Fastleger i norsk allmennpraksis har i en kvalitativ studie delt sine erfaringer fra konsultasjoner med pasienter der samlivsproblemer var tema. Gjennom intervjuer med fastlegene så forskerne en tendens til at de mindre erfarne legene i større grad inntok et mer biomedisinsk utgangspunkt, mens de eldre og mer erfarne fastlegene så ut til å ha et mer helhetlig syn – og var opptatt av relasjonelle og eksistensielle forhold og samspillet mellom psyke og soma.
– Vi ble litt overrasket over at yngre leger var mer biologisk orientert enn mer erfarne leger. En av forklaringene kan være at leger gjennom et lengre yrkesliv i praksis har sett hvordan kropp og sjel henger sammen. Det helhetlige synet på mennesket er en viktig del av spesialiteten i allmennmedisin, og etter hvert som de yngre legene får mer erfaring, får de kanskje et mer utvidet perspektiv. Da vi snakket med fastlegene i fokusgruppene, opplevde vi at de mer erfarne legene i større grad hadde et mer helhetlig syn på pasientenes problemer, og så på dette som en naturlig del av fastlegejobben, sier førsteforfatter Siri Dalsmo Berge.
Hun er fastlege og forsker og har videreutdanning i parterapi. Den kvalitative studien omfatter semistrukturerte intervjuer med 18 fastleger, fordelt på tre fokusgrupper. Systematisk tekstkondensering ble brukt for å analysere intervjuene. Resultatene ble publisert i Family Practice i mars.
Ulik håndtering
To av tre fastleger i studien var spesialist i allmennmedisin. Antall år som fastlege varierte fra 4 til 40 år, med median tid på 10,5 år. Fastlegene håndterte pasientenes samlivsproblemer på ulike måter. Enkelte leger så sin rolle som en uavhengig tredjepart å diskutere med eller som en «søppelkasse» for pasientens frustrasjoner, mens andre opplevde at de kunne hjelpe pasienten til å håndtere problemene.
Noen av legene stilte spørsmål ved om vanskeligheter i samlivet er medisinske problemstillinger, mens andre så det som mulige risikofaktorer for redusert helse.
Fastlegene synes det kunne være vanskelig å balansere det å støtte pasienten og samtidig utfordre dem. Eldre leger var mer komfortable enn yngre med å snakke med pasienter om samlivsproblemer. De mest erfarne fastlegene la vekt på at de i hovedsak brakte sine faglige erfaringer – og i noe grad også personlige erfaringer – inn i disse samtalene.
– Vår undersøkelse er jo en kvalitativ studie, men vi så en tendens til at yngre og mindre erfarne leger sjeldnere snakket med pasientene om samlivsproblemer. I hvilken grad det er representativt, kan vi ikke si ut ifra denne studien. Vi artikkelforfatterne diskuterte også om dette ikke bare handler om alder og erfaring hos fastlegene, men også om at eldre leger har hatt et mer langvarig lege-pasient-forhold til mange av pasientene sine.
En gråsone
Alle legene i den kvalitative studien hadde erfaring fra individuelle samtaler med pasienter om parproblemer.
– Selv om alle hadde gitt individuell støtteterapi, så ingen av legene på seg selv som en terapeut. De fleste forteller at de har støttesamtaler, og det er mye terapeutisk i slike samtaler. I en del av litteraturen beskrives støttesamtaler som støtteterapi. Måten vi fastleger jobber på er ofte terapeutisk, men vi tenker kanskje ikke over det fordi det er så integrert i måten vi jobber på.
Legene diskuterte mulige vanskeligheter ved individuelle støttesamtaler, som at de bare fikk den ene partnerens beskrivelse og dermed lett kunne komme til å forsterke pasientens opplevelse – i stedet for å utfordre pasienten og bidra til endring.
Studien er den andre publiserte artikkelen i doktorgradsarbeidet hennes, som er støttet av Allmennmedisinsk forskningsfond.
– Samlivsproblemer er jo en gråsone. Det er ikke sykdom, men det gir belastninger som kan påvirke helsa, og er risikofaktor for en rekke sykdommer. Jeg mener at en stor del av det vi fastlegene gjør handler om mestring av sykdom og livsmestring. Gjennom individuelle samtaler kan vi støtte pasienten, men også hjelpe vedkommende til å ta partnerens perspektiv og utfordre pasienten til å komme ut av et litt fastlåst syn, som man ofte får når ting er vanskelig.
Kontinuitet
Som i flere andre norske studier den siste tiden, pekte kontinuitet seg ut som en viktig faktor i den kvalitative studien med fastlegene. En mer langvarig relasjon til pasienten gjorde det lettere for legene å ta opp problemstillinger rundt parforhold, og legene hadde inntrykk av at det også gjorde det enklere for pasientene å ta opp temaet.
– Vi synes det er interessant at fastlegene la stor vekt på kontinuitet – på relasjonen de hadde til pasienten og hvor lenge de hadde hatt pasienten på listen sin. Dette er spesielt aktuelt i disse dager når vi vet at mange står uten en fastlege, poengterer Dalsmo Berge, som selv jobber halv tid som fastlege i Arendal.
Bare noen få av fastlegene hadde snakket med paret sammen. Og generelt mente fastlegene at de ikke skal drive med parterapi.
– Hvordan opplevde fastlegene det ha et par på listen sin, men hvor bare den ene parten forteller om problemer i forholdet?
– Det var litt forskjellig. En av legene hadde faktisk anbefalt en pasient å bytte fastlege. Noen av legene sa det kunne være vanskelig når de snakket med bare én av partene, og flere leger var bevisste på at de bare får den ene siden av historien. I tilfeller der begge partene i paret er åpne om samlivsproblemer, synes noen leger det var krevende at partene hadde ulike historier. Andre synes det var enklere – fordi de fikk to ulike perspektiver og lettere kunne utfordre – selvfølgelig uten å bryte taushetsplikten.
Gode anledninger
På spørsmål om når fastlegene bør stille spørsmål om parforhold, lister Siri Dalsmo Berge opp disse:
- I møtet med en ny pasient.
- Når pasienten har uspesifikke symptomer, som søvnvansker, slitenhet, uro eller smerter.
- Ved svangerskapskontroller og ved 6-ukerskontrollen.
- Ved andre livsoverganger som når barna flytter hjemmefra og når pasienten blir pensjonist.
- Ved oppfølging av pasienter med kronisk eller alvorlig sykdom.
- Ved oppfølging av pårørende til pasienter med kronisk eller alvorlig sykdom.
– Selv pleier jeg ofte å spørre nye pasienter: «Hvordan har du det hjemme?». Svangerskapskontrollene er en gyllen mulig til å bli kjent med familien i «fredstid», til å stille spørsmål og til å bygge tillit, slik at terskelen blir lavere for å ta opp det som måtte bli vanskelig senere. Mange gravide går annenhver gang til fastlege og jordmor, og jeg har god erfaring fra å samarbeide med jordmor. Et annet viktig stoppunkt er 6-ukerskontrollen. Det er et tidspunkt der vi vet at mange får et fall i hvor tilfredse de er med samlivet. Senere kommer andre livsoverganger når barna flytter ut og når man blir pensjonist.
Sjelden årsak til konsultasjon
Gjennom intervjuene kom det klart frem at pasientene sjelden hadde oppgitt samlivsproblemer som det viktigste problemet. Ofte kom pasienten på grunn av en medisinsk problemstilling.
Det var en tendens til at kvinnelige leger oftere opplevde at kvinnelige pasienter selv tok opp samlivsproblemer, mens mannlige leger i større grad opplevde at mannlige pasienter tok opp problemer med sexlivet.
Den første studien til Dalsmo Berge viste at to av tre pasienter ønsker å snakke med fastlegen sin om samlivsproblemer, og én av fire hadde allerede gjort det. Resultatene fra spørreundersøkelsen blant over 2100 fastlegepasienter ble publisert i 2020.
Utvikler eget verktøy
– I artikkelen skriver dere at fastlegene mangler gode verktøy. Hvor nyttig er det å ha kompetanse i kognitiv terapi?
– Vi kommer langt med å være kloke leger, og vi kommer enda lengere hvis vi tilegner oss enkle terapeutiske ferdigheter. Flere av fastlegene i studien hadde tatt kurs eller videreutdanning i kognitiv terapi, og hadde nytte av det også i samtaler om samliv. Det kom ikke frem i vår studie, men mange som har ferdigheter i kognitiv terapi beskriver at det har endret fastlegehverdagen deres ved at de nå kan hjelpe pasienter der de tidligere følte de kom til kort. Kognitiv terapi er et ekstra verktøy, som også kan gjøre at man som fastlege kjenner mer på mestring, svarer Dalsmo Berge.
Hun jobber nå med å utvikle et eget verktøy som fastleger kan benytte seg av i samtaler med pasienter om samlivsproblemer.
– Da tenker vi på spørsmål som kan stilles til pasienten for å kartlegge eventuelle samlivsproblemer og enkle råd om hva pasienten selv kan gjøre.
En av legene i studien mente at pasientene ikke forventer en løsning, men en samtalepartner.
– En stor grad av jobben vår handler om å vise forståelse og utfordre pasientene litt. Bare å være til stede for pasientene og gå en del av livet sammen med dem, kan være nok. Det er tilfredsstillende når vi har et godt svar, men vi vil mislykkes ganske ofte hvis vi tror at vi alltid må ha en løsning på pasientenes problemer, sier Siri Dalsmo Berge.