Unge som får en depresjonsdiagnose i 20-årene har signifikant økt risiko for å ha lav inntekt eller motta trygdeytelser fra NAV ved 29 års alder, sammenlignet med dem uten depresjon. For de med fullført videregående skole, slo depresjon sterkere ut som risikofaktor enn den gjorde i gruppen uten videregående. Men som gruppe kom de med bare grunnskole dårligere ut, og aller dårligst stilt var de med andre psykiske eller somatiske diagnoser i tillegg til depresjon.
Dette er hovedfunnene i en stor norsk kohortstudie, hvor studiepopulasjonen har vært samtlige 111.588 som ble født i 1986-1987. Forskerne har sett på hvordan det å få en depresjonsdiagnose i tidlig 20-årene påvirker risikoen for marginalisering, som lavere inntekt og utdanning og mottak av trygdeytelser. Studien, som nylig er publisert i Scandinavian Journal of Public Health, har koblet data fra seks ulike registre: KUHR, NPR, Reseptregisteret, FD-trygd, Utdanningsdatabasen, Folkeregisteret og Fastlegedatabasen.
Større forskjeller enn forventet
Nesten 60 prosent av dem med depresjon og ikke fullført videregående skole, hadde lav inntekt (under 200.000 kroner i året) og/eller hadde mottatt arbeidsledighetstrygd i lengre periode. I gruppen med fullført videregående utdanning, var andelen på drøyt 35 prosent. De med bare grunnskole hadde også i mindre grad tatt videre utdanning, for dem vil det si fullført videregående etter fylte 21 år og eventuelt tatt annen utdanning etterpå.
– Alle forskjellene var generelt større enn vi hadde forventet, og den største forskjellen er mellom de som fullfører og ikke fullfører videregående skole. Hovedbudskapet fra studien vår er at vi må være oppmerksomme på unge som får en depresjon. Det handler det ikke bare om at de skal få en lavere skår på symptomskjema, men de trenger drahjelp for å komme ut i jobb eller utdanning, sier førsteforfatter og professor Øystein Hetlevik.
Han er spesialist i allmennmedisin, mangeårig fastlege og professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen.
Relativ og absolutt risiko
Studien tar utgangspunkt i data på samtlige voksne innbyggere som i 2008 var rundt 22 år gamle og fikk en depresjonsdiagnose. Forskerne delte populasjonen i to: De som hadde fullført videregående skole ved 21 års alder og de som ikke hadde ikke fullført.
Åtte år senere ble det innhentet opplysninger om inntekt, utdanningsnivå og mottatte trygdeytelser.
Depresjon slo sterkere ut på marginalisering innad i gruppen med fullført videregående skole.
Justert for alder, opprinnelsesland og psykisk og somatisk komorbiditet, var risikoen for uførepensjon nesten 4,5 ganger høyere hos unge med depresjon og fullført videregående skole, sammenlignet med dem uten depresjon – selv om dette gjaldt veldig få. Risikoen for å motta hjelp fra NAV var nær 2,2 ganger høyere og 71 prosent høyere for lav inntekt.
Blant dem uten videregående skole var depresjon ikke forbundet med signifikant økt risiko for uførhet, mens risikoen for NAV-ytelser og lav inntekt var henholdsvis 46 prosent og 33 prosent høyere.
Hele 45 prosent av dem uten depresjon hadde også mottatt NAV-ytelser, mens det samme bare gjaldt 16 prosent av dem uten depresjon og som hadde fullført videregående skole.
– Det var litt overraskende at effekten av depresjon var relativt større i gruppen med fullført videregående skole. Men dette kan nok forklares med flere som klarer seg godt i gruppen som hadde fullført videregående. «Fallhøyden» hos dem med depresjon blir dermed relativt større, sier Hetlevik.
Andre mulige forklaringer artikkelforfatterne nevner er tilbakevendende depresjon etter fullført videregående, eller at de unge fikk hjelp til å komme seg gjennom videregående skole, men i mindre grad hjelp for depresjon og hadde problems med å klare seg uten den oppfølging mange har i videregående skole alder.
Den absolutte risikoen for marginalisering var derimot større blant dem med bare grunnskole-utdanning, hvor nær tre av fire med depresjon hadde lav inntekt/mottatt trygdeytelser før de fylte 30 år, mens det samme gjaldt cirka fire av ti i gruppen med videregående skole.
– Vi vet riktignok ikke hva som er årsak og hva som er virkning, men sammenhengen mellom depresjon og marginalisering er tydelig og tyder på at funksjonstapet ved depresjon i tyveårene kan være større enn vi tror. Og de store gruppene er de med lav inntekt og som har mottatt arbeidsledighetstrygd eller arbeidsavklaringspenger fra NAV.
Forskjell i forekomst
I hele studiepopulasjonen hadde drøyt 13 prosent fått en depresjonsdiagnose i begynnelsen av 20-årene.
– Forekomsten av depresjon var som forventet, fordi vi registrerer over flere år. Men det er jo et høyt tall, og vi ser markerte forskjeller på hvem som har fullført videregående og ikke.
Ved 21 års alder hadde nær 30 prosent av hele studiepopulasjonen på 111.588 unge ikke fullført videregående skole. Blant disse var forekomsten av depresjon på 22 prosent, mot 10 prosent i gruppen med fullført videregående.
Blant alle i studien med depresjon hadde en tredel andre psykiske lidelser i tillegg til depresjon, og over 40 prosent hadde også somatiske helseplager. Nesten hver femte med depresjon hadde også angst. Syv prosent hadde en avhengighetsdiagnose, mens 6,5 hadde en ADHD-diagnose og omtrent en like stor andel hadde fått en psykose-diagnose.
Komorbiditet, det vil si annen psykisk diagnose i tillegg, bidro til ytterligere økt risiko for marginalisering hos både dem med og uten fullført videregående skole.
Romslige kriterier
Depresjon ble definert som å ha fått en depresjonsdiagnose hos fastlegen eller i psykisk helsevern, eller å ha hentet ut minst én resept på antidepressiva med indikasjon depresjon.
– Vi har vært ganske romslige med kriteriene for depresjonsdiagnose. Dette er ikke omtalt i den publiserte artikkelen, men vi så at mange med depresjon hadde vært i lite kontakt med helsetjenesten. Det kan bety at en del hadde en mild depresjon. Det er en svakhet ved studien at vi ikke kjenner til alvorlighetsgraden og ikke kan skille mellom lette og mer alvorlige depresjoner, påpeker Hetlevik.
Andre diagnoser enn depresjon er bare innhentet fra fastlegene, og register i alderen 22-26 år. Fra spesialisthelsetjenesten har forskerne kun data fra dem som fikk en depresjonsdiagnose, men pasientene kan ha hatt andre diagnoser i tillegg som ikke ble registrert.
Målene på marginalisering kan være upresise, ifølge forskerne. Lav inntekt kan ha mange årsaker, noen ganger selvvalgte, og ikke nødvendigvis være noe tegn på risiko for marginalisering Også faktorer som foreldres utdanning, inntekt og sosiale støtte kan påvirke og er ikke opplysninger som var tilgjengelige i studien.
Del av stort forskningsprosjekt
Studien er en del av et større forskningsprosjekt, «Depresjonsomsorg i allmennpraksis», som er støttet av Norges forskningsråd og hvor sosial ulikhet er tema for flere av studiene.
– Det er syv år siden dere så på status for deltagerne i studien. Hvordan tror du resultatene ville vært i 2023?
– Noen undersøkelser tyder på at forekomsten av depresjon hos unge har økt noe, men forskjellene tror jeg ville vært like store, svarer Øystein Hetlevik og legger til:
– Ulempen med studien er at vi ikke vet hva som kan bli bedre. Innen NAV-systemet finnes flere tiltak for å hjelpe folk med angst og depresjon som allerede er i jobb. Noen steder der slike tiltak også knytte til opp til behandling ved DPS-ene. Men tiltakene er ikke så utbredt, og de kunne ha vært mer omfattende og med tettere oppfølging. Det samme gjelder ulike lavterskeltilbud som ofte er symptomfokusert og har kort varighet. Vi trenger tiltak som er tettere knyttet opp til jobb eller utdanning. Og her må det også forskes mer.