Forskningsnytt

Pasientmøtene banet vei for kvalitativ forskning

– I møtet med kvinner med medisinsk uforklarte symptomer opplevde jeg av og til uventet mestring som lege. Jeg forstod noe jeg ikke hadde visst før, og jeg lurte på hva jeg hadde sagt som gjorde at disse møtene fungerte.
26. februar 2020
Kirsti Malterud
– Mange leger med biomedisinsk forankring forstår ikke at virkeligheten kan ha mange versjoner og mener at generaliserbarhet er et universelt kriterium for gyldig kunnskap. Det er jeg uenig i, sier Kirsti Malterud.

Det forteller allmennmedisiner og professor emerita Kirsti Malterud, en pionér innen kvalitativ forskning i allmennmedisin i Norge og internasjonalt.

– Som allmennlege var jeg opptatt av møter med kvinnelige pasienter. Jeg fant ingen brukbar forskningsmetode for dialogene. På midten av 1980-tallet kom jeg inn i kvinneforskningen. Jeg vanket i et tverrfaglig miljø, og en antropolog spurte meg: «Har du ikke hørt om kvalitative metoder?»

Utviklet analysemetode

Kvalitative metoder bygger på tolkning av tekst og mening.

– Kvalitativ forskning setter subjektivitet i system og bidrar til å forstå hva mennesker gjør, hvordan vi samhandler og hva som er våre erfaringer og motiver. Dette er sentralt i klinisk medisin, og er viktig å kjenne til for å forstå hva vi gjør i allmennpraksis, sier Malterud.

I de fleste av de 35 årene hun jobbet som allmennlege, forsket hun ved siden av.

– I møter med kvinner med medisinsk uforklarte plager og symptomer opplevde jeg av og til uventet mestring som lege, følelsen av å få til noe. Jeg forstod noe jeg ikke hadde visst før, og jeg lurte på hva jeg hadde sagt som gjorde at disse møtene fungerte og hvordan jeg kunne videreutvikle denne spørremåten.

Malterud utviklet en metode for å analysere kvalitative data, kalt systematisk tekstkondensering og har skrevet lærebøker om kvalitative metoder, fokusgrupper og kvalitativ metasyntese i medisin og helsefag.

Venstrehåndsarbeid

I fjor fylte hun 70 år. Hun har pensjonert seg – men fortsetter å forske. I åtte år, frem til årsskiftet har hun sittet i styret i Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) og har lest mange søknader om forskningsstøtte.

– Kvalitative metoder er i medvind i allmennmedisinsk forskning. Men vi ser ofte et mønster der søkeren detaljert beskriver metode for epidemiologiske studier i delprosjekt 1 og 2, mens det for delprosjekt 3 bare står: «Vi planlegger en fokusgruppestudie», uten annet om metode enn korte læreboksitater. Det kan se ut som om dette skal gjøres med venstrehånd mot slutten. Dette er ikke særlig respektfullt. Det kreves mer enn en velment interesse for kvalitative metoder – det er også nødvendig med metodologisk og teoretisk kunnskap. Ingen ville skrevet: «I delprosjektet vil jeg gjøre en epidemiologisk studie der vi bruker en del statistikk», påpeker Malterud.

Stebarn i medisinsk vitenskap

Hun mener at kvalitativ forskning i mange sammenhenger fremdeles ikke anses som likeverdig med kvantitativ forskning.

– Det er ikke mange år siden BMJ skrev på lederplass at de velger å ikke prioritere kvalitative studier fordi studiene mangler generaliserbarhet. Lederartikkelen var skrevet med manglende innsikt i de metodiske forutsetningene for kvalitativ forskning.

– Hvorfor tok BMJ den beslutningen?

– Jeg tror det reflekterer baksiden av evidenshierarkiet med et kunnskapssyn der det bare er tall som teller. Men kunnskap kan defineres på mange forskjellige måter. Mange leger med biomedisinsk forankring forstår ikke at virkeligheten kan ha mange versjoner og mener at generaliserbarhet er et universelt kriterium for gyldig kunnskap. Det er jeg uenig i.

Det finnes oppløftende historier også.

– For noen år siden fikk en av stipendiatene mine, som jobbet på hjerteavdelingen på Haukeland, publisert en kvalitativ studie i anerkjente Heart. Det var et stort gjennombrudd – og var første gang tidsskriftet publiserte en slik studie, forteller Malterud og legger til:

– Det har skjedd en stor og positiv utvikling. Og jeg mener selv jeg har levert noen viktige bidrag, noe jeg er glad for og stolt av.

Tverrfaglighet

I 1990 disputerte hun med en avhandling om allmennlegens møte med kvinnelige pasienter.

– I dag ville jeg gjort det på en annen måte, lagt mer arbeid i å utarbeide og presentere forutsetningene for analysen, som kunne gjort arbeidet mer innsynsvennlig. Andre må kunne følge veien vi har gått, selv om de ville kommet til et annet resultat.

Tverrfaglighet har vært viktig.

– Hva har du fått ut av å jobbe tverrfaglig?

– Først og fremst et annet blikk enn det helt opplagte, og det å kunne se en ting fra flere kanter. Jeg har hatt veldig stor glede av å kaste ball med folk i andre fagmiljøer. Noen har bidratt med en teori som kunne forklare det jeg ønsket å undersøke, andre kjente folk som kunne være nyttig for meg å kontakte. Jeg har lært hvordan andre fagfelt uttrykker seg når de formidler sine resultater – her er det store disiplinforskjeller. Tverrfaglig samarbeid tar mer tid og krever forhandling, men til gjengjeld kan gevinsten være stor.

– Hvordan få til tverrfaglighet i praksis?

– Lete etter muligheter, det finnes for eksempel metodekurs for flere yrkesgrupper enn leger. Delta på tverrfaglige seminarer. Jeg har også jobbet nært med allmennlegekolleger i Sverige og Danmark. Vi forsket på det samme, men ut fra ulike innfallsvinkler. Vi møttes og etablerte et fagmiljø som har vært utslagsgivende for at nordisk allmennmedisin har vært veldig langt fremme i bruken av kvalitative metoder.

– Hvilke råd har du til fastleger som vil forske?

– Søk kontakt med et allmennmedisinsk forskningsmiljø, og søk deg dit kompetansen er størst på det du vil undersøke. Og ikke jobb lenge på egenhånd uten støtte eller veiledning, oppfordrer Kirsti Malterud.