Fastlegedatabasen, KUHR (kontroll og utbetaling av helserefusjoner), Norsk pasientregister (NPR), Reseptregisteret, FD-trygd, Folkeregisteret og Utdanningsdatabasen
Er et samarbeid mellom NORCE Norwegian Research Centre og Institutt for global helse og samfunnsmedisin, HEMIL-senteret og Institutt for økonomi – alle ved Universitetet i Bergen – samt Folkehelseinstituttet, Legeforskningsinstituttet og pasientforeningen Mental helse. Det samarbeides også med forskningsmiljøer i Nederland, Sverige og England.
Allmennmedisinsk forskningsenhet i Bergen ved NORCE er ansvarlig instans for prosjektet.