Én av tre unge mellom 12 og 20 år er bekymret for sin psykiske helse, nesten ti prosent har selvmordstanker, og halvparten av dem med store psykiske problemer søker ikke hjelp. Det er noen av hovedfunnene i en rapport utarbeidet av Opinion på oppdrag fra Mental Helse som ble lagt frem 9. mars i år.
Lege Kim K. Dysthe forsker på unge og depresjon. Han tror det stemmer at mange ikke søker hjelp, og at de heller søker etter informasjon på nett. På den offentlige nettsiden ung.no, som drives av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), kan unge anonymt å stille spørsmål og få svar fra fageksperter om ulike temaer, deriblant psykisk helse.
Ved hjelp av en kunstig intelligens-modell har Dysthe og medforfattere identifisert tegn på depresjon hos unge ut ifra tekster som ungdom har skrevet på denne nettsiden. Forskerne har undersøkt hva slags informasjon de unge leter etter og hvordan de ser ut til å oppleve situasjonen sin.
– Vi fant at de unge først og frem spør om hvordan de kan hjelpe seg selv, forteller førsteforfatter Kim Dysthe.
Han har jobbet som fastlege i mange år og har tilleggsutdanning i kognitiv terapi. Nå er han samhandlingskonsulent ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Vestre Viken, har en bistilling som ansvarlig redaktør for Helsebiblioteket og underviser i ungdomshelse på medisinstudiet.
Analyserte 100 tekster
Studien bidrar til forskning på hvordan samtaleroboter kan oppdage og respondere på symptomer på depresjon og tar utgangspunkt i et datasett på 277.552 tekster publisert på ung.no i perioden 2007 til 2018. Av disse ble 1.821 definert å handle om tegn på depresjon. Blant 870 tekster fra unge i alderen 16-20 år, hvor syv av ti innlegg var skrevet av jenter, valgte forskerne ut et tilfeldig utvalg av 100 tekster som ble gjenstand for kvalitative analyser.
Når unge søkte råd om depresjon, var tekstene som oftest konsentrert om tre hovedproblemstillinger:
- Selvhjelp
- Etiologi (årsaker)
- Behandling
Spørsmålene handlet om hvordan de kunne mestre utfordringene, og hvor åpne de skulle være overfor venner og familie. Hvorfor var de deprimerte? Hva kan utløse en depresjon? Hvor kunne de få hjelp, og hvordan skulle de forholde seg til profesjonelle hjelpere?
I 2021 ble den første artikkelen publisert i Journal of Medical Internet Research. Her så Dysthe og medforfattere på hva de unge etterspør av informasjon. I januar i år ble den andre artikkelen publisert i samme tidsskrift. Her analyserte forskerne hvilken psykologiske respons som kom til uttrykk gjennom tekstene.
Håpløshet og stigmatisering
Følelsen av håpløshet gikk igjen i mange av tekstene hos de unge som stilte spørsmål om depresjon.
– I en del forskning er håpløshet knyttet til selvmordsfare, bemerker Dysthe.
Ungdommene følte også på skam, fryktet stigmatisering og var usikre på hva de eventuelt skulle si til familie og venner.
– Mye forskning støtter at unge er redde for å bli stigmatisert. Slik hjernen er hos ungdom, gjør det vondt å bli holdt utenfor flokken. Det betyr at man er annerledes fordi det å gjøre som flokken, gir en større belønning hos unge og styrer mye av atferden deres, sier Dysthe.
Flere av tekstene bar preg av at de unge var skeptiske til å søke hjelp hos lege eller psykolog, og noen hadde dårlig erfaring med det. En del var redde for å få antidepressiva.
– Ut ifra noen av tekstene, hadde de unge urealistiske forventninger til hva de kan klare på egenhånd. Forskningen vår viser også at hvis vi skal gi de unge råd om hvordan de skal klare seg selv, må vi gi råd i forhold til ressursene deres. Har de en vanskelig livssituasjon kan de lett møte veggen hvis de skal mestre alt på egenhånd.
Snakke om sykdomstegn
– Var de unge opptatt av andre ting rundt psykisk helse enn voksne?
– Kanskje gjelder det terapialliansen, hvor unge kan tenke at det er deres eget ansvar å kunne snakke med behandleren. Flere unge skrev at «det er kleint å snakke med en voksen» eller «jeg klarer ikke å åpne meg for en lege». Da vil viktig informasjon til unge være at du skal bare møte opp hos legen eller psykologen, og så er det behandlerens ansvar å få til en god allianse, svarer Dysthe og legger til:
– Det sterke behovet for råd om selvhjelp, kan også tenkes å være noe som er spesifikt for ungdom. De er redde for stigmatisering gjennom å få en diagnose, og vil ikke at noen skal vite at de går i behandling. Men vi kan selvfølgelig stille spørsmål ved om de som har endt opp med å skrive til ung.no er de som ønsker å klare seg selv – heller enn å få hjelp hos andre.
I artikkelen diskuterer forfatterne nytten av å snakke om diagnose, samtidig som de peker på faren for sykeliggjøring og overdiagnostisering.
– Når unge opplevde funksjonssvikt sammenlignet med gruppen sin, som å sove mye, ikke orke å være sosial eller streve med leksene, fant vi en indikasjon på at det kan hjelpe å forklare at dette kan være tegn på sykdom. Vi tenker ikke at vi skal gi dem en diagnose, men forklare at det ikke er deres feil, at det er noe som kan behandles, gi dem håp og fjerne skam. Det er en fare for stigmatisering ved å snakke om sykdom. Men i akkurat i denne studien, i denne konteksten uti fra tekstene, ser det ut som om det kan ha noe for seg å snakke om diagnoser. Vi skal ikke overdiagnostisere naturlige stemningssvingninger hos unge, men heller ikke gå i den grøfta å bagatellisere tegn på sykdom. Og ved å snakke om tegn på sykdom kan vi som behandlere bruke det som et varsku til å følge ekstra med.
Skjevt utvalg
Datamaterialet kan ikke brukes til å tallfeste hvor stor andel av de unge som var deprimert.
– Vi har ikke stilt de unge spørsmål, men baserer oss på tekster som er skrevet av de som sliter – og som samtidig har ressurser til å skrive. Den store svakheten ved studien vår er det skjeve utvalget. Dette er det lett å kritisere fordi det viktigste er å få med dem som ikke har ressurser til å søke informasjon.
Forskerne har heller ikke kunnet kontrollere for faktorer som ikke er så åpenbare og som kan ha betydning, som blant annet rusmisbruk, andre psykiatriske lidelser, tilfeldige følelsesmessige svingninger, smerter eller utmattelsestilstander.
– De fleste av tekstene dere har analysert er fra perioden 2013-2018. Ville spørsmålene og beskrivelsene fra ungdom ha vært annerledes ut hvis dere gjorde samme undersøkelsen i dag?
– Hvis det har skjedd en endring, tror jeg det har med sosiale medier å gjøre, og den endringen kom allerede rundt 2012. Jeg tror ikke vi ville sett så stor endring i hva ungdom søker etter nå i 2023. Som vi skriver i artikkelen, er det klart at pandemi, klimakrise og krig kan ha ført til større opplevelse av håpløshet hos unge – og pandemien ville kanskje forstyrret bildet. Men generelt er den typen håpløshet vi studerer ikke så mye knyttet til eksterne faktorer hos ungdom, men mer rundt det sosiale livet deres.
Hjelp via samtalerobot
Doktorarbeidet hans, som er støttet av Forskningsrådet og av Allmennmedisinsk forskningsfond, inngår i et i større, nå avsluttet SINTEF-prosjekt kalt Social Health Bots. Ideen bak prosjektet er at en samtalerobot (chatbot) kan bidra til at ungdoms terskel for å søke etter informasjon og hjelp ved psykiske plager blir lavere.
– Utgangspunktet var at unge får mye dårlig informasjon om psykisk helse på nett. Informasjon fra sosiale medier, google og fra influensere er ofte polarisert og feil. SINTEF ønsket å se på andre måter å kommunisere med unge på via nettet, og gjerne via steder unge er vant med å bruke. Ved å bruke maskinlæring, kan de unge stille spørsmål og få råd via en chatbot.
– Hvor god hjelp er en samtalerobot?
– Vi tenker at en chatbot kan ha en plass i klinisk sammenheng. For eksempel kan det være en chatbot på hjemmesiden til et legesenter eller en frivillig organisasjon. Den som spør chatboten får informasjon og råd om hvordan de kan få hjelp: «Det høres ut som du er deprimert. Det kan behandles, og du kan bli bedre osv.». Det er viktig å gi håp, og det kan en chatbot gjøre, svarer Dysthe.
– Hvordan kan kunnskapen dere nå sitter på brukes for å skreddersy innholdet i en chatbot?
– Jeg har søkt om forskningsstøtte og jobber med å få til noe i samarbeid med en frivillig organisasjon for å utvikle innholdet i en samtalerobot. Teknologien gir enorme muligheter, men vi må forske mer på hva chtboten skal formidle, modellene må trenes mer for å kunne gi relevant informasjon tilbake til den som spør. Og vi trenger mer forskning på implementering i praksis.
– Er det en fare for at digital helsehjelp blir en erstatning for hjelp hos lege eller psykolog?
– Vi utnytter de digitale mulighetene for å gjøre det enklere. De unge kan være anonyme, de slipper å være så tett på andre når de snakker om egne problemer. Det kan være bra for ungdom. Det finnes mange apper basert på kognitive teknikker, men få er validert og forsket på. En del forskning indikerer at teknologien har best effekt når den kombineres med ansikt til ansikt terapi. En chatbot skal ikke erstatte annen helsehjelp, men med et kvalitetssikret innhold, kan en samtalerobot bidra til at den unge får riktig hjelp raskere, sier Kim K. Dysthe.