Personer med diabetes som hadde diskutert informasjon fra nettet med en lege, hadde i gjennomsnitt 2,5 ganger høyere sannsynlighet for å ha lagt om levevanene enn de som aldri hadde snakket med en lege om helseinformasjon de hadde funnet på nettet.
Snaut halvparten av personene med type 1- eller type 2-diabetes i studien hadde endret livsstil basert på informasjon de fant på nettet, og en omtrent like høy andel hadde en eller flere ganger tatt opp dette med en lege.
Det er funnene fra en norsk studie publisert i PLoS One i desember i fjor, med Tiki Celine Midthassel som førsteforfatter.
Sisteforfatter av studien, Anne Helen Hansen, er spesialist i allmennmedisin og i samfunnsmedisin, overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø.
– Funnene våre tyder på at legene kan spille en viktig rolle ved endring av levevaner hos folk med diabetes. Studien viser viktigheten av lett tilgjengelig og pålitelig informasjon fra nettet og samtidig viktigheten av å gi rom for å diskutere denne informasjon i en legekonsultasjon, sier Anne Helen Hansen, som på UNN jobber med kommunikasjon mellom fastleger og sykehus.
Ingen kjønnsforskjeller
Sannsynligheten for å få til endring av levevaner var i gjennomsnitt 2,56 ganger høyere for dem som hadde diskutert nettinformasjon med en lege, sammenlignet med de som aldri hadde diskutert dette med en lege.
– Var sammenhengen høyere eller lavere enn dere hadde forventet?
– Vi hadde ikke så mange forventninger, for dette er lite undersøkt tidligere. Siden dette er en tverrsnittsundersøkelse kan vi ikke si noe om årsaksforhold – at det å snakke med legen fører til endring i levevaner. De med diabetes er jo oftere hos fastlegen enn normalbefolkningen, og det er naturlig å snakke om flere ting. Det kan være en felles faktor som at disse pasientene er opptatt av helse, de er på nett og de er oftere hos legen. Uansett viser forskningen vår at fastlegene kan ha en viktig rolle ved endring av levevaner.
Verken utdanning, selvrapportert helse eller kjønn så ut til å ha betydning for endring av levevaner.
Begrensninger
Resultatene er basert på svar fra en nettbasert spørreundersøkelse som ble sendt ut til et tilfeldig utvalg av 5.971 fra medlemslisten til Diabetesforbundet. Svarresponsen var på 21 prosent. Det lave deltagerantallet er ifølge artikkelforfatterne en begrensning ved studien.
Data fra 847 deltagere inngår i analysene. Halvparten av deltagerne hadde type 1 diabetes. Drøyt 51 prosent var menn, over 40 prosent var 60 år eller mer. Cirka to av tre hadde høyere utdanning, og nær 65 prosent anslo egen helse som god eller svært god.
I studien er deltagerne ikke spurt om hva slags livsstilsendringer de har gjort.
– Det kan være mange eller få endringer. Det kan være røykeslutt, men også mindre ting som å bruke matvarer med mindre sukker. I hvert fall har deltakerne ansett endringene som betydningsfulle i denne sammenhengen. Antallet endringer har ikke vært viktig for oss, men det å finne om folk har fokus på levevaner, om de har gjort forandringer samt å se om endring i vaner har sammenheng med informasjon pasientene selv har funnet på nett og diskusjon med legen.
– Dere har spurt om deltagerne i studien har tatt opp spørsmål om livsstil med en lege, og denne legen behøver jo ikke å være fastlegen?
– Nei, men vi antar at det er fastlegen. Særlig ved type 2-diabetes, er det fastlegen som gjør kontrollene. Og selv om de med type 1-diabetes oftest går til diabetes kontroll i spesialisthelsetjenesten, kan også de ha noen samtaler med fastlegen gjennom året.
– Hvorfor har dere ikke skilt mellom personer med type 1- og type 2-diabetes?
– Vi har sett på begge pasientgruppene ut ifra at de utgjør viktige grupper med kronisk sykdom, og derfor har det vært mindre viktig å skille mellom diabetes type 1 og type 2.
– Type 1-diabetes rammer ofte folk tidlig i livet og er jo en helt annen sykdom enn type 2. I hvilken grad vet dere om svarene fra de med type 1-diabetes skiller seg fra dem med type 2?
– Det vet vi ikke, for det har vi ikke undersøkt. Men det er rimelig å anta at gruppene ligner hverandre når det gjelder vanskelige tema som endring av levevaner, og at de også ligner folk flest i så måte.
Online-grupper ved type 2
I fjor publiserte forskergruppen en studie i BMC Health Services Research der målet var å se om deltagelse i online-grupper bidro til livsstilsendringer. Denne undersøkelsen omfattet bare personer med type 2-diabetes.
Forskerne fant at 41,9 prosent av de 540 deltagerne hadde endret livsstil basert på informasjon fra nettet. Bare 6 prosent hadde siste året deltatt i online-grupper, men sannsynligheten for livsstilsendringer var mer enn doblet for disse, sammenlignet med de som ikke deltok i online-grupper.
– Fastlegene er presset på tid, og da er det greit å vite at pasientene kan ha god nytte av å delta i gruppebaserte opplegg – og at sjansen for å få til endringer var dobbelt så stor hvis de hadde likesinnede å diskutere med, kommenterer Anne Helen Hansen.
Median sykdomsvarighet hos deltagerne var ti år, og median alder ved diagnose var 51 år. Blant med type 2-diabetes i mindre enn ti år, rapporterte 56 prosent at de hadde lagt om levevanene det siste året, mens det samme bare gjaldt 34 prosent av dem som hadde hatt sykdommen i mer enn ti år.
– Det er interessant at endring av levevaner i større grad ble gjort de første 10 årene etter diagnosen. Det er naturlig å tenke seg at man tar tak i starten av sykdommen, og derfor er det særlig viktig å rette oppmerksomhet mot dette de første årene etter diagnosen.
Få studier
Ifølge forskeren er det lite forskning, også internasjonalt, på det som disse studiene har undersøkt.
– I Norge er det ikke gjort tilsvarende studier på denne populasjonen, sier hun.
– I artikkelen viser dere til at endringer siste år kan være et resultat av en lengre prosess?
– Ja, endring av levevaner er ofte prosesser som går over tid, og vi har fanget opp endringer det siste året. Nettsurfing om helse gir informasjon både til pasienten og fastlegen. For pasienten blir spørsmålet om man kan stole på informasjonen fra nettet, og dette er noe som kan sjekkes ut med fastlegen. Et annet moment er at fastlegen, og særlig hvis det er samme fastlege over tid, kan bidra til å holde motivasjonen oppe og bidra til at pasienten klarer å gjøre endringer ved å gi saklig informasjon av høy kvalitet kombinert med personlig støtte. Funnene våre er enda et moment som understreker fastlegenes viktige rolle og betydning i helsetjenesten, sier Anne Helen Hansen.