Har pasientens kjønn betydning for å få behandling i psykisk helsevern? Er det å få hjelp i spesialisthelsetjenesten forbundet med antallet kontakter med fastlegen? Er det faktorer hos fastlegen som påvirker hvilke pasienter som får behandling ved en poliklinikk?
Dette er spørsmål den norske studien prøver å gi svar på. Resultatene ble publisert i september i BMC Health Service Research.
– Til tross for at menn er mindre alvorlig syke enn kvinner, er det lettere for menn å få hjelp i psykisk helsevern. Vi har ikke noe fasitsvar på hva som kan forklare dette, og det trengs mer forskning, sier førsteforfatter Ole Gunnar Tveit.
Han er psykolog og ph.d.-kandidat ved Avdeling forskning og utvikling i Divisjon Psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus (Ahus).
Kvinnene var sykere
Prioriteringsveilederen gir føringer for hvem som skal tas inn til behandling i spesialisthelsetjenesten. I studien var kvinnene som fikk hjelp i psykisk helsevern litt sykere enn mennene, definert ut ifra fastlegenes bruk av symptom- og diagnosekoder fra kodeverket ICPC-2. De som fikk en diagnosekode er regnet som mer alvorlige syke, og dette gjaldt en større andel av kvinnene enn mennene.
– Men mennene kan også ha oppfylt kriteriene, så vi kan ikke slå fast at det er urettferdigheter ved inntak av pasienter, understreker Tveit.
Blant alle fastlegepasientene i studien var 56 prosent kvinner, og de utgjorde omtrent en like stor andel i psykisk helsevern.
Flere yngre enn eldre
Yngre hadde høyere sannsynlighet for å ha vært henvist til spesialisthelsetjenesten enn eldre. Som forskerne forventet, var gifte personer sjeldnere pasienter i psykisk helsevern enn ugifte.
Generelt hadde pasienter som var ofte hos fastlegen høyere sannsynlighet for være i psykisk helsevern.
– Vi har sett på et utsnitt av konsultasjoner over en periode på 12 måneder, og vi vet ikke mer om kontinuitet over lengre tid. Vi har tolket hyppigheten hos fastlege som et utrykk for både at pasienten trenger hjelp og sannsynligvis er sykere enn dem som er sjeldnere hos fastlegen, men vi vet ikke om psykiske lidelser var tema i alle konsultasjoner, bemerker Tveit.
Les også om studien som finner at pasienter med en psykisk diagnose har flere somatiske plager.
De rette pasientene
– Mange mener at kvinner generelt er flinkere til å forstå og formidle hvordan de har det. Skulle man ikke tro at det ville være lettere for dem å bli henvist enn for menn?
– Kanskje venter menn lengre før de søker hjelp enn kvinner gjør. Når menn faktisk spør om hjelp, fremstår det muligens for fastlegen som at det haster mer. En annen mulig forklaring er at flere menn enn kvinner tar livet sitt. Kanskje er dette noe fastlegene bevisst eller ubevisst tenker på. Det er noe vi kunne tenkt oss å følge opp og undersøke nærmere.
I forskningsprosjektet inngår også en spørreundersøkelse blant pasienter på fastlege-venterommene.
– Pasientene fylte ut et skjema og graderte psykiske plager. Menn hadde en noe lavere skår på selvrapportert psykisk stress. Vi sammenlignet svarene med fastlegenes koding, og fant at pasientenes egenrapporterte plager samsvarte godt med fastlegenes koding.
Tveit understreker at studien gir holdepunkter for at de som får behandling i spesialisthelsetjenesten, er de pasientene som trenger det mest – i tråd med prioriteringsforskriften. Pasienter som hadde fått en diagnose av fastlegen, hadde større sannsynlighet for å være i psykisk helsevern.
– Vi er glade for å se at i hovedsak er det de mest syke som får hjelp i spesialisthelsetjenesten.
– Det er en viktig tilbakemelding at det ser ut som det er de sykeste som får hjelp i psykisk helsevern, sier stipendiat og psykolog Ole Gunnar Tveit.
Fant ingen fastlege-faktorer
Det var få faktorer ved fastlegene som kunne si noe om hvilke pasienter som fikk hjelp i psykisk helsevern. I artikkelen viser forfatterne til at manglende data på henviser og på avviste henvisninger kan maskere eventuelle forskjeller mellom fastlegene.
– Vi fant ingen effekt av at fastlegen var spesialist i allmennmedisin og heller ingen signifikant sammenheng mellom fastlegens kjønn eller alder og sannsynligheten for at pasientene ble behandlet i psykisk helsevern, forteller Tveit.
– Dere har ikke sett på fastlegenes erfaring?
– Nei, vi har brukt spesialisering i allmennmedisin som en indikator på erfaring.
En studie fra Tromsø i 2013, med Unni Ringberg som førsteforfatter, viste at kvinnelige fastleger og spesialister i allmennmedisin i større grad henviste pasienter til psykisk helsevern. Men denne studien hadde et mindre datamateriale enn Tveits studie og har bare sett på henvisninger fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten og ikke på pasienter som fikk et tilbud.
Ingen forskjell hos innvandrerne
Pasientene i studien har fastlege i Groruddalen i Oslo, der over halvparten av innbyggerne er immigranter, i hovedsak første- og andregenerasjons innvandrere.
– Vi så på om det slo annerledes ut å være en førstegenerasjons innvandrer. Her fant vi ingen tydelige forskjeller. Andre studier har sett at flere innvandrerkvinner enn innvandrermenn får behandling i psykisk helsevern. Det er vanskelig å vite hva slags erfaringer førstegenerasjons innvandrerne har hatt. Dette er en stor og variert gruppe. Den kjønnsforskjellen som kom fram i studien vår gjaldt alle pasientene under ett. Når vi ikke finner kjønnsforskjeller hos innvandrerne, betyr det at forskjellene gjelder ikke-immigranter, sier Tveit.
Ikke data på henviser
Omtrent én av fem fastlegepasienter i studien hadde oppsøkt fastlegen sin på grunn av psykiske plager. Blant alle fastlegepasientene som inngikk i studien, fikk 4,6 prosent hjelp i spesialisthelsetjenesten. Ifølge Tveit er andelen med psykiske plager og andelen som var henvist til psykisk helsevern stort sett på linje med hva andre studier har funnet.
Blant dem som ble behandlet i psykisk helsevern, var det ikke oppgitt psykiske plager i fastlegejournalen hos 21 prosent av disse pasientene.
– Vi har ikke data på hvem som har henvist pasienten til psykisk helsevern, så det kan være at pasienten er henvist fra andre enn fastlegen.
Nær 63 prosent av pasientene i psykisk helsevern hadde fått en psykisk diagnose hos fastlegen. Og fastlegene hadde satt en kode for symptomdiagnose hos drøyt 15 prosent av dem som fikk hjelp i spesialisthelsetjenesten.
Et positivt budskap
Menn hadde færre fastlegekontakter enn kvinner.
– Når menn møter opp hos fastlegen, tas de mer på alvor enn kvinner?
– Dette var noe vi tenkte på. Det kan godt være at det spiller inn at menn ikke klarer å kommunisere like godt hvordan de har det, og at dette tolkes i retning av at de er mer syke enn kvinner. Generelt har kanskje menn og kvinner også ulik vurdering av egen situasjon. Andre studier har vist at menn fremstår som mer desperate når de først kommer til fastlegen. Det kan bunne i at de har ventet veldig lenge før de søkte hjelp. Vi kan spekulere i om det er en faktor som påvirker.
– Hvordan kan funnene deres brukes i praksis?
– Det er en viktig tilbakemelding og et positivt budskap at det ser ut som det er de sykeste som får hjelp i psykisk helsevern. Og det ser ut som at fastlegene er gode til å se hvem som trenger hjelp. Vi mener det er verd å reflektere over de kjønnsforskjellene vi fant. Det er ikke nødvendigvis et problem, men funnene våre kan være av betydning, sier Ole Gunnar Tveit.
Dette er datagrunnlaget for studien
- Ole Gunnar Tveits forskning har brukt data fra prosjektet «Shared Care and Usual Health Care for Mental and Comorbid Health Problems».
- Forskningsprosjekt drives av Avdeling forskning og utvikling i Divisjon Psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus (Ahus) i samarbeid med Helsetjenesteforskning ved Ahus og Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo.
- I studien til Tveit inngår data fra 18.032 pasienter til 34 fastleger ved seks fastlegekontorer i Groruddalen i Oslo.
- Pasientene var i alderen 16-65 år og hadde en registrert kontakt hos fastlegen i løpet av 12 måneder i 2015-2016.
- Alvorlighet av plager er basert på fastlegenes koding i kodeverket ICPC-2 og bruken av symptom- og diagnosekoder.