Forskningsprosjektet ved seks fastlegekontorer i Groruddalen, Oslo, omfattet et samarbeid med psykiater og med psykolog på fastlegekontoret (se faktaboks) over 1,5 år. Legekontorene utgjorde intervensjonsgruppen, og ble sammenlignet med en kontrollgruppe av legekontor med vanlig praksis. Flere studier utgår fra prosjektet, og en studie blant unge i alderen 16-24 år er nylig publisert i BMJ Open.
Studien viser at sannsynligheten for å få en angst-diagnose økte med 2,3 ganger etter intervensjon, mens sannsynligheten på samme tid var 40 prosent lavere i kontrollgruppen.
Sannsynligheten for å få en angstdiagnose i intervensjonsgruppe økte med pasientens alder, både i intervensjons- og kontrollgruppen.
Kjønnsforskjeller
Sannsynligheten for å få en angstdiagnose var mer enn femdoblet for unge menn i intervensjonsgruppen i 2017 enn i 2015 og også signifikant høyere enn i kontrollgruppen. Intervensjonen viste ikke signifikante forskjeller for kvinner.
– At økningen i angstdiagnoser bare var signifikant for menn, kan bety at dette er en pasientgruppe som ellers ikke ville blitt funnet. Det er lettere oppdage jenter med psykiske helseproblemer. Når psykolog og psykiater blir tilknyttet fastlegekontoret, øker fastlegenes kompetanse og evnen til å fange opp psykiske lidelser – det blir enklere å finne «nåla i høystakken». Annen forskning har vist at det kreves ganske høy kompetanse for å oppdage sykdom og kunne tilby effektiv behandling for unge med psykiske lidelser, sier førsteforfatter Ole Rikard Haavet, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og mangeårig fastlege.
Han forteller at i prosjektet var det fastlegene som satt diagnosene. I intervensjonsgruppen ble det diskutert med psykolog og eventuelt psykiater hva som var den beste behandlingen, og i noen tilfeller var disse også inne i korte behandlingsløp.
Færre S-diagnoser
Det var ingen forskjeller for diagnosen depresjon, for P-diagnoser og for somatiske, medisinsk uforklarte symptomer (S-diagnoser). Parallelt med en økning av angstdiagnoser, ble antallet S-diagnoser redusert.
– Det bekrefter det vi hadde mistanke om – at de unge presenterer fysiologiske plager, at inngangsbilletten til legen er kroppslige symptomer. Funnene våre tyder på at det ofte er en psykisk årsak som ligger til grunn for de kroppslige plagene, sier Haavet.
– Det ville kanskje være naturlig å tenke at også flere unge fikk en depresjonsdiagnose når psykolog og psykiater samarbeidet med fastlege. Hvorfor så dere ingen endring i denne typen diagnoser i intervensjonsgruppen?
– Det har vi ingen forklaring på. Andelen med depresjon gikk ned fra 2015 til 2017 i både intervensjonsgruppen og kontrollgruppen, og det kan skyldes naturlig svingninger. Men vi hadde trodd at vi ville sett en økning av diagnosen depresjon i intervensjonsgruppen. Angst og depresjon henger tett sammen, og særlig hos ungdom er de som to siamesiske tvillinger.
Fastlege-verktøy
– I hvilken grad gir depresjon andre symptomer hos unge enn hos voksne?
– Depresjon er ofte mer skjult hos unge, og det er gjennomgående kroppslige plager og søvnproblemer som går igjen. Noen av fenomenene ved depresjon er ganske vanlige i ungdomstiden, og de fleste fastleger er redde for å medikalisere normalreaksjoner. Samtidig står vi da i fare for å overse unge som virkelig kan gå inn i en depressiv «karriere».
Les også saken «Flere somatiske plager hos dem med en psykisk diagnose».
Den mangeårige fastlegen har forsket mye på ungdom og helse. Han mener fastlegene har verktøy for å hjelpe unge som sliter.
– Fastlegen kan hjelpe den unge til å se om det er mulig å styrke vennerelasjoner, finne andre voksne enn foreldrene som bistår, eller om det er andre alminnelige tiltak som får dem tilbake på sporet. Alle depresjoner har milde og moderate stadier, og derfor kan vi fange opp unge med depresjon tidlig, uten å medikalisere livet. De som er i en mer alvorlig situasjon, kan ende opp med tilbakevendende depresjoner hele livet hvis en depresjon ikke blir stoppet i ung alder.
Liten lege-variasjon
Studien viser at 20 prosent av variasjonen i diagnosesetting var forbundet med forskjeller mellom fastlegene.
– Vi hadde trodd det var større variasjon blant fastlegene i diagnostisering av unge med psykiske plager – og vi kjørte statistikkene flere ganger. Det at vi fant så liten variasjon, viser at fastlegene opptrer relativt likt. Variasjonen mellom legesentrene var enda mindre og utgjorde bare 4 prosent. Legene har litt ulike pasientpopulasjoner, og det er det vanskelig å korrigere fullt for, bemerker Haavet.
Den største usikkerhetsfaktoren ved resultatene er at fastlegenes diagnosesetting ikke er validert. En annen usikkerhetsfaktor er at befolkningen i Groruddalen består av høy andel innvandrere. Funnene er ikke nødvendigvis representative for andre populasjoner eller for hele landet. Kontrollgruppen var omtrent dobbelt så stor som intervensjonsgruppen, noe som kan ha påvirket resultatene.
Betydningen av kontinuitet
Den legen som var pasientens ordinære fastlege satt oftere en P-diagnose enn det enn stedfortredende fastlege på samme kontor gjorde. Vikarlege satt enda sjeldnere en slik diagnose.
– Den legen som kjente pasienten best var altså den som stilte flest psykiske diagnoser, poengterer Haavet.
Tidligere norsk forskning har vist at 15 til 16 år gamle gutter med middels bruk av fastlegen, hadde 30 prosent lavere risiko for frafall fra skolen fem år senere, enn gutter som sjelden var hos fastlegen. Gutter som hadde oppsøkt fastlege fire ganger eller oftere det siste året, hadde 36 prosent lavere drop-out fra skolen, og regelmessig bruk av fastlegen var forbundet med større sannsynlighet for å fullføre videregående skole.
– Fastlegene er viktige å ha med sammen med psykologer og andre grupper for å bistå unge som sliter. Ikke minst nå etter pandemien er dette veldig aktuelt, understreker Haavet.
Pasientnært
Han er opptatt av at unge kan få hjelp på fastlegekontoret.
– For unge som sliter psykisk kan terskelen for å få hjelp være lavere hvis de kan gå til fastlegen. Som fastlege har jeg opplevd at ungdom sa til meg: «Hvis du kan hjelpe meg, er det greit – ellers får det være». Nettopp på grunn av stigmatiseringen av psykiske lidelser, er det greit å si at man har en time hos fastlegen – og ikke hos psykolog. Også forskning og kunnskapsutvikling bør i større grad skje pasientnært. I dag utføres mye forskning på sentre som ligger langt borte fra den kliniske hverdagen.
Ingen av legekontorene har kunnet fortsette samarbeidet etter prosjektslutt.
– Psykologene og psykiaterne var utlånt fra psykiatrien, og det mangler finansieringsordninger for et slikt samarbeid med psykologer og psykiatere.
Ole Rikard Haavet mener vi mangler kunnskap om hvilken behandling som er effektiv for unge som sliter psykisk.
– Det er mye festtaler og lite forskningsmidler. Tallene på unge som blir unge uføre stiger jo jevnt og trutt, til tross for alle lavterskeltilbud. Mye tyder på at tiltakene vi har i dag ikke er effektive nok. Kommunene vil ha tilbud hvor behandlerne har lavere kompetanse enn psykolog og lege, men vi vet ingenting om effekten av slike tilbud. Vi må ha allsidige tilbud, og vi må ikke glemme fastlegene fordi de har tilgangen til å ta hånd om både kropp og psyke.
FAKTA om forskningsprosjektet:
- Hovedprosjektet «Shared Care and Usual Health Care for Mental and Comorbid Health Problems» bygger på en kanadisk modell.
- Seks fastlegekontor i Groruddalen i Oslo ble i 2015 randomisert til enten utprøving av psykolog på legekontoret, eller til kontrollgruppen med vanlig praksis.
- Samarbeidsmodellen (intervensjonen) ble prøvd ut i 18 måneder i perioden mars 2016 til november 2017.
- Psykologspesialistene, som var lokalisert på legekontoret, kunne bistå fastlegene ved behov. Fastlegene kunne få direkte hjelp i sine konsultasjoner, eller psykologene kunne ta egne konsultasjoner med pasient.
- Psykiater besøkte hvert legekontor til avtalte tidspunkt ukentlig og var tilgjengelig på telefon utover møtene.
- I studien til Haavet inngår om lag 3.000 pasienter i alderen 16-24 år, hvorav cirka 1.000 i intervensjonsgruppen.
- Data ble hentet ut fra elektroniske pasientjournaler 12 måneder før intervensjon og for de siste 12 av de 18 månedene intervensjonen varte.