Fastlegene brukte tolk ved drøyt én av ti samtaler med innvandrerpasienter. To av tre fastleger vurderte at de har et middels stort behov for opplæring i bruk av tolk, og åtte prosent mente de hadde stort behov for opplæring. Dess flere innvandrerpasienter legen hadde, jo større var opplæringsbehovet.
Det viser en spørreundersøkelse besvart av 121 vestlands-fastleger. Sundas Anis, lege i spesialisering, er førsteforfatter av studien. Resultatene fra studien er publisert i Utposten utgave 1 i år.
– Selv om dette er en liten studie, så bekrefter den at det er en del innvandrere på fastlegekontorene, og at det er en lav andel av konsultasjonene der tolk blir brukt. I studien kjenner vi ikke det reelle behovet for tolk, men sannsynligvis er det et stort underforbruk av tolk, mener sisteforfatter Esperanza Diaz.
Intervjuet med Diaz stod først på trykk i Utposten.
Et verktøy som må læres
Esperanza Diaz er leder for Pandemisenteret, professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen, er utdannet lege i Spania og spesialist i allmennmedisin. Hun har forsket på innvandrerhelse siden 2008 og er seniorforsker ved Enhet for migrasjonshelse ved Folkehelseinstituttet (FHI).
– Det mest skremmende er at bruken av tolk har gått kraftig ned, sammenlignet med før pandemien. Nå er det nesten ingen fysisk tolk, og i tillegg er bruken av tolk generelt enda lavere enn før korona.
I studien blant vestlands-fastlegene kommer det frem at de legene som hadde flest konsultasjoner med innvandrerpasienter, rapporterte større behov for opplæring i bruk av tolk enn legene som hadde færre pasienter med innvandrerbakgrunn.
– Ville man ikke tro at det var omvendt?
– Jeg tror snarere det er slik at du som lege ikke vet når du trenger tolk før du har begynt å bruke det. Derfor er det litt farlig at mange leger tenker de ikke har behov for tolk. Kanskje har de ikke erfart hvor stor forskjell det er på å kommunisere med et dårlig språk og kommunikasjon med hjelp av profesjonell tolk. Denne forskjellen påvirker pasientens helse. Vi blir ikke født med kompetanse til å bruke tolk og det er når vi først prøver at man ser at man kan komme til kort. I likhet med for eksempel bruk av EKG, er det et verktøy vi må lære å bruke, poengterer Diaz.
Legesekretærene viktige
Ved nær åtte av ti situasjoner der det ble bestilt tolk, var det på bakgrunn av pasientens anmodning, og ved syv av ti konsultasjoner med tolk, var det legesekretæren som hadde vurdert at pasienten trengte tolk.
– Det viser hvor viktig det er at temaet blir tatt opp på legekontor-nivå og i videreutdanningen av legesekretærene, sier Diaz, som selv har holdt denne typen kurs for på Primærmedisinsk uke. Legesekretærene må få opplæring. Når de hører at pasienter som ringer har vanskeligheter med å forstå, bør det ligge i ryggmargen: «Her trenger vi tolk».
Diaz påpeker at behovet for tolk ikke bare kan baseres på om pasienten kan snakke norsk.
– Jeg har bodd i Norge i mange år og synes jeg snakker godt norsk. Men når jeg tar bilen min til reparasjon, har jeg ikke språk for å forklare eller forstå, fordi det er ord jeg ikke bruker til vanlig. Derfor er det ikke gitt at innvandrere som snakker norsk for eksempel har ordene for å kunne beskrive smerter i hoftene. Hvis en pasient snakker norsk, men ikke tilstrekkelig norsk, så bør det brukes tolk.
Få ble informert om rettigheter
I 2019 kom Folkehelseinstituttet (FHI) med en nasjonal rapport om pasienters erfaringer med fastlegen.
Spørreskjemaet var på norsk, og innvandrere utgjorde bare 11 prosent av deltagerne i undersøkelsen. To prosent av alle som svarte på skjemaet, krysset av for «ja» på spørsmålet: «Har du noen gang hatt behov for tolk hos fastlegen?».
– Hele 72 prosent svarte at de ikke hadde fått tilbud om tolk den siste gang de hadde behov for det. Det er bekymringsfullt at så få ble informert om rettighetene til å kunne bruke profesjonell tolk, sier Diaz.
– Hva tenker du om bruk av profesjonell tolk i stedet for at pasienten har med en sønn eller datter som tolk?
– Det er leger som mener at familiemedlemmer kan brukes i stedet for profesjonell tolk. Forskningen viser litt motstridende resultater på bruk av familie. Min måte å tenke på er at behovet for å bruke en profesjonell tolk varierer fra person til person og fra situasjon til situasjon. Uansett, det viktige er at pasienten er nøye informerte om retten til å få tolk, at tolken har taushetsplikt og at det ikke koster pasienten noe. Er pasienten godt informert om rettigheten og likevel vil ha med seg søsteren sin, så er det greit – men vi må være på vakt. Det kan være at den som tolker ikke klarer å gjøre det godt nok, eller at vedkommende har en egen agenda i samtalen som overstyrer pasientens.
Tid og tydelighet
I 2019 gjennomførte Diaz en spørreundersøkelse blant 36 profesjonelle tolker om samarbeidet med fastleger. Studien ble publisert i Utposten i 2020.
Halvparten av tolkene mente at fastlegene tilrettela for gode tolkekonsultasjoner i stor eller veldig stor grad. Dette var de faktorene tolkene mente bidro til gode konsultasjoner:
- Fastlegen snakker tydelig og med pauser
- Nok tid til konsultasjon
- Tolkeoppdraget blir gitt i god nok tid på forhånd
Naturlig nok er også pasientene selv opptatt av at legen snakker forståelig. I den nasjonale FHI-undersøkelsen blant fastlegepasienter var én av påstandene pasientene skulle rangere: «Fastlegen snakker så jeg forstår». Innvandrerpasienter ga lavere skår på dette utsagnet enn norsk-fødte, ifølge en studie publisert i BMC Health Services i 2020.
– I hvilken grad trengs det mer forskning på bruken av tolk i allmennpraksis?
– Vi trenger ikke mer forskning for å vite at vi må bruke tolk. Vi trenger handling. Og det som gjelder er gammel allmennmedisinsk kunst: Snakk med pasienten først, svarer Diaz.
En ond sirkel
Pandemien har bidratt til at flere pasienter har kommunisert digitalt med fastlegen sin.
– Kompleksiteten i kommunikasjonen øker ved digitale konsultasjoner. Og det å måtte legge til en tredje person i telefonsamtalen mellom pasienten og legen, krever økt digital kompetanse hos pasienten. En del mennesker i denne pasientgruppen har fra før av lav digital kompetanse. Vi må følge med så ikke bruken av tolk går ytterligere ned nå under pandemien, understreker Diaz.
Professoren mener at digitale løsninger likevel ikke bare innebærer begrensninger, men også muligheter.
– Hvis det ikke er en tilgjengelig tolk i Nord-Norge, er det kanskje en ledig tolk i Oslo.
– Er knapphet på tid en faktor som bidrar til at fastleger ikke bruker tolk?
– Bruk av tolk tar mer tid i en allerede travel hverdag for fastlegene, men legene kan bruke en egen takst for tolk og i tillegg tidstakst. På sikt sparer derimot fastlegen tid, fordi pasienten slipper å komme tilbake igjen og igjen fordi han ikke har klart å gjøre seg forstått, eller ikke har forstått det legen sa.
– Hvor stor betydning har mangel på tolk for bruken?
– Det varierer nok fra kommune og kommune. Jeg får motstridende kommentarer fra legene og fra tolkene: Legene tror det ikke er mulig og prøver heller ikke, mens tolkene forteller om ledig kapasitet. Det blir en ond sirkel.
Overfører dårlige vaner
Fra februar 2020 trådte en ny forskrift i kraft om retningslinjer for medisinutdanningen.
– I de nye nasjonale retningslinjene for sosial og helsefaglige høyere utdanning, RETHOS, kommer det tydeligere frem at leger og andre profesjoner må ha ferdigheter og kunnskap i å kommunisere med folk som ikke har norsk som førstespråk, sier Diaz.
– Hvor viktig er undervisning i medisinstudiet?
– Utfordringen er at vi leger i stor grad lærer fra rollemodellene våre – fra de erfarne legene. Når erfarne leger har et underforbruk av tolk, tar de unge legene over vanene, og underforbruket fortsetter. Derfor er det viktigere enn noensinne å gjøre et felles løft. Det er ikke nok bare å lære opp studentene, men bruk av tolk er noe som det også må jobbes med i videre- og etterutdanningen av leger og annet helsepersonell.
FAKTA om studien på bruk av tolk i allmennpraksis
- Spørreundersøkelse ble sendt til fastleger på Vestlandet, ved 57 legekontorer som deltok i utplassering av medisinstudenter.
- 121 fastleger svarte.
- Innvandrer ble definert ut ifra fastlegenes kjennskap til pasienten.
- Spørsmål om bruk av tolk gjaldt de siste 10 arbeidsdagene.
- Legene hadde i gjennomsnitt 15,3 konsultasjoner per dag siste ti arbeidsdager, hvorav 11% var med innvandrerpasienter.
- Tolk ble brukt i gjennomsnitt ved 1,8 konsultasjoner med innvandrere (profesjonell tolk i to av tre tilfeller).