Tidligere på dagen formidlet Øverhaug på en balansert måte sitt forskningstema som i liten grad er forsket på til tross for en viktig, gjenkjennbar og sårbar tematikk. Via kvalitativ metode med intervjuer med både fastleger og barnevernsansatte har hun avdekket vesentlige samarbeidsproblemer mellom de to partene. Dette til tross for at begge parter anser samarbeidet som avgjørende for å kunne gi et barn i en kritisk livssituasjon, den hjelpen barnet trenger. Via betegnende sitater fra informantene viste Øverhaug hvordan de to ulike faggruppenes kompetanse og ulik kjennskap til barnet og familien ikke nødvendigvis ble utnyttet til det beste for det videre arbeidet.
Fastlegene opplever kommunikasjonen som et enveisvindu der blant annet deres langvarige kjennskap til familien ikke blir tilstrekkelig verdsatt. De reagerer for eksempel på at barnevernet tidvis konkluderer på medisinske spørsmål uten å inneha medisinsk kompetanse. Motsatt irriterer barnevernsansatte seg over fastleger som uttaler seg konkret om omsorgsevnen til barnets foreldre. De barnevernsansatte er tydelige på at slike vurderinger ikke er legens mandat og at de heller ikke er godt nok kvalifisert for å kunne konkludere i dette spørsmålet. Det blir av noen barnevernsansatte vurdert som et overtramp. Forskeren beskrev at reaksjonen til tider kunne føre til at det ble tilbakeholdt informasjon til fastlegen.
Øverhaugs analyser viser vesentlige hindringer knyttet til de to parters ulike samfunnsoppdrag, profesjonsidentiteter og kunnskap. Dette skaper ifølge den modige forskeren spenninger i dialogen. Hun etterlyser arenaer for å skape den avgjørende tilliten og forståelse for motpartens rolle, identitet, kunnskap og tenkemåte slik at felles mål lettere kan nås.
Engasjementet og de mange spørsmål i etterkant av Øverhaugs foredrag viste tydelig at temaet var relevant til fastlegenes hverdag.
Priskomiteén, bestående av Anette Fosse, Priyanthi Borgen Gjerde og Trygve Skonnord, hadde dermed ikke vansker med å si at Øverhaugs forskning oppfyller prisens kriterier, nemlig:
- Forskningens allmennmedisinske relevans
- Forskningens kvalitet
- Forskningens originalitet
- Pedagogisk formidling av forskningen
Prisen er et reisestipend på 20 000 kroner
Her er priskomiteens begrunnelse:
Samarbeid mellom lege og barnevern er nyttig for barnet og familier med behov, men kan også være krevende.
Forskning på dette området har vært mangelfull og prosjektet er således originalt og fyller et kunnskapshull. Alle fastleger må forholde seg til og samarbeide med andre instanser om sårbare barn og familier.
I dette prosjektet har prisvinneren dykket inn i dette materialet og forsøker å se på både fastlegers erfaringer om samarbeid med barnevernstjenesten, og barnevernsansatte sine erfaringer med fastlegesamarbeid. Her har hun brukt kvalitativ metode inn mot begge grupper og studiene har ført fram til to artikler.
I dagens presentasjon har hun demonstrert en analyse og syntese av disse studiene der hun viser at begrenset forståelse av den andre partens mandat og arbeidsmåter, og behovet for å beskytte egen profesjonsidentitet, forsterker hverandre.
Hun konkluderer med at godt tverrfaglig samarbeid ikke bare handler om hvem som skal gjøre hva, men også hvordan ulike profesjonelle perspektiver på barnet og familien kan settes i sammenheng, og samtidig integreres med barnets og familiens egne perspektiver.
Prosjektet er banebrytende, har en åpenbar allmennmedisinsk relevans, holder høy kvalitet og originalitet og prisvinneren har en god evne til pedagogisk formidling av verktøyet og forskningen.