Mange forskere innen allmennmedisin har startet sin forskerkarriere med et stipend fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg, tidligere omtalt som AFU. Målet med stipendordningen var å gi etablerte allmennleger muligheten til å lære seg hvordan de kunne bygge faglig kunnskap på en systematisk måte.
Fra 2009 til 2019 fikk utvalget i gjennomsnitt 33 søknader årlig. Det fremgår av fastlege og forsker Anne Jølle sin evaluering av AFU-stipend for denne perioden.
I år fikk forskningsutvalget bare 17 søknader – to færre enn i fjor.
– Tidligere fikk vi mellom 30 og 36 søknader hvert år. Siden problemene i fastlegeordningen begynte å bli tydelig, rundt 2014, har vi gradvis fått færre søknader og færre søkere, konstaterer allmennmedisiner Anna Luise Kirkengen, som har ledet forskningsutvalget siden 2010.
Likevel er det noe annet Kirkengen mener er enda mer bekymringsfullt – og som ikke fremkommer i evalueringen:
– De siste to årene har det vært en dramatisk endring i hvor mange stipendmåneder som stipendiatene ikke har kunnet benytte, og som derfor er gitt tilbake til utvalget. For første gang i utvalgets historie har vi mer midler enn søkere som kan nyttiggjøre seg dem.
Like strenge faglige krav
Utvalget har totalt 60 stipendmåneder i året til utdeling. I år ble det søkt om 72 stipendmåneder. Alle søknadene ble innvilget, og på grunn av ubrukte stipendmidler, kunne utvalget tildele for i alt 73 stipendmåneder. I tillegg ble det delt ut to ekstrastipend på seks måneder hver, reservert for gitte tema.
– Vanligvis har midlene ikke strukket til – og søkerne har ofte fått midler for bare én til to måneder, selv om de søkte om minst tre. Som oftest ble bare halvparten av månedene de søkte om innvilget.
I år har flere fått det de søkte om.
– Nå kan vi endelig være rausere i tildelingen, men vi vil fortsatt ha like strenge faglige krav. Søkere som har fått avslått søknaden sin, kan søke om stipend for en eller to måneder for å gjøre søknaden bedre.
Ifølge Kirkengen kom nedgangen i søknader og økningen i antallet ubrukte stipendmåneder allerede før pandemien.
– Nedgangen er trolig en akkumulert effekt av det økende presset på fastlegene generelt, av en kjent og tiltakende overbelastning på fastlegene og av problemer med å finne vikarer for de relativt korte stipendperiodene i enda større grad enn tidligere. Det er etter min oppfatning de samlede rammebetingelsene som er bakgrunnen til både nedgangen i søknader og oppgangen i ikke-brukte tildelte midler, mener Kirkengen som selv har vært mangeårig fastlege og fortsatt er tilknyttet Allmennmedisinsk forskningsenhet ved NTNU.
Flest med kort erfaring
Ifølge evalueringen av AFU-stipendene, hadde mer enn hver tredje søker mellom 6-10 års erfaring som fastlege. Bare 14 prosent hadde vært fastlege i 11 til 15 år, og 11 prosent hadde mer enn 20 års fastlege-erfaring.
– Kan forskning være et insentiv for at eldre og slitne fastleger – som vurderer å gi seg – forblir i allmennpraksis?
– Ja, jeg tror det. Slitne fastleger, og færre som vil forske er en nedadgående, negativ spiral. Kanskje vil muligheten til å gjøre noe horisontutvidende i seks måneder kunne holde legene i fastlegehjemlene som de nå vil ut av. Et stipend er et pusterom fra fastlegejobben og en øy med frihet fra den tids- og forventningstvangstrøyen de fleste fastlegene sitter fast i. Stipendet gir faglig fordypning som gir oss bedre fastleger. Og avhengig av hvor lang stipendtildelingen er, kan den sosiale kontakten med instituttet være en faglig revitalisering på flere nivåer, mener Kirkengen.
Fastlege og forsker
Evalueringen viser at drøyt syv av ti søkere jobbet som fastlege før de fikk stipend. Etter fullført tid som stipendiat, var fire av ti i jobb som dels fastlege og dels i en kommunal stilling. Drøyt én av fire kombinerte fastlegejobben med forskning.
På spørsmål om forskning etter AFU-perioden, svarte 44 prosent at de var i eller hadde fullført ett ph.d.-løp, og i tillegg svarte ytterligere 12 prosent at de har forsket noe.
– Kombinasjonen fastlege og forsker er ønskelig. Vi trenger de erfarne fastlegene fordi de kan bli viktige rollemodeller, lokale gruppeveiledere og inspiratorer til å få andre til å forske. Det er et pluss med flere akademisk skolerte fastleger, selv om vi også trenger nye folk med allmennmedisinsk grunnerfaring ved instituttene. Ved å forske lærer du noe nytt, du får et nytt begrepsapparat, du blir en mer kritisk og kompetent leser av faglitteratur og du blir mindre skremt av den antatte avstanden mellom praksis og akademia.
Kan miste fremtidige forskere
– Hva blir konsekvensene hvis stadig færre fastleger søker AFU-stipend?
– AFU-stipendordningen er et rekrutteringsverktøy, og utvalgets primære mandat har helt fra starten vært å støtte små enkeltprosjekter som springer ut av allmennpraksis og som lar seg fullføre i løpet av seks måneder. Slike søknader skal fortsatt prioriteres. Mange søkere finner heldigvis ut underveis i stipendet at de ønsker å fortsette å forske og sikter mot en doktorgrad. Og med færre søkere, kan vi miste fremtidige gode forskere som ikke oppdager hvor spennende, lærerikt og nyttig det kan være å gjennomgå en forskerskolering og utvide sitt kompetanseområde. Så jeg frykter at deler av allmennmedisinsk forskning kan bli skadelidende hvis fastlegenes rammebetingelser meget snart ikke blir svært mye bedre, sier Anna Luise Kirkengen.
Faktaboks om AFU-stipend
· Allmennmedisinsk forskningsutvalg forvalter AFU-stipendene.
· Stipendordningen ble opprettet av Legeforeningen i 1976.
· Regnes som «såkornmidler» og er rettet mot søkere uten forskningserfaring.
· Tildeles praksisnære prosjekter med en klar tilknytning til problemer innen primærhelsetjenesten og som kan gjennomføres i løpet av maks seks måneder.
· Ble i 2020 økt fra 42.000 til 60.000 kroner pr stipendmåned.
· Skal gjøre det mulig å være fristilt fra jobb.
· Tildeles fortrinnsvis prosjekter som mest sannsynlig ikke ville fått annen finansiering.
· Deles ut to ganger årlig, med søknadsfrist 15. mars og 15. september.