Forskning på psykiske helseplager hos pasienter i allmennpraksis er mangelvare. Det gjør lege og forsker Mina Piiksi Dahli noe med. Som en del av doktorarbeidet sitt, har hun sett på fastlegers diagnostisering av psykiske lidelser ved seks legekontor i Groruddalen i Oslo.
Den første delstudien omfatter pasienter som fikk en psykisk/psykologisk diagnose, en såkalt P-diagnose. Disse pasientene hadde flere besøk hos fastlegen siste 12 måneder enn dem som ikke fikk en P-diagnose.
Det var fastlegen som satte en psykisk diagnose, ut ifra kode- og klassifiseringssystemet ICPC-2. Både symptomdiagnoser, som depresjonsfølelse, og sykdomsdiagnose som depresjon, er med. Studien omfatter pasienter med en P-diagnose som hoveddiagnose eller som bidiagnose.
Fellesnevner
De som fikk en P-diagnose hadde cirka 60 prosent flere konsultasjoner hos fastlegen.
– Vi vet ikke hvorfor de hadde flere besøk hos fastlegen i løpet av ett år. Mange av dem som får en P-diagnose har ofte flere helseplager i tillegg. Det kan hende det var derfor de gikk oftere til fastlegen. Et fåtall av disse pasientene sier til fastlegen sin at de sliter psykisk. De kommer ofte med mange fysiske symptomer, har hodepine, hjertebank eller er utmattet og redde for at noe er galt.
– Flere legebesøk kan også være et tegn på at fastlegene er flink til å følge opp disse pasientene og at de derfor ser denne pasientgruppen hyppigere. Så kan det også være at fellesnevneren for pasientenes plager, den mentale belastningen, ikke er blitt fanget opp av fastlegene. Men dette kan vi altså ikke si med sikkerhet ut ifra bare tallene i studien, sier Mina Piiksi Dahli.
Hun jobber som lege ved Moss legevakt, er under spesialisering i allmennmedisin og er forsker tilknyttet Institutt for helse og samfunn, Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo.
Tid
I doktorarbeidet inngår data fra 16.796 pasienter hos 34 fastleger ved seks fastlegekontorer i Groruddalen i Oslo. Dataene er hentet fra alle pasienter i alderen 16-65 år med registrert kontakt hos fastlegen i løpet av 12 måneder i 2015-2016.
Studien er sendt inn til publisering, og Piiksi Dahli ønsker ikke å kommentere resultatene ytterligere før studien er publisert.
I sommer la hun frem hovedfunnene fra delstudie 1 på Nordisk kongress i allmennmedisin, og hun snakket om studien på Forskningsdagen under på Nidaroskongressen.
På kongressen fikk hun spørsmål om hvor valid fastlegenes diagnosesetting var.
– Dette handler ofte om mer enn det vi setter som diagnose, svarte Piiksi Dahli.
Allmennlegeforskeren er opptatt av at fastlegene tar seg god tid.
– Tid kan være avgjørende for om fastlegen gjør en god jobb i møtet med pasienter med psykiske helseplager. Det er viktig at pasienten får prate seg tom, og ikke blir avbrutt av oss leger. Gjør vi det, kan vi frata pasienten muligheten til å få sagt hva som egentlig er det største problemet. I denne sammenhengen er 20 minutter altfor lite. Og det er absurd hvis pasienter bare kan ta opp én ting i løpet av en konsultasjon. Den tiden vi bruker i starten for å få ting på plass gjør at pasienten blir raskere bedre – og slipper å komme gjentatte ganger for plager som ikke blir løst, sier Piiksi Dahli.
Overveldende for fastlegene
Håndtering av psykiske helseplager kan være utfordrende, vedgår forskeren.
– Pasientene kommer til oss med vanskelige liv, med ting som er tungt å snu. Det kan oppleves overveldende for fastlegene. Men vi trenger ikke alltid gjøre så mye, mener Piiksi Dahli. – Pasientene vil bli sett, hørt og forstått, og ofte handler det bare om å validere det pasienten opplever: «Det er ikke rart at du har hjertebank og hodepine når du forteller hva du opplever nå.». Vi må vise at vi lytter: «Dette høres vanskelig ut» - og bekrefte at vi forstår: «Dette har du ikke fått god hjelp for».
Hvordan pasientens livshistorie og erfaringer påvirker biologien er en av hennes store interesseområder.
– Det er vanskelig å skulle bruke psykiatrikunnskapen fra medisinstudiet overfor de pasientene som egentlig bare har det psykisk vanskelig. Ting ser ikke ut på allmennlegekontoret som vi har lært på medisinstudiet. Medisinen er fragmentert. Hvis vi kan sette sammen bildet på en annen måte og bygge kunnskap fra allmennpraksis, blir det lettere for oss allmennleger å bli trygge på å bruke de verktøyene vi har, tror Mina Piiksi Dahli.
Nå jobber hun med delstudie 2 og 3 som vil gi svar på om pasienter som får diagnostisert en psykisk lidelse også har flere somatiske plager og i hvilken grad pasientens egenrapporterte skår på angst og depresjon samsvarer med fastlegenes diagnostisering.
Doktorarbeidet hennes er støttet med stipendmidler fra Allmennmedisinsk forskningsfond.
Tekst og foto: Lisbeth Nilsen
FAKTA: «Shared Care and Usual Health Care for Mental and Comorbid Health Problems»
Doktorarbeidet til Mina Piiksi Dahli er en del av ovennevnte prosjekt, et samarbeidsprosjekt mellom Divisjon psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus og Institutt for helse og samfunn, Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo.
Prosjektet omfatter randomisert utprøving av psykolog og psykiater på fastlegekontor, og Piiksi Dahli er medforfatter av den første studien som publisert i Arbeid og Velferd 2/2019.
I delstudiene har Piiksi Dahli benyttet basisdata fra hovedstudien.