Ragne Kolaas Stauri ser ikke mørkt på store tallmaterialer og krevende statistikk. Hun liker å se helhet og finne sammenhenger. Mer og sikrere kunnskap gjør at hun lettere kan være med å påvirke samfunnsutviklingen. Det har hun allerede gjort i lang tid. Stauri har nemlig bakgrunn som både kommune- og fylkespolitiker og er nå assisterende fylkeslege i Innlandet. Men i tillegg har hun siden 2020 vært doktorgradsstipendiat på NTNU.
– Vi har en utrolig mulighet i Norge ettersom vi har svært gode administrative registre og helseregistre som er egnede for registerforskning. Ved å koble data fra KUHR (Kontroll og utbetaling av helserefusjoner), SSB (Statistisk sentralbyrå) og Norsk pasientregister har vi kunnet forske på helsetjenestebruken til alle kvinner som fødte i Norge fra 2010 til og med 2020.
De har blant annet sett på bruken av svangerskapskontroller og sosiodemografiske variabler hos kvinner som bruker helsetjenesten mye i svangerskapet.
Tallene fra første publikasjon viser det som kan tolkes som overbehandling. Stauri er allerede i gang med å lete i flere registre for å finne mulige forklaringer på de første forskningsfunnene.
Flere svangerskapskontroller samtidig med mindre oppfølging etter fødsel
Totalt har Stauri undersøkt 381 092 kvinner som fødte 511 450 ganger i perioden 2010 til og med 2020. Dette var i en periode det ble satset på økt jordmordekning i kommune-Norge. De nasjonale retningslinjene anbefalte i denne perioden at ukompliserte svangerskap skulle kontrolleres åtte ganger, og at flere kontroller skal tilbys ved behov. I dag er anbefalingen ni kontroller, etter innføringen av tidlig ultralyd i 2022.
Forskningsresultatene viste et adskillig høyere antall. I 2010 hadde de gravide i gjennomsnitt 11,1 kontroller i den offentlige første- og annenlinjetjenesten. Antallet steg jevnt årlig til 13 kontroller per gravid kvinne i 2020, altså en økning på nesten to svangerskapskontroller på et drøyt tiår. Antallet kontroller hos jordmor steg i snitt fra 2,9 til 5,3, mens antall kontroller hos fastlegene sank fra 5,1 til 4,0. Så mye som hver fjerde gravide kvinne hadde mer enn 16 kontroller i svangerskapet.

Stauri legger til at det reelle antallet kontroller antagelig er enda høyere.
– Økningen vi har funnet, gjelder bare svangerskapskontroller i den offentlige helsetjenesten. I tillegg kommer private ultralydundersøkelser og svangerskapskontroller som gravide betaler for selv. Dette har blitt et stadig mer utbredt tilbud de senere årene, men inngår ikke i datagrunnlaget vårt.
Den samlede oppfølgingen av gravide er derfor mer omfattende enn det tallene alene viser.
Hun holder de private tilbyderne utenfor når hun kommenterer tallene:
– Når vi ser at antallet svangerskapskontroller har økt med rundt to per svangerskap på et tiår, er det naturlig å spørre om ressursene i svangerskapsomsorgen brukes på den mest hensiktsmessige måten.
De gjorde sensitivitetsanalyser på kvinner med høyrisikosvangerskap, preeklampsi og diabetes. De viste at tidstrenden var tilstede både hos de med og uten kjente risikofaktorer.
–Dersom deler av denne økningen ikke er begrunnet i et reelt økt behov for helsehjelp, kunne kanskje noen av disse ressursene vært brukt på andre steder i oppfølgingen av mor og barn. Helsedirektoratet har for eksempel tidligere vist til at omtrent en tredel av fødende ikke fikk tilbud om hjemmebesøk av jordmor innenfor den anbefalte tidsrammen etter fødsel.
Hun understreker at det er viktig at de som planlegger tjenestene har kunnskap om den reelle bruken.
–Vi har ikke uendelig med jordmødre. Både de økonomiske og personellmessige ressursene bør brukes på best mulig måte.
Norsk forening for allmennmedisin har vært opptatt av at det helhetsperspektivet forsvinner fra oppfølgingen, noe som førte til en egen resolusjon i vårens årsmøte i Norsk forening for allmennmedisin.
–Hva tenker du om det?
–Vi ser at kvinner som kombinerer fastlege og jordmor, i gjennomsnitt har nærmere 10 kontroller i primærhelsetjenesten, mens de som bare bruker én av tjenestene, har rundt 6–7. Man kan da lure på om oppfølgingen til dels kommer i tillegg hos dem som kombinerer jordmor og fastlege. Digitalt helsekort for gravide, vil kanskje kunne gi et svar på dette og forhåpentligvis bidra til bedre koordinering.
Vanskelig å finne sikker årsakssammenheng
I diskusjonsdelen trekker forskerteamet fram mulige forklaringer, men uten at de finner grunnlag for at noen av disse har hatt vesentlig betydning for den jevne økningen gjennom hele 10-årsperioden:
- Anbefaling om glukosebelastning for de gravide i 2017
- Økning i alder for de gravide fra gjennomsnittlig 28,1 år til 29,9 år
- Økt BMI for de gravide og/eller økt antall høyrisikosvangerskap (også når disse svangerskapene ble ekskludert i analysene, vedvarte hovedtrenden med økt bruk av svangerskapsomsorgen)
- Koronaepidemien
- Kvinner med norsk og innvandringsbakgrunn hadde sammenlignbare antall kontroller
Forskerne er inne på andre faktorer som kan være med på å forklare økningen i antall kontroller og endringen i kvinnenes preferanse for å velge jordmor fremfor fastlegen:
- Endrede forventninger til svangerskapsomsorgen og helsetjenestene
- Økt etterspørsel som følge av bedre tilgjengelighet
- Stor informasjonstilgang med dertil økt usikkerhet og bekymring i en tid med digitalisering og stor bruk av sosiale medier
- Tettere oppfølging som en del av jordmorledede omsorgsmodeller med lengre og flere konsultasjoner
Sosioøkonomiske forskjeller
Stauri fant at kvinner med høyere utdanning i større grad valgte å få svangerskapskontrollene utført av jordmor enn fastlege.
– En mulig forklaring er at kvinner med høyere utdanning i større grad oppsøker den faggruppen de oppfatter som mest spesialisert på svangerskap og fødsel. Jordmødre har særskilt kompetanse på dette området.
Samfunnsmessige konsekvenser
Stauri er opptatt av at gode retningslinjer og politiske beslutninger bør bygge på empiri. Hun mener at forskning på helsetjenestebruk gir et viktig faktagrunnlag for å vurdere om ressursene brukes på en hensiktsmessig måte.
–Nettopp derfor ville vel resultatene dine vil være interessante for pressen?
– Ja, jeg tror funnene kan være relevante både for dem som utarbeider retningslinjer, politikere og helsetjenesten direkte. Forskningsartikler kan være lite tilgjengelige for folk uten fagbakgrunn. Jeg har derfor forsøkt å formidle funnene på en måte som er forståelig for et bredere publikum. Etter hvert ønsker jeg også å presentere forskningen i en mer populærvitenskapelig form.
Forskning er imidlertid tidkrevende, og Stauri kombinerer forskningen med full jobb som assisterende fylkeslege.
–Min arbeidsgiver Statsforvalteren heier på at jeg tar doktorgrad i samfunnsmedisin og har tilrettelagt for meg hele veien slik at jeg kan kombinere stipendiatet med jobben som assisterende fylkeslege. Jeg tror også at forskningen bidro til at jeg fikk jobben hos Statsforvalteren.
Stauri reiser jevnlig fra Lillehammer til Trondheim og NTNU for å få veiledning på det arbeidet som står igjen. Da blir det fullt fokus i flere dager sammen med veileder.
–Jeg er ganske god til å planlegge. Det har vært avgjørende for at jeg har fått det til. Så er det en stor fordel med registerforskning at man ikke trenger å bruke tid på selve datainnhentingen.
–Men det er mye statistikk?
–Joda, men det liker jeg. Men dyktige veiledere og medforfattere som er gode på metode og statistikk er uunnværlig når man har så store tall. Vi har også med oss en som er ekspert på statistikk.
Stauri har sendt inn den neste artikkelen til et anerkjent tidsskrift. Den handler om henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten. Nå jobber hun med den tredje artikkelen der hun ser på utviklingen av psykisk helse blant de gravide. Da benytter hun blant annet HUNT-undersøkelsene.
–Når satser du på å disputere?
–Jeg håper og tror at det blir i 2027 eller 2028.
Stauri er tilknyttet forskningsmiljøet Regforsk (Registerforskning for helsetjenesten) ved NTNU. Det overordnede prosjektet er finansiert av forskningsrådet mens Stauris stipendiat er finansiert av NTNU.
