Artikkelen ble først publisert i desemberutgaven til Utposten.
På nasjonalt universitetsmøte i allmennmedisin i Bergen i september, var forskningssamarbeidet mellom Allmennlegevakten på Legevakten i Oslo og Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo (UiO) ett av temaene. Som en tett sammensveiset duo stod Mette Brekke stort sett for spørsmålene og Odd Martin Vallersnes for svarene.
– Dette er en vinn-vinn-situasjon ikke bare for Universitetet i Oslo, men også for legevakta. Når vi forsker på det vi holder mye på med, blir vi bedre. Vi har nasjonal ekspertise innen det vi forsker på i eget hus, og det gjør det mye morsommere å jobbe her og bidrar til at forskerne blir lengre på legevakta. Og når noen blir der lenge, blir det flere som forblir, sier Odd Martin Vallersnes.
Han er legeskiftleder ved Allmennlegevakten på Legevakten i Oslo (Storgata) og førsteamanuensis ved UiO, Avdeling for allmennmedisin.
«Knirkefritt og ubyråkratisk»
Med få unntak, har forskningsprosjektene ved legevakta i Oslo vært forankret ved Avdeling for allmennmedisin. Avdelingsleder og professor Mette Brekke snakker begeistret om samarbeidet.
– Odd Martin er vår mann i legevakten. Det har nesten blitt en selvfølge at vi har dette samarbeidet, og det fungerer helt knirkefritt og ubyråkratisk. Jeg har ikke brukt et minutt på administrasjon eller en krone på noe som helst, sier hun.
Som PhD-stipendiat ble Brekke invitert til legevakten i Oslo for å snakke til legene om hvordan det var å forske.
– Den gang sa daværende leder Anne Kathrine Nore: «Vi skulle hatt forskning her og helst en egen professor». Nå er Odd Martin førsteamanuensis, så kanskje får legevakta snart en professor også.
20 forskningsprosjekt
Forskningen startet ifølge Odd Martin Vallersnes i det små på 1980-tallet med Helle Nesvold, daværende overlege ved overgrepsmottaket på legevakta. Siden den gang kan legevakta skilte med 20 ulike avsluttede og pågående forskningsprosjekter i samarbeid med Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for helse og samfunn, UiO.
– Helle Nesvold var en pionér for forskning på Allmennlegevakten. Fra rundt 2010, da Nesvold disputerte, ble vi flere. Vi fikk forskning på migrasjonshelse, på antibiotikabehandling, særlig ved urinveisinfeksjon, på rusmiddelforgiftning og etter hvert også diagnostikk av brystsmerter. Senere fikk vi mer forskning fra overgrepsmottaket, mer antibiotika, mer rus og mer migrasjon og mer av annet. Vi har publisert snaut 70 artikler siden 2010. Og vi har vi hatt fem doktordisputaser – den sjette kommer i november.
Roser lederne
Mette Brekke spør Odd Martin Vallersnes om hva som er hemmeligheten med det legevakta har fått til av forskning. Vallersnes lister opp fem faktorer:
- Entusiastisk og positiv ledelse ved Allmennlegevakten
- Åpen dør ved Avdeling for allmennmedisin, UiO
- Lokal forankring av forskningsprosjekter
- Fleksibilitet for kliniske deltidsløsninger
- Forskerkontor i Storgata 40
– Noe av hemmeligheten er fra starten av en entusiastisk og positiv ledelse ved legevakta – først ved Anne Kathrine Nore og Endre Sandvik. De ville ha forskning hit og også bidra til undervisning av studenter. Når vi etter hvert hadde ideer, møtte vi en helt åpen dør ved Avdeling for allmennmedisin, som stilte med veiledere, masse gode råd og pekte oss i retning av mulige finansieringskilder. Det har vært et helt ukomplisert samarbeid hele veien, poengterer Vallersnes.
Lokal forankring er en annen viktig faktor.
– Vi har forsket på tema som angår folk som jobber her, og det har vært vår forskning og våre folk som har forsket. Jeg tror det er helt avgjørende at vi forsker på det som angår oss og at vi har et eierskap til det. Det betyr at vi kan minne hverandre på prosjektene. Litt konkurranse og premiering er også ok.
Legeskiftlederen gir et eksempel på hvordan alle involveres.
– Da vi forsket på rusmiddelforgiftning, var det til hjelp om sykepleierne minnet legene på at de skulle inkludere pasienter. For å få til det, hadde jeg undervisning om rus et kvarter hver torsdag morgen for sykepleierne gjennom det året. Alle synes de lærte noe, og de husket å gjøre det de skulle gjøre. Den typen grep har vi brukt i mange andre prosjekter også, og det er noe av nøkkelen.
Vaktliste-puslespill
Per oktober er 15 personer tilknyttet forskergruppen ved Allmennlegevakten. Vallersnes tror de som ikke forsker selv også føler seg som en del av et forskende miljø.
– Og noen av dem som jobber deltid hver tredje helg er stipendiater på helt andre fagområder. Vi prøver å få dem med en time en onsdag for å snakke om prosjektet sitt – uansett hva de forsker på, om det er reseptorer eller epidemiologi – fordi det handler om å vise hvor kunnskapen vår kommer fra.
Mette Brekke lurer på om volumet av forskningsprosjektet blir for stort, om det finnes en grense og om Vallersnes – som er involvert i mange av prosjektene – trenger flere folk?
– Jeg trenger flere folk opp ved siden av meg, og vi trenger enda flere som er lokale, som forsker og som blir her, svarer Vallersnes.
Mange av forskerne ved legevakten jobber også klinisk. Det betyr utfordrende arbeid med vaktlistene.
– Det er litt av et puslespill å få til vaktlistene når vi har en døgnkontinuerlig turnus å jobbe med. Stort sett er vi 10-11 personer på dagtid, 8-10 på kveldsvakt og 4-5 på nattevakt – kanskje 6 i helgene. Noen på legevakta bruker tid på dette og sørger for at det er alltid er noen på vakt til enhver tid – når de som forsker ikke er på vakt. Som forskere vet vi at når vi blir møtt fleksibelt av avdelingen, så må vi også stille fleksibelt opp.
Pasientlaboratorium
Tilbake i Oslo, møtes de to legevaktforskerne igjen – denne gang til fotografering for Utposten. Vallersnes og Brekke er enige om at det trengs mer forskning i primærhelsetjenesten.
– Prevalensen av sykdommer og plager er annerledes enn på sykehus. I tillegg trengs det forskning som tar inn kompleksiteten i at mange pasienter har flere sykdommer samtidig. Kommunene bør legge til rette for dette, men er avhengig av at de får midler avsatt, som helseforetakene, sier Vallersnes.
Mette Brekke beskriver legevakten som et unikt pasientlaboratorium for Avdeling for allmennmedisin på universitetet.
– Med det mener jeg et sted der et stort antall pasienter befinner seg til enhver tid. Dette muliggjør klinisk forskning, og det er det vi gjerne vil drive med. Forskning utenfor sykehus er helt essensielt – det er her de fleste pasientene blir behandlet, understreker hun.
– Hvilke temaer er dere på legevakten spesielt interessert i å forske på?
– Vi er åpne for alle legevakt-temaer, men forskning på infeksjoner og antibiotikabruk, diagnostikk ved brystsmerter, migrasjonshelse og rusmiddelforgiftninger er mer eller mindre etablerte spesialfelt, svarer Vallersnes.
Eget forskerkontor
Noen av ideene til forskningsprosjekt har kommet fra ledelsen mens andre har kommet fra enkeltklinikere.
– Ledelsen peker retning i den forstand at ideer må kunne begrunnes, legger Vallersnes til.
I tredje etasje på legevakta i Oslo har forskerne base med et eget forskerkontor. I korridoren utenfor kontoret henger flere postere fra prosjektene.
– Forskerkontoret har seks arbeidsstasjoner, og det varierer hvem av oss som er til stede. Hvis noen lurer på noe det forskes på, eller går med tanker om å forske, så kan de slenge innom der. Denne tilstedeværelsen av forskere gjør også en forskjell ved at det har blitt et forskermiljø.
Fire av de dem fullførte doktorarbeidene etter Helle Nesvold sitt har vært helt eller delvis finansiert av Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF). Vallersnes mener muligheten til å søke AMFF-midler har hatt avgjørende betydning for forskningen.
– Og det er flere prosjekter på gang som er finansiert med AMFF-midler, sier Vallersnes.
Prisbelønt
Mye av forskningen ved legevakten er gjort på sårbare pasienter. Odd Martin Vallersnes disputerte med en avhandling om legevaktpasienter med rusmiddelforgiftning. Han er prisbelønt for arbeidet han har gjort innen allmennmedisin og fikk i år Legeforeningens løvetannpris for 2021. Prisen, som deles ut av Norsk forening for allmennmedisin, går til en allmennlege som har gjort en stor innsats for faget.
«Det er ikke nødvendigvis høystatus pasientgrupper dere har forsket på», konstaterte Mette Brekke på universitetsmøtet i Bergen. «Har forskningen bidratt til å høyne statusen disse pasientene har på legevakten?» spurte hun.
– Ja, det tror jeg. Det handler om at vi nå vet mer om hva vi bør gjøre. Da blir vi mindre avmektige, og det er fint for pasientene også, svarte Odd Martin Vallersnes.
Disse har disputert med forskning utgått fra Oslo legevakt/UiO (finansiering i parentes):
- Tonje R. Johannessen i 2022 (AMFF, AFU, Legeforeningens kvalitetssikringsfond)
- Ingvild Vik i 2021 (Forskningsrådet, AMFF, NKLM, ASP, FHI, AFU)
- Marianne Bollestad Tjørhom i 2019 (Forskningsrådet, NKLM, ASP, FHI, AFU)
- Sven Eirik Ruud i 2018 (AMFF, Helse Sør-Øst, Oslo kommune, AFU)
- Odd Martin Vallersnes i 2017 (AMFF)
- Helle Nesvold i 2010 (Extrastiftelsen, Norske kvinners sanitetsforening)