Forskningsnytt

Pasientenes opplevelse: Fastleger som lytter er til hjelp ved depresjon

– Som nyutdannet lege ble jeg lett usikker når folk kom til meg med psykiske problemer. Jeg skulle ønske at jeg den gang hadde visst at jeg ikke alltid behøvde å sende pasienten videre, men at jeg kunne gi god hjelp bare ved å lytte og støtte, sier fastlegevikar Ina Grung. Hun har forsket på fastlegens rolle i depresjonsomsorg.
Lisbeth Nilsen
28. juni 2022
Doctor sitting in office. Ina Grung på legekontoret foto privat
– Mye av det vi finner i studien vår kan kanskje se ut som selvfølgeligheter, men nå har vi det svart på hvitt – hva pasienter definerer som hjelp fra fastlegen ved depresjon, sier Ina Grung, stipendiat og fastlegevikar i Bergen. Foto: Privat

En kvalitativ studie blant 250 personer som hadde vært i kontakt med fastlegen sin for depresjon, viser at nesten alle pasientene rapporterte at de hadde fått hjelp av fastlegen sin.

Generelt ønsker pasientene seg en empatisk fastlege som lytter oppmerksomt og anerkjenner problemene deres. Mange ytret et ønske om at fastlegen viste interesse for livet deres og hverdagen deres.

– Vi ble positivt overrasket over at de fleste fortalte at de hadde fått hjelp for depresjon av fastlegen sin – selv om det varierte i hva hjelpen bestod av. Påfallende mange av pasientene i studien vår sa at det å bli lyttet til var en hjelp. I konsultasjoner er det grunnleggende og viktig å lytte, gi aksept og validere, så det var gledelig at informantene opplevde dette som hjelp, sier førsteforfatter Ina Grung, fastlegevikar i Bergen og PhD-stipendiat ved Universitetet i Bergen/NORCE.

Den kvalitative studien ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care i mai i år, og Ina Grung la frem resultatene på Nordisk kongress i allmennmedisin i juni.

Vil involveres i beslutning

Det var et stort spenn i det pasientene mente var til hjelp for dem, som å få henvisning til psykolog, resept på antidepressiva eller bli tatt på alvor og bli fulgt tett opp av fastlegen. I studien kom det frem historier om alt fra enkle tiltak, til personlig omsorg og fastleger som gir ut privatnummeret sitt med «ring meg hvis det blir vanskelig».

– Mye av det vi finner i studien vår kan kanskje se ut som selvfølgeligheter, men nå har vi det svart på hvitt – hva pasienter definerer som hjelp fra fastlegen ved depresjon. Det er ikke publisert mange studier tidligere som har sett på pasienters oppfatning av fastlegers behandling av depresjon.

Selv om de fleste hadde fått hjelp hos fastlegen, varierte hjelpen – og hos noen var det ikke samsvar mellom pasientens ønsker og erfaringer. Blant annet ønsker pasientene å være involvert i beslutning om behandling – noe ikke alle hadde opplevd.

– Her kan det nok være et forbedringsområde hos fastlegene. Vi må spørre pasientene hva de ønsker, ikke bare fortelle dem hva vi synes de skal gjøre, sier fastlegeforskeren.

Opplevde «pushing» av medisin

Mange av pasientene foretrekker individuell oppfølging etter henvisning, ved medisinering og ved sykmelding.

De som er positive til antidepressiva, ønsker at fastlegen følger opp med samtaler i tillegg til medisiner.

– I hvilken grad ville pasientene ha antidepressiva?

– Spørsmålet vi stilte pasientene var delt. Vi spurte både om hvordan de ønsket at hjelpen skulle være og hva de hadde erfart. Flere skrev at de ønsket å prøve medikamentfri behandling. Noen hadde opplevd legene som litt «pushy» med å prøve medisiner – selv om vi jo vet at ganske mange ikke har effekt av antidepressiva, eller får plagsomme bivirkninger.

Det var stor variasjon i pasienters ønske om og varighet av sykmelding. Det var ikke uvanlig å svare «sykmelding» på spørsmålet om hva som kunne hjelpe dem, og noen fortalte at de hadde fått avslag på ønske om å bli sykmeldt.

Noen synes det var stressende med sykmelding for bare to uker ad gangen. Andre opplevde at lange sykmeldinger kunne føre til mindre oppfølging fra fastlegen. Generelt mente pasientene at sykmelding bør vurderes individuelt.

«Skal ikke være psykoterapeuter»

Flere av pasientene synes det var lenge å vente på psykolog-hjelp og skulle ønske at de hadde blitt henvist tidligere. Mange var lite tilfredse med å få en navneliste over psykologer, og selv måtte ringe rundt.

– Dette er jo et stort strukturelt problem. Jeg mener at det burde finnes en oversikt over hvem som har kapasitet. Ideelt sett skulle vi vi kunne si til pasienten: «Jeg vet om en psykolog som er god på dette». Særlig i byene, ender mange opp med å gå privat. Vi vet at psykologer med offentlig refusjon har lang ventetid eller inntaksstopp. Er man deprimert, har man ikke overskudd til å ringe rundt og jakte på en behandler. Jeg fikk litt dårlig samvittighet da jeg leste disse svarene, fordi jeg i beste mening har gjort det samme selv et par ganger, kommenterer Ina Grung og legger til:

– Funnene våre er samtidig ganske oppløftende fordi vi viser at fastleger faktisk kan hjelpe og er et lavterskeltilbud hvor pasienten slipper å vente et halvt år på time.

Mange ville følges opp av fastlegen selv om de gikk til psykolog.

– Det var litt overraskende. Som fastlege tenker man kanskje at jobben er gjort idet pasienten er henvist og tatt inn av en psykolog eller psykiater. Men mange skrev at de gjerne ville at fastlegen skulle være involvert i denne fasen også.

– Hva mener du er det viktigste funnet i studien deres?

– At alle fastleger kan være til god hjelp, de trenger ikke nødvendigvis å være psykoterapeuter. Alle kan lytte til pasienten. Vi kommer langt med bare det. Andre studier som har sett på hva legene tilbyr pasienter med depresjon, tyder på at mange leger lager sin egen teknikk. Det er ikke nødvendigvis kognitiv terapi eller andre spesifikke psykoterapeutiske teknikker, men litt herfra og derfra – og med utgangspunkt i gullet i allmennmedisinen: Relasjonen mellom legen og pasienten over tid.

Mange høyt utdannede kvinner

Studien til Ina Grung på fastlegens rolle i depresjonsomsorg er en del av doktorgradsarbeidet hennes og inngår i et større Forskningsrådet-finansiert prosjekt på behandling av depresjon i allmennpraksis. Grungs doktorarbeid er støttet av Allmennmedisinsk forskningsfond.

Den første publiserte artikkelen hennes er basert på en spørreundersøkelse i 2017 på nettsiden til pasientorganisasjonen Mental Helse. Alle deltagerne hadde erfaring med behandling for depresjon hos fastlegen. Depresjon var selvrapportert, og forskerne har ikke spurt om diagnose eller alvorlighetsgrad av depresjon. Pasientene fikk fire åpne spørsmål de skulle besvare skriftlig (se faktaboks). Svarene ble analysert ved såkalt template analysis.

Av de 250 som fullførte spørreundersøkelsen, var 86 prosent kvinner. Mer enn fire av ti var i aldersgruppen 35-50 år, og drøyt en tredel var i alderen 19-34 år. Mer enn halvparten av deltagerne hadde høyere utdanning.

– Hvor representative tror du funnene deres er?

– Den største svakheten med studien er nok at den ikke er representativ; men det er jo ikke kvalitative studier. Vi hadde en høy andel besvarelser fra høyt utdannede kvinner, men vi vet også at mange som søker hjelp for depresjon befinner seg i denne gruppen. Her er det imidlertid store mørketall, mange søker aldri hjelp for sin depresjon, særlig menn. Vi får bare sagt noe om erfaringene og ønskene til dem som svarte, sier Ina Grung.

Har spurt fastlegene

Hun har lenge vært opptatt av at pasienter med depresjon skal bli møtt på en god måte av fastlegen.

– Det går gjerne lang tid før disse pasientene kommer til legen. Hvis de bare blir møtt av en lege som sier «Du får begynne å gå tur», eller «Alle føler seg vel nedfor innimellom» føyer det seg inn i rekken av erfaringer som bygger opp om en håpløshet; at ingen kan forstå eller hjelpe.

– Hvorfor varierer typen hjelp som fastlegen gir?

– Kanskje er det en dyp depresjon som er årsaken til at en fastlege tar seg spesielt godt av en pasient. Graden av alvorlighet vil jo spille inn. Det jeg personlig har erfart, er at det er veldig forskjell på oss i fastlegekorpset i hvor godt vi liker å behandle depresjon. Det er sikkert mange fastleger som opplever at dette er utenfor deres kompetanseområde. Andre har tatt kurs i kognitiv terapi og har en spesiell interesse.

I den neste studien ser hun på behandling av depresjon fra fastlegenes perspektiv.

– Det er en kvantitativ undersøkelse, hvor vi har fått med ganske mange spørsmål om behandling av depresjon i Legekårundersøkelsen, som ble sendt ut i fjor. Undersøkelsen gjennomføres annethvert år i regi av Legeforskningsinstituttet (LEFO).

Kompetanse i kognitiv terapi

Ina Grung har selv videreutdanning i kognitiv atferdsterapi, og har fra 2018 vært medlem av Legeforeningens Faggruppe for klinisk kommunikasjon.

– Kan vi forvente at alle fastleger skal ha god kompetanse i depresjonsbehandling?

– Ja. Men vi kan ikke forvente at alle vil ta kurs i kognitiv terapi! Det er nokså stor personlig variasjon blant legene. Motivasjonen min for å få ut resultatene fra studien vår er at det å lytte og gi aksept er noe alle fastleger kan gjøre, uavhengig av interesse for og kompetanse på psykisk helse. Som nyutdannet lege ble jeg lett usikker når folk kom til meg med psykiske problemer. Jeg skulle ønske at jeg den gang hadde visst at jeg ikke alltid behøvde å sende pasienten videre, men at jeg kunne gi god hjelp bare ved å lytte og støtte.

FAKTA/Dette var spørsmålene som pasientene skulle besvare skriftlig:

  • Hva gjorde fastlegen som var til hjelp for deg?
  • Hva gjorde fastlegen som ikke var til mye hjelp?
  • Hva mener du kan gjøres så pasienter får mer hjelp fra fastlegen sin?
  • Hva fungerte, og hva fungerte ikke, i fastlegens samarbeid med andre (for eksempel, psykolog, psykiater, fysioterapeut, NAV eller arbeidsgiver)