– Når man blir så gammel, får man en erfaring man aldri kan lese seg til. På Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for helse og samfunn, var jeg nok den eldste. Jeg tror mange på 60 pluss har interessante prosjekt å komme med, sier Guri Aarseth.
Hun fylte 68 år fire måneder etter at hun disputerte i juni i fjor. Det året tok 209 leger en doktorgrad innen medisin og helsefag, og tre kvinnelige og syv mannlige leger var eldre enn 55 år da de disputerte, ifølge tall Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) har fått fra Norsk institutt for studier av innovasjon forskning og utdanning (NIFU).
Falt på plass
I fjor var gjennomsnittsalderen på leger som disputerte 41,7 år. De siste fem årene var 15 av de i alt 1082 disputerende legene eldre enn 65 år ved disputastidspunktet.
Guri Aarseth hadde 50 prosent stipend, brukte seks år på doktorarbeidet og jobbet med avhandlingen i alle helger – ved siden av fastlegejobb på halvtid. Fortsatt jobber hun som fastlege i Larvik.
I avhandlingen studerte hun språket i 33 arbeidsufør-erklæringer fra fastleger til NAV. Hun fant at legene la vekt på symptomer, at pasientene i liten grad fremstod med gode evner, muligheter og jobbmotivasjon, og ofte var pasientens stemme ikke med i teksten.
– Jeg brant for saken og hadde en personlig interesse i å gjøre dette. Jeg tok ikke en doktorgrad for å få en doktorkarriere.
Les intervju med Guri Aarseth i Utposten her.
– Skulle du ønske du hadde tatt en doktorgrad tidligere?
– Ja, gjett om jeg har. Jeg er en person som er ti år for sent ute, som fikk alle barna mine i trettiårene og som var 27 år da jeg begynte på medisinstudiet. Tydeligvis er det aldri for sent. Jeg skulle gjerne ha begynt før, men samtidig ville det ha blitt et helt annet prosjekt. Det måtte modnes.
NAV fra innsiden
– Hva har gitt deg mest de årene du jobbet med avhandlingen din?
– Forskningen har gitt meg stor glede og en større bredde som allmennlege og forhåpentligvis som menneske. Porteføljen min, ikke bare den medisinske, men også interessen for litteratur, kom godt med. Med forskningen fant jeg en måte å kombinere disse to feltene, medisin og humaniora. Fra jeg startet i januar 2013 til i dag har jeg nok fått endret ganske mye av mine holdninger til velferdssamfunnet, til det å arbeide, å være ufør og motta trygd, svarer Aarseth.
– På hvilken måte?
– Jeg arbeider med trygdesaker på en annen måte enn før og har fått større respekt for språket. For å finne ut hvordan NAV så ut fra innsiden, tok jeg jobb som rådgivende lege for NAV. Da forstod jeg hvor farlig det er å ha et dårlig språk når man skal tale en annens sak. Nå er jeg opptatt av hver minste lille setning og hvordan jeg forholder meg til folk som søker trygd. Det handler om mennesker som ikke står oppreist i alle sammenhenger. Jeg føler de kommer til meg for å bli mer oppreist, og da vil jeg hjelpe dem. Men jeg prøver å legge bort advokatrollen og forsvarer ikke nødvendigvis deres ønske å bli uføretrygdet.
Først mor, så datter
I tillegg til legeutdannelsen har Aarseth en master i Art and Literature in Medicine fra King’s College London.
– Jeg lurte på hvordan jeg kunne kombinere interessen min for medisin og litteratur og samtidig jobbe som fastlege. Denne typen forskning tror jeg alltid vil profitere på å ha én fot i klinikken med pasienten. I ettertid skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg klarte å kombinere alt dette, men jeg opplevde ingen spesielle utfordringer – selv om tid alltid er en utfordring. Jeg har vært i en situasjon hvor jeg kunne styre mye selv, jeg kunne jobbe 50 prosent som fastlege hele tiden og samtidig kommet i mål til rett tid. Jeg fikk stipend fra AMFF – som heldigvis legger mer vekt på prosjekter og nytte enn på forskerens alder. Mine betingelser var optimale, sier Guri Aarseth.
Hun har tre voksne barn. Sønnen og en av døtrene er lege. Den andre datteren disputerte med en avhandling om IS og det sivile liv under kalifatet, to måneder etter at Aarseth fikk sin doktortittel.
– Barna mine var veldig støttende, og jeg har en fantastisk mann som stilte utrolig mye opp. I seks år, hver gang jeg kom sliten fra Oslo hjem til Nøtterøy, stod middagen klar. Mannen min er psykiater og en flott samtalepartner. Han leste, kommentere, stilte undrende spørsmål og diskuterte. Alle trenger en heiagjeng. Jeg føler jeg har vært privilegert.
– Jeg er ingen professortype, og når jeg klarte det, kan andre klare det, mener ph.d. og fastlege Olav Thorsen. Foto: Jeanette Larsen
Egotripp
Ifølge NIFU-tallene tar stadig flere eldre leger en doktorgrad, og de siste tretti årene har andelen som disputerte etter fylte 55 år økt fra 2,7 prosent til 8,1 prosent.
I januar 2017 forsvarte fastlege Olav Thorsen sin doktoravhandling, noen måneder før han fylte 67. Det året var 15 mannlige og fem kvinnelige leger eldre enn 55 år da de disputerte, og median alder for menn var 41,4 år.
– Jeg har aldri et sekund angret på det, sier Thorsen om å ta en doktorgrad 41 år etter han var ferdig lege.
– For meg var doktorarbeidet mest en egotripp og ikke noe springbrett i akademisk forstand. I ettertid har jeg imidlertid fått en førsteamanuensstilling ved Universitetet i Stavanger.
– Har du tenkt at du burde gjort dette tidligere?
– Ja, jeg må jo si det. Men det er mange forhold som gjør at du hopper på et doktorgradsløp. Man går jo ned til en tredel av lønnen på et forskningsstipend, og jeg var ikke så opptatt av å tjene penger.
Miljø med høy aksept
Han var fastlege mens han holdt på med doktoravhandlingen, en jobb han fremdeles har.
– Jeg jobbet halv tid som fastlege, og jobbet nok litt mer enn 50 prosent med forskningen. Til sammen brukte jeg nok cirka fem år på doktorarbeidet. Jeg fikk stipend fra AMFF og var student på forskerskolen, NAFALM, i to år, sier Thorsen.
Temaet for avhandlingen var fastlegers henvisninger og faktorer som påvirker pasienters tilgang til spesialisthelsetjenesten. Forskningen hadde en både kvantitativ og en kvalitativ tilnærming.
– Vi fastleger får stadig beskjed om at vi må skrive bedre henvisninger. Det var en del av grunnen til at jeg valgte dette temaet. Ingen hadde til da klart å bevise at det blir bedre kvalitet på behandling med bedre henvisninger, og jeg klarte heller ikke å bevise det. Men jeg fikk interessante data og tall på det.
Thorsen fant blant annet at sykehuslegene opplevde stort arbeidspress knyttet til vurdering av henvisninger, og presis informasjon i henvisningen var viktig for å kunne gjøre riktige vurderinger og prioriteringer.
– Hva har du fått ut av det å forske?
– Personlig har jeg fått veldig mye igjen for doktorarbeidet, og jeg var i et miljø ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen med høy aksept for det jeg forsket på. Jeg lærte forferdelig mye og fikk mye gratis med min erfaring, blant annet som leder for praksiskonsulentordningen på sykehuset i Stavanger. Jeg fikk en akademisk stilling og har vært med på spennende prosesser i Stavanger, som å jobbe for å få medisinutdanning til universitetet. Nå er vi fire allmennleger med doktorgrad som underviser sykepleierstudenter.
Stayerevne
– Hvilke råd vil du gi til kolleger som har lyst til å begynne på et doktorgradsløp?
– Hvis du som student vet at du vil ta en doktorgrad, begynn så tidlig som mulig. Hvis du gjør det av ren egeninteresse og ikke for å få en akademisk karriere, begynn når det passer best.
Thorsen er spesialist i allmennmedisin og tidligere leder av daværende Norsk selskap for allmennmedisin. Han er én av de mange som har jobbet for en større akademisering av norsk allmennmedisin.
– Jeg har snakket om dette i alle sammenhenger, og tenkte at jeg må jo gjøre det selv. Jeg er ingen professortype, og når jeg klarte det, kan andre klare det. Men det krever, guts, stayerevne og utholdenhet og selvfølgelig sosiale, økonomiske og familiære forhold som gjør det mulig, sier Olav Thorsen.
Tekst: Lisbeth Nilsen