Disse forskjellene påvirkes av sosioøkonomiske og miljømessige faktorer som resulterer i dårligere helseutfall på individnivå, med store økonomiske konsekvenser på samfunnsnivå. Det er velkjent at lav sosioøkonomisk posisjon er en viktig risikofaktor for psykiske lidelser, deriblant depresjon. Det norske helsevesenets målsetning er å tilby alle landets innbyggere helsetjenester av høy kvalitet, uavhengig av den enkelte individs sosiale posisjon og bosted.
Det foreligger imidlertid lite kunnskap om hvorvidt fastlegens depresjonsomsorg oppfyller målet om likeverdig behandling. Det overordnete formålet med denne avhandlingen var å undersøke variasjon i depresjonsomsorgen i norsk allmennpraksis med særlig søkelys på om funnene kan peke mot uberettiget variasjon. Vi gjennomførte tre kohortstudier med koblete data innhentet fra syv nasjonale befolknings- og helseregistre i tidsperioden 01.01.2008 til 31.12.2016, som omfattet voksne pasienter med en ny depresjonsdiagnose i allmennpraksis.
I Studie I undersøkte vi om det var en sammenheng mellom organisatoriske faktorer (praksiskarakteristika) ved Fastlegeordningen og fastlegers depresjonsomsorg. Studiepopulasjonen omfattet 285 113 pasienter fordelt på 5 574 fastlegelister. Eksponeringsvariabler var geografisk lokalisasjon av praksis, listelengde og varighet av lege-pasientforholdet. Utfallsmål var samtaleterapi, antidepressiva og sykemelding. Funnene fra denne studien viste at pasienter i rural fastlegepraksis hadde 32% mindre sannsynlighet for å få samtaleterapi og 9% større sannsynlighet for å få antidepressiva sammenlignet med pasienter i urbane fastlegepraksis. Pasienter med kort sammenlignet med langt lege-pasientforhold hadde 20% mer sannsynlighet for å få samtaleterapi og 8% større sannsynlighet for å få antidepressiva.
I Studie II undersøkte vi hvorvidt det var en sammenheng mellom interseksjonelle grupper basert på pasientens kjønn og utdanningsnivå, og fastlegens depresjonsomsorg blant 8 857 pasienter som var sykemeldt for en ny depresjonsdiagnose. Fastlegens depresjonsbehandling som ble undersøkt omfattet oppfølgingskonsultasjon, samtaleterapi, antidepressiva og henvisning til spesialisthelsetjenesten. Blant de som var langtidssykemeldt fant vi at høyt utdannende kvinner hadde 17-49% mindre sannsynlighet for å motta antidepressiva sammenlignet med de øvrige interseksjonelle gruppene, og omtrent 10% mer sannsynlighet for å motta samtaleterapi sammenlignet med kvinner med medium og lavt utdanningsnivå.
I Studie III undersøkte vi behandlingsforløp og deres sammenheng med en påfølgende depresjonsepisode blant 9 027 pasienter med residiverende depresjonsepisoder. Vi identifisert fem ulike behandlingsforløp. Pasienter som fikk behandling med antidepressiva gjennom ett år hadde tilsvarende risiko som pasienter som fikk en måned behandling hos fastlegen, mens de øvrige behandlingsforløpene med fastlege eller spesialistbehandling gjennom 6-12 måneder hadde høyere risiko for å få et nytt residiv.
Konklusjoner: Resultatene fra de tre empiriske studiene belyser variasjon i depresjonsbehandling avhengig av praksiskarakteristika og sosiodemografiske karakteristika hos pasienten, særlig med tanke på samtaleterapi og antidepressiva. Risikoen for fremtidig residiv varierte avhengige av ulike behandlingsforløp. Denne avhandlingen argumenterer for uberettiget variasjon i fastlegers depresjonsomsorg, særlig når det gjelder samtaleterapi.