Ifølge den norske studien, som er publisert i BMC Primary Care, har sannsynligheten for å få en psykisk diagnose (P-diagnose) hos fastlegen en signifikant sammenheng med selvrapporterte psykiske plager og antallet fastlegekonsultasjoner.
Selvrapporterte psykiske plager ble kartlagt ved hjelp av spørreskjemaet CORE-10 (Clinical Outcomes in Routine Evaluation) der pasienten får ti spørsmål knyttet til psykisk helse og skal krysse av for graden av plager den siste uken. Dataene er basert på svar fra 553 pasienter i alderen 18-65 år. Skjemaet ble delt ut til pasienter på venterommet ved seks fastlegekontorer i Groruddalen i Oslo over en periode på to uker i 2015.
Maksimal skår på CORE-10 er 40. I studien er høyt nivå av plager definert som en skår på 21 eller mer, mens en skår på 10 eller lavere indikerer få plager. Lite psykiske plager ble rapportert av over 18 prosent av pasientene, mens drøyt 16 prosent rapporterte mange psykiske plager.
Da forskerne så på de pasientene med høy skår, viste det seg at 73,3 prosent av dem hadde en P-diagnose som fastlegen hadde satt. Til sammenligning gjaldt dette 13,3 prosent av dem med lav skår. For alle pasientene samlet, hadde drøyt én av tre én eller flere psykiske diagnoser, med klar overvekt av symptomdiagnoser.
– Bakgrunnen for å gjøre studien var at mye litteratur sier at fastlegene er dårlige til å fange opp psykisk sykdom. Det ser ut til at fastlegene fanger opp de fleste med store psykiske plager, i hvert fall når vi ser på diagnoser, sier førsteforfatter Mina Piiksi Dahli.
Hun er lege ved Moss legevakt og ved Tanum legesenter i Vestre Viken og stipendiat ved Institutt for helse og samfunn, Avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo.
Ingen kjønnsforskjeller
Informasjon om P-diagnoser, somatiske symptomdiagnoser og antall legekonsultasjoner ble innhentet for perioden 12 måneder før utfylling av CORE-10 og inntil ni måneder etterpå.
Jo høyere skår på psykisk stress, dess større sannsynlighet for en P-diagnose: For hver ekstra enhet i CORE-10-skår, økte sannsynligheten for å ha en psykisk diagnose med 17 prosent – og med 7 prosent for hver enkelt konsultasjon.
Pasienter med høy skår på psykiske plager hadde høyere sannsynlighet for å komme oftere til fastlegen, også selv om de ikke hadde noen P-diagnose.
Av de 553 pasientene fikk 35 prosent en P-diagnose i løpet av studieperioden. Skår på psykiske plager fordelte seg slik:
Få psykiske plager 18,4%
Lette psykiske plager 36,5%
Moderate psykiske plager 25,5%
Middels alvorlige plager 12,1%
Alvorlige psykiske plager 4,2%
Blant dem med alvorlige symptomer, var det flere kvinner, og en høyere andel med flere somatiske plager. Det var flere kvinner enn menn som deltok i studien, men da forskerne korrigerte for alder, CORE-10-skår og antallet konsultasjoner hos fastlegen, fant de ingen signifikante kjønnsforskjeller.
Oftere til legen
Dette er den tredje studien i doktorarbeidet til Mina Piiksi Dahli, og forskningen er støttet av Allmennmedisinsk forskningsfond. I den første studien, som ble publisert i 2019, var materialet større og inkluderte data fra over 16.500 pasienter. Hovedfunnet var at de som fikk en P-diagnose hadde 60 prosent flere konsultasjoner hos fastlegen enn dem uten en psykisk diagnose, med gjennomsnittlig 6,4 legebesøk det året studien ble gjennomført, sammenlignet med 3,6 konsultasjoner for dem uten en psykisk diagnose. Gjennomsnittet for den generelle befolkningen i Norge er cirka 2,5 konsultasjoner årlig.
Den nyeste studien hennes bekrefter sammenhengen mellom konsultasjoner og P-diagnose, men har ikke data på hva som var årsaken til eller samtaletema i legekonsultasjonene.
– Det at de med en psykisk diagnose har flere legekonsultasjoner kan jo muligens forklares med at legetimene faktisk er oppfølging for de psykiske plagene?
– Ja, det er riktig, og min erfaring er at mange av dem som går hyppig til fastlegen ofte strever i livet. Så flere konsultasjoner kan gjenspeile at de får hjelp hos fastlegen.
Ikke flere somatiske plager
I den andre studien, publisert i 2021, så forskerne at det å ha en psykisk diagnose var forbundet med flere somatiske plager.
Den siste studien fant ingen sammenheng mellom psykiske plager og somatiske plager (symptomdiagnoser).
– Hvordan forklarer dere det?
– Jeg tror årsaken er at vi har for lite materiale i denne studien. I den første artikkelen fant vi en klar sammenheng mellom somatiske symptomer og P-diagnose, også hos dem med en psykisk symptomdiagnose. Forskning viser at de med psykiske lidelser er mer utsatt for fysisk sykdom og har kortere levetid enn psykisk friske. Og motsatt kan somatisk sykdom føre til depresjon. En betennelse kan utløse en depresjon, og depresjon kan føre til inflammasjon. Alt henger sammen med alt. Det blir kunstig å skille mellom psyke og soma. I allmennpraksis forholder vi oss til miksen av begge deler.
Styrke og svakhet ved studien
Ifølge artikkelforfatterne er den største svakheten ved studien at de ikke har tall på hvor mange av de forespurte pasientene på venterommene som ikke ønsket å delta og derfor heller ikke vet om disse pasientene ville skåret annerledes.
Studien er gjennomført ved legekontor i Groruddalen, et område nord i Oslo med mange ikke-etnisk norske og lavere sosioøkonomisk status. Språkproblemer kan være én av flere årsaker til at noen sa nei til deltagelse, ifølge forskerne.
Selvrapporterte psykiske plager er oppgitt for den siste uken. Studien gir ingen informasjon om varigheten av plagene, om de var direkte knyttet til en spesiell hendelse eller med psykisk eller fysisk sykdom.
Diskusjon om diagnoser
Mina Piiksi Dahl mener studien gir et utgangspunkt for videre diskusjon – og for mer forskning.
– Én av fire med store psykiske plager i studien vår hadde ingen psykisk diagnose. Da er det lett å si at fastlegen ikke har fanget dem opp. Men bildet kan være mer nyansert. Det kan være riktig at denne fjerdedelen ikke skal ha en diagnose selv om de skårer høyt på psykiske plager. Kanskje er det en forklaring på høy symptomskår, for eksempel et samlivsbrudd eller alvorlig sykdom. Skal vi bruke alt som er vanskelig til å sette en psykisk diagnose? spør forskeren og viser blant annet til en nylig debatt i Morgenbladet om psykiske diagnoser i forskning.
– En av oppfordringene er å ikke spørre pasienten «Hva er galt med deg?», men heller: «Hva har skjedd med deg»? En del tolker det å få en diagnose som en sykdom, og jeg har hatt unge pasienter som sier at de ikke kan gå på skolen fordi de har panikkangst. Men å bli hjemme hjelper jo ikke på angsten. Vi skal validere at folk kan ha det vanskelig, men det er ikke alltid hensiktsmessig å gi folk som strever en diagnose, mener forskeren som har jobbet i allmennpraksis og på legevakt i flere år.
– Rundt ni av ti med psykiske lidelser tas hånd av fastlegene og er ikke innom psykisk helsevern. Jeg skulle ønske myndighetene bevilget mer penger til studier fra allmennpraksis. Vi trenger mer forskning på den behandlingen som skjer hos fastlegene, sier Mina Piiksi Dahli.