Lavt utdannede kvinner med depresjon har høyere sannsynlighet for å få antidepressiva hos fastlegen enn kvinner med høy utdanning. Og langtidssyke kvinner med diagnosen depresjon får i større grad samtaleterapi enn alle andre pasienter med depresjon.
Det er blant hovedfunnene i to studier som utgår fra Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) i Bergen, NORCE Norwegian Research Centre.
Kjønnsforskjeller
Anneli Borge Hansen, fastlege i Bergen og stipendiat ved AFE Bergen, er førsteforfatter av den ene studien som nettopp ble publisert i British Journal of General Practice Open.
I alt 30,4 prosent av kvinnene og 33 prosent av mennene fikk medisin mot depresjon, og i all hovedsak var det fastlegene som skrev ut resept. Nesten ni av ti pasienter fikk antidepressiva som eneste medisin.
Studien avdekker at én gruppe skilte seg ut da forskerne så på pasienters utdanningsnivå og medisinering: Høyt utdannede kvinner hadde signifikant større sannsynlighet for ikke å bli behandlet med medisiner mot depresjon, sammenlignet med kvinner med lav utdanning.
Hos menn var det derimot ingen sammenheng mellom utdanningsnivå og behandling med legemidler.
Lav utdanning er definert som kun folkeskole, mens høy utdanning er høgskole- eller universitetsutdanning.
– Som fastleger tenker vi at alle skal få likeverdig behandling, og en større bevisstgjøring kan bidra til å unngå uberettiget variasjon ved behandling av pasienter med depresjon, sier Anneli Borge Hansen.
– Hva kan forklare at høyt utdannede kvinner skiller seg spesielt ut?
– Bruk av registerdata gir ikke grunnlag til å si noe om årsaker til de forskjellene vi fant i denne studien. Retningslinjene for behandling av depresjon anbefaler samtaleterapi som førstevalg hos alle, og legemiddel i tillegg ved mer alvorlig depresjon. Tidligere forskning har vist at kvinner generelt er mer positive til samtaleterapi enn til legemidler. Kvinner med høy utdanning kan også tenkes å være mer skeptisk til legemiddelbivirkninger. Det er godt mulig at dette påvirker fastlegers behandlingsvalg.
Oftere til eldre
Andelen pasienter som fikk samtaleterapi hos fastlegen var det dobbelte av andelen som fikk medisin; Snaut 63 prosent fikk terapi, og 31,5 prosent fikk antidepressiva. Halvparten av dem som fikk resept på antidepressiva, fikk det fra starten av. Andelen som ble behandlet med medisin var betraktelig lavere enn det som er vist i studier fra europeiske land.
Data er innhentet fra alle norske fastlegekontor i 2015 på samtlige 49.967 pasienter som fikk diagnosen depresjon, og som ikke hadde fått diagnosen tidligere det siste året. Pasientene ble fulgt opp i 12 måneder etterpå.
Kvinner i 20-årene og de over 70 år hadde større sannsynlighet for å få antidepressiva enn andre aldersgrupper. Forskerne så et tilsvarende mønster hos de mannlige pasientene, men her var ikke forskjellene like tydelige.
Sykmeldte
Av alle som fikk en depresjonsdiagnose i 2015, ble de færreste sykmeldt. Sogndal-fastlege og UiB-forsker Sharline Riiser er førsteforfatter av den andre studien som er publisert i Family Practice.
https://academic.oup.com/fampra/advance-article/doi/10.1093/fampra/cmaa120/5957193?searchresult=1
Hun har data fra de 8.857 pasientene i alderen 25-66 år som var helt eller delvis sykmeldt for depresjon.
Også hun finner at høyt utdannede kvinner skiller seg ut.
– Kvinner med høy utdanning hadde mindre sannsynlighet for å få medisiner mot depresjon enn alle andre langtidssykmeldte med depresjon. Høyt utdannede kvinner fikk også samtaleterapi i større grad enn kvinner med lavere utdanning, forteller Sharline Riiser.
– Hva tenker du om at pasienter tilbys ulik behandling?
– Dette er viktig kunnskap til fastlegene, som må gi god informasjon til alle om fordelene og ulempene ved medisiner. Det kan være flere grunner til at høyt utdannete kvinner får mindre medikamentell behandling, og det trengs mer forskning for å kunne si noe om årsakene.
Lik oppfølging
Mer enn én tre sykmeldte hadde høy utdanning. Seks av ti sykmeldte var en kvinne. Nesten halvparten av pasientene som ble sykmeldt var tilbake i arbeid etter to ukers sykmelding. Nær 55 prosent var langtidssykemeldt, det vil si sykmeldt i mer enn 17 dager. Jo lavere utdanning, dess lengre varighet på sykmeldingen.
Forskerne delte pasientene i seks ulike grupper basert på kombinasjoner av kjønn og utdanningsnivå. Det var ingen forskjeller mellom gruppene når det gjaldt oppfølgingskonsultasjoner hos fastlegen eller henvisning til spesialisthelsetjenesten.
– Funnene tyder på at særlig ved medikamentell behandling er det forskjell i behandlingen som tilbys pasienter med depresjon. Dette er variasjoner fastleger bør kjenne til for å kunne gi likeverdig og persontilpasset behandling, kommenterer Riiser.
Blant langtidssykmeldte fikk 88 prosent oppfølgingskonsultasjoner hos fastlegen, og én av fem ble henvist videre til spesialisthelsetjenesten.
Ikke sett på kvalitet
Riiser understreker at studien ikke kan si noe om kvaliteten på selve behandlingen, og heller ikke i hvilken grad behandlingen er det pasienten selv har ønsket å få.
– Depresjonsbehandling avhenger av alvorlighetsgrad og av pasientens preferanser. Dette er to viktige momenter som studien ikke belyser.
Depresjon som diagnose er basert på ICPC-2 kode P76. Artikkelforfatterne viser til at denne koden ikke kan si noe om alvorlighetsgraden av depresjon, og at graden av alvorlighet sannsynligvis påvirker fastlegens valg av behandling.
Studiene til Sharline Riiser og Anneli Borge Hansen, som begge har fått stipend fra Allmennmedisinsk forskningsfond, inngår i doktorgradsarbeidene deres og er en del av det store forskningsprosjektet «Depresjon i allmennpraksis» (se faktaboks).
Les også intervjuet tidligere i år med de to forskerne og med lederen av hovedprosjektet, Sabine Ruths.
Tekst og foto: Lisbeth Nilsen
FAKTA om forskningsprosjektet «Depresjon i allmennpraksis»
Er så langt det største registerbaserte prosjektet i norsk allmennpraksis. Omfatter også kvalitative studier og intervjuer av leger, psykologer, psykiatere, pasienter og NAV-ansatte.
Har data fra samtlige fastlegepasienter som fikk diagnosen depresjon i 2015 hos fastlegen sin og som ikke hadde fått diagnosen i spesialisthelsetjenesten og ikke hadde fått diagnosen eller behandling for depresjon det siste året før studieinklusjon.
Dataene er innhentet fra syv nasjonale registre: Fastlegedatabasen, KUHR (kontroll og utbetaling av helserefusjoner), Norsk pasientregister (NPR), Reseptregisteret, FD-trygd, Folkeregisteret og Utdanningsdatabasen.
Inngår i Forskningsrådets program HELSEVEL og har fått 15 millioner kroner for perioden 2019-2022. Prosjektene vil løpe ut 2025.
Prosjektet, som er et samarbeid mellom flere instanser, ledes fra Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE Bergen), NORCE Norwegian Research Centre.
Anneli Borge Hansen og Sharline Riiser er to av i alt 14 forskere tilknyttet prosjektet.