Spørreundersøkelsen ble gjennomført på venterom i norsk allmennpraksis våren 2019. I alt 2.104 pasienter over 18 år svarte på et spørreskjema, noe som utgjorde en svarrespons på 75 prosent. Et av spørsmålene var: «Se for deg en gjennomsnittlig uke. Hvor ofte er du i fysisk aktivitet som gjør deg svett eller andpusten minst 30 minutter daglig?».
Åtte av ti svarte at dette var tilfelle mindre enn fem ganger i uken, som var forskernes definisjon på inaktivitet. Uavhengig av aktivitetsnivå, ønsket cirka 80 prosent av alle deltagerne å komme i bedre fysisk form.
Blant alle som svarte på spørreskjemaet, svarte 44 prosent bekreftende på utsagnet om at de ville ha hjelp fra fastlegen til å bli mer fysisk aktive. Og over 93 prosent sier de ville valgt økt fysisk aktivitet fremfor medisin, hvis det var mulig.
– Fastlegene må bruke rollen sin til å promotere fysisk aktivitet i små porsjoner, og ikke skylde på alt annet som gjør det utfordrende, mener Thomas Mildestvedt, førsteamanuensis ved UiB og fastlege i Bergen. Foto: Privat
– Vi fastleger kjenner pasienten godt og er i en helt spesiell posisjon til å være helseveiledere. 70 prosent av befolkningen er innom fastlegen i løpet av et år. Det er mange. Hvis vi fastleger tar oss litt tid til å følge opp fysisk aktivitet, kan vi oppnå en helsegevinst på populasjonsnivå. Vi kan bedre helsen til pasientene våre gjennom korte intervensjoner inn mot fysisk aktivitet, og dette ønskes også velkommen av pasientene. Det er et viktig budskap, sier fastlege og forsker Thomas Mildestvedt.
Han er sisteforfatter av studien der Frida Falskog og Ane Landsem er førsteforfattere. Resultatene ble publisert i april i Scandinavian Journal of Primary Health Care.
Mildestvedt er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, fagområdeleder for Faggruppen for allmennmedisin og fastlege i 50 prosent stilling i Bergen.
Aktivitet fremfor medisin
Gjennomsnittsalderen på deltagerne i studien var 49 år, og drøyt seks av ti var kvinner.
Det var en sammenheng mellom inaktivitet og selvrapportert dårlig helse. Samtidig var det en relativt stor andel som mente egen helse var god som også var fysisk inaktive. Yngre var generelt mer motivert for å øke aktivitetsnivået sitt og ville i større grad enn eldre klare det på egenhånd. I regresjonsanalyser hadde alder ingen betydning.
Når forskerne justerte for kjønn, alder og selvrapportert helse, var kvinner mindre fysisk aktive enn menn. En høyere andel av inaktive kvinner enn inaktive menn ønsket å bedre den fysiske formen sin, men motivasjonen for å få hjelp fra fastlegen var lik for begge kjønn.
– Som fastlege forsøker jeg å ta opp fysisk aktivitet i konsultasjoner. Fysisk aktivitet er jo medisin, selv om vi ikke ser så lett effekten av veiledning. Hele 93,7 prosent av pasientene i studien vår ville foretrukket fysisk aktivitet fremfor medisin, dersom det var mulig, sier Mildestvedt.
Kan ha overestimert
Han synes det var overraskende at bare 20 prosent av dem som går til fastlegen i løpet av et år ble definert som fysisk aktive.
– Det er veldig få. Samtidig kan vi ha overestimert andelen inaktive, enten fordi spørsmål om fysisk aktivitet kan ha blitt tolket forskjellig, eller ved at de som for eksempel trener høyintensivt to til fire ganger i uka, og ikke fem ganger, er blitt definert som inaktive.
– Det er også viktig å få frem at nyere retningslinjer fokuserer nå på at «hvert skritt teller» – det er ikke en magisk forskjell på å mosjonere moderat fire eller fem ganger per uke. Begrepet inaktiv i studien vår er viktigst for oss forskere, slik at vi kan utføre sammenlignbare studier.
Kvinner ble definert som inaktive oftere enn menn. Andre studier har vist det motsatte.
– Kvinner oppsøker gjerne fastlegen i forbindelse med graviditet, svangerskap og menopause, som kan være perioder forbundet med et lavere fysisk aktivitetsnivå. Det kan ha påvirket svarene i studien vår.
Spørreskjemaet var på norsk, og har dermed utelukket svar fra ikke-norskspråklige. Forskerne har ikke data på utdanningsnivå og andre sosioøkonomiske forhold som ofte er forbundet med selvrapportert helse og fysisk aktivitet.
Artikkelforfatterne påpeker også andre svakheter ved studien, som at anbefalingene som lå til grunn for definisjonen på fysisk aktivitet, var fra 2009. Nasjonale tall har vist at andelen som var fysisk inaktive, i henhold til anbefalingene, sank fra 80 prosent i 2009 til 68 prosent i 2015.
– Disse tallene er hentet fra en normalbefolkning. Forskning har vist at de som oppsøker fastlegen, har dårligere selvrapportert helse enn befolkningen generelt, kommenterer Mildestvedt og legger til:
– Virkeligheten på fastlegekontoret favner en helt annen populasjon enn den som blir selektert til å delta i en spesiell studie. Vi ønsker oss mer forskning fra fastlegekontorer, og vi har nå bedre infrastruktur for å få data fra fastlegens virkelighet. De mulighetene har vi gjennom PraksisNett.
Plass i allmennpraksis
Enkle tiltak i allmennpraksis kan ifølge Mildestvedt ha en viss effekt på livsstilsendring som mer fysisk aktivitet.
– Det er vist at korte intervensjoner i form av spørsmål som «Trenger du tips til å bevege deg litt mer?» kan ha noe effekt. Men det er ikke så gode tall fra denne typen intervensjoner.
– Hvorfor er ikke fastlegene enda mer engasjert i å hjelpe pasientene til å komme i bedre form?
– Kanskje føler vi at vi gjør mer doktor-ting når vi skriver ut blodtrykksmedisin eller tar blodprøver. Og tidsfaktoren kan bety en del. Personlig ønsker jeg én ting: En konkretisering av fysisk aktivitet som medisin.
– Hva tenker du på da?
– Vi har flere retningslinjer og sjekkpunkter for ulike sykdommer hvor det fra pasienten ligger forventninger om undersøkelser og prøver. Noklus-skjemaet for oppfølging av diabetespasienter er ett eksempel der fysisk aktivitet ikke er tillagt så stor vekt. I skjemaet er det bare ett spørsmål om hvor mange ganger i uken pasienten er fysisk aktiv. Det er viktigere å måle HbA1c og sjekke førligheten i bena. Vi trenger bedre metoder for måling av fysisk aktivitet. Dette er en medisin hvor dosering spiller en rolle, frekvens, varighet og intensitet. Det er også en medisin som betyr mer for folkehelsen enn sjekk av føttene til pasienter med diabetes. Spørsmålet er hvilken plass fysisk aktivitet skal ha i allmennpraksis, sier Mildestvedt.
Digital hjelp
Én måte å kunne måle fysisk aktivitet på er ved hjelp av digitale løsninger.
– Jeg har veiledet en doktorgradskandidat som utførte en metaanalyse på hva som hjelper folk i å få gjennomført livsstilsendringer. I denne studien finner hun at folk synes det er motiverende å ha noe målbart å forholde seg til. I dag har nesten alle folk tilgang til en enkel registrator, som en helseapp på mobilen. Basert på data fra HUNT, har Cerg-miljøet ved NTNU laget en algoritme for hvor mye vi må bevege oss for å få en helsegevinst. (Cerg står for Cardiac Exercise Research Group, journ.anm.). De bruker begrepet PAI – personlig aktivitetsintelligens. Her kobles helsedataene dine mot antall minutter i ulike pulssoner. Jo høyere puls, dess høyere PAI. Topp-punktet for helsefremmende aktivitet er beregnet til 100 PAI hver uke basert på HUNT-data koblet mot sykdomsregistre.
– Hva er det største hinderet for bedre oppfølging av fysisk aktivitet fra fastlegenes side?
– Det er ressurs- og tidkrevende, og det er bare unntaksvis vi har kapasitet til å gjøre mer omfattende oppfølging. Jeg tror også dette krever en større team-tankegang der andre aktører utenfor legekontoret er involvert. Men fastlegene må bruke rollen sin til å promotere fysisk aktivitet i små porsjoner, og ikke skylde på alt annet som gjør det utfordrende, mener Thomas Mildestvedt.
Les intervjuet med medforfatter av studien, Ole P. Hjelle, kjent som hjerneforsker og som fastlegen som trener med pasientene sine. Intervjuet stod på trykk Tidsskriftet utgave 4 i 2016.
Her finner du mer om personlig aktivitetsintelligens, PAI:
https://www.ntnu.no/cerg/personal-activity-intelligence#m%C3%A5le
Interessert i fysisk aktivitet som medisin? Se Exercise is Medicine Norge:
https://www.exerciseismedicine.org/norway/