Roa Santervas er den første legen som har tatt doktorgrad på kliniske problemstillinger fra Kommunal Akutt Døgnenhet, KAD. Det kan hun være stolt av – ikke minst fordi hun føler seg litt alene i det allmennmedisinske miljøet. Selv om kollegiet på KAD-Aker i Oslo teller totalt 18 leger - nesten alle spesialister i allmennmedisin og over halvparten jobber på fulltid – har de en spesiell posisjon mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten.
–Jeg skulle gjerne ha hatt et forskningsmiljø rundt meg slik de har på legevakten i Oslo. De befinner seg også litt midt mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. Likevel har de klart å bygge opp et forskningsmiljø, sier Roa Santervas og ser ned på nabobygningen der storbylegevakten ligger.
Hun skynder seg å fortsette:
–Men stipendiattiden ble superbra. Det å kunne jobbe så tett med flinke geriatere som professor Torgeir Bruun Wyller og Rita Romskaug, var helt utrolig gøy. Vi fikk gode diskusjoner da det viste seg at pasientene i intervensjonsgruppen ikke fikk en bedre livskvalitet enn pasientene i kontrollgruppen.
Roa Santervas disputerte ved Institutt for klinisk medisin ved Oslo Universitetssykehus den 9. september 2026. Graden ble finansiert av Helse Sør-Øst kombinert med overlegepermisjon fra KAD-Aker Oslo.
En stor KAD-avdeling
Til tross for at KAD er en nykommer i norsk offentlig allmennhelsetjeneste, har det ikke vært gjort forskning som beskriver pasientpopulasjonen eller det kliniske legearbeidet som gjøres. Med 3500 pasienter innom KAD-Aker Oslo årlig, mente Roa Santervas at det var på høy tid. Hun har jobbet som overlege på KAD siden 2014.
Roa Santervas var ikke i tvil om at hun ville søke da det ble utlyst en stipendiatstilling for allmennleger på KAD. Jobben handlet blant annet om å gjennomføre en oppfølgingsstudie av COOP-studien. Hun skulle undersøke om legemiddelgjennomgang på KAD ville gi bedre livskvalitet for eldre pasienter.
Hun fikk permisjon fra jobben og arbeidsgiveren stilte seg positiv til at hun skulle gjøre både randomisert kontrollert studie på avdelingen samt et observasjonsstudie. Hun «gikk oppå» de andre i vaktlaget, men alt av kliniske funn og eventuelle endringer i behandlingen som intervensjonen medførte, ble integrert i behandlingen under oppholdet.
Legemiddelgjennomgang på KAD
Den randomiserte kontrollerte studien viste seg å bli en forskningsreise med opp- og nedturer. Én ting var at det ble vanskelig å rekruttere pasienter, en annen ting var at en grundig medikamentgjennomgang på KAD ikke viste seg å ha påvisbar effekt på pasientens egen vurdering av livskvalitet. Det var en overraskelse ettersom man tidligere i COOP-studien hadde funnet effekt av en slik intervensjon.
Først litt om hvordan studien var lagt opp:
To leger, Roa Santervas og en kollega som også er spesialist i allmennmedisin, gjennomførte et todagers kurs om medisingjennomgang med geriater. Tanken var så å ta ut 350 pasienter som skulle deles i to. Intervensjonsgruppen skulle få gjort en spesielt grundig gjennomgang av medisinene sine av en av de to overnevnte legene. Kontrollgruppen skulle få den vanlige medikamentsamstemming ved innleggelse på KAD. Pasientene skulle være minimum 70 år, samtykkekompetent og skulle ta minimum seks ulike medikamenter (altså virkestoff) daglig.
Intervensjonen skulle gjennomføres i tett samarbeid med pasienten. Pasientens sykdomsbyrde, skrøpelighet og situasjon samt et ekstra blikk på potensielle bivirkninger, interaksjoner og manglende effekt eller manglende indikasjon skulle tas med i helhetsvurderingen. Før man bestemte den skreddersydde pasientlisten ved utskrivelse, skulle først geriater og deretter fastlegen få være med i diskusjonen.
Rekruttering ble den første bøygen.
–Mange av pasientene ble redde med tanken på å bli fratatt medisinene sine. Utrygghet rundt den akutte tilstanden de var innlagt for, gjorde det åpenbart ekstra vanskelig for dem. Mange trakk seg av den grunn.
Til slutt fikk de rekruttert 138 pasienter som skulle deles i to, en intervensjonsgruppe og en «as usual». Det var under halvparten av antallet de hadde håpet på.
Fastlegene ville gjerne diskutere
Fastlegene var derimot engasjerte støttespillere.
–Vi sendte dialogmelding med en invitasjon for diskusjon med pasientenes fastlege. Mange ringte raskt tilbake. De står jo også ganske alene. Det var interessant å se det store engasjementet!
Enkelte legemiddelgjennomganger og vurderinger kunne ta over en halv dag – noe som ikke var praktisk gjennomførbart for Roa Santervas` kollega som var i «full drift». Derfor endte det med at Roa Santervas gjennomførte mer enn halvparten av de tidkrevende gjennomgangene selv.
–Hvordan var det?
–Lærerikt. For en luksus å kunne gå ordentlig inn i dette komplekse feltet samtidig som jeg fikk så god supervisjon!
I analysene valgte man å telle opp antallet legemiddelendringer som var gjort totalt i hver av gruppene (altså ikke antall pasienter som hadde fått endret sin legemiddelliste). Forskningen viste følgende ved utskrivelse ved KAD:
- Nesten fire ganger så mange medikamenter ble seponert i intervensjonsgruppen som i kontrollgruppen
- I intervensjonsgruppen ble det lagt til flere nye medisiner, dog ikke like mange som man seponerte
- Det var flere dosereduksjoner i intervensjonsgruppen enn i kontrollgruppen
- Doseøkning av medisiner var like hyppig i de to gruppene
- Det ble gitt flere råd om fremtidig endring i medisineringen i intervensjonsgruppen enn i kontrollgruppen
Totalt ble det seponert 79 medikamenter i intervensjonsgruppe på 67 pasienter.
–Er ikke det lite?
–Kanskje var vi litt forsiktige, men vi vurderte at de fleste pasientene hadde godt funderte legemiddellister.
Særlig diuretika, smertestillende og avførende midler ble oftest seponert mens dosen på betablokkere, statiner og vitamintilskudd oftest ble redusert. Flest pasienter fikk lagt til smertestillende – noe som ikke var overraskende ettersom to av tre pasienter innlegges på KAD grunnet skader eller forverring av smerter.
Hvor ble det av gevinsten?
Neste skritt var å undersøke om livskvaliteten 16 uker etter utskrivelse hadde endret seg.
Studiesykepleiere dro hjem til pasientene for å repetere livskvalitetsskåringen 15D.
–Vi ble overrasket over at pasientene i intervensjonsgruppen ikke hadde det bedre. Trøsten var i alle fall at pasientene ikke hadde dårligere livskvalitet enn dem som var i kontrollgruppen. Det var betryggende.
Det var også et annet overraskende funn. Kontrollgruppens medikamentforskrivning nærmet seg det samme nivået som for intervensjonsgruppen da 16 uker var gått.
–Dette vet vi ikke årsaken til, men det kan hende at det skyldes at KAD-oppholdet gjorde at pasientene hadde oppsøkt eller i alle fall kommunisert med fastlegen i etterkant av innleggelsen.
Et viktig funn i begge gruppene var at smertestillende medikasjon var blitt redusert eller seponert etter KAD-oppholdet.
–Vår redsel som KAD-leger, er alltid at pasientene blir stående på sterke smertestillende også etter at smertene for det akutte har gitt seg.
Roa Santervas ble usikker på om de ville få publisert en studie uten positive gevinst av intervensjonen. Men det ble lettere enn fryktet. Artikkelen ble antatt i det anerkjente tidsskriftet «Age and Aging» på første forsøk.
–Nylig ble det også publisert en kronikk der våre funn ble diskutert. En ny fjær i hatten!
Sammenligning med den første studien
Rammene i COOP- studien var vesentlig annerledes enn studien gjennomført på KAD. Inklusjonskriteriene var de samme, men sted, tidspunkt og legens kvalifikasjon var annerledes. Pasientene fikk nemlig gjort legemiddelgjennomgang av en geriater i pasientens eget hjem i en rolig fase. I tillegg var det motiverte fastleger som bidro med pasienter fra sine lister.
Forskerne satte de to studiene opp mot hverandre og konkludert med følgende:
- Pasientene bør forberedes i god tid før en legemiddelgjennomgang gjøres
- Legemiddelgjennomgangen bør gjøres på et tidspunkt uten akutt forverring eller nyoppstått sykdom
- Det bør settes av god tid på et trygt sted for pasienten
- Oppfølging av legemiddelendringer er helt avgjørende
- En allmennlege bør har tilgang til en geriater for konferering
–Har norsk offentlig helsetjeneste muligheter for å kunne tilby en slik idealsituasjon?
–Det er nettopp det. Ved Oslo Universitetssykehus har man en egen poliklinikk for polyfarmasi hos eldre som kan innfri en del av disse punktene, men det finnes ikke overalt i Norge. Både her på KAD og andre steder har vi det altfor travelt når vi møter våre eldre pasienter. Det er et stort dilemma.
Hun henviser til observasjonsstudiene som var en annen del av doktorgraden. Artikkelen Associations Between Frailty, Ill ness Severity, and Long-Term Mortality in Older Adults Admitted to Municipal Acute Care og Frailty in relation to general and oral health-related quality of life among older adults in municipal acute care viser nettopp hvor alvorlig syke for eksempel KAD-pasientene er. Doktorgraden har med andre ord begynt å fylle ut et bilde av hvilke utfordringer KAD-ene står ovenfor i en framtid med stadig flere eldre.