Symptomene kan ofte ikke forklares av medisinske undersøkelser, og pasienter opplever hyppig å få negative testresultater. Biologiske og psykososiale faktorer ligger vanligvis til grunn for disse symptomene. Pasienter med MUFS er vanlige i allmennpraksis, og føler seg ofte misforstått og stigmatisert. Fastleger opplever hyppig frustrasjon og utilstrekkelighet på grunn av mangelen på presise diagnoser og behandlingsalternativer.
Jeg utviklet et strukturert kommunikasjonsverktøy, Individual Challenge Inventory Tool (ICIT), for å hjelpe fastleger med å forklare symptomer, gi behandling for å lindre disse symptomene og forbedre daglig funksjon, samt vurdere behovet for sykemelding som en del av behandlingen når det er nødvendig. Først gjennomførte vi en fokusgruppestudie for å vurdere akseptabiliteten av å implementere ICIT i primærhelsetjenesten. Deretter evaluerte vi effekten av ICIT på pasienters helse og sykefravær fra jobb. Til slutt forsøkte vi å identifisere eventuelle objektive pasientkarakteristika som kunne påvirke effektiviteten av fastlegenes bruk av ICIT. I Artikkel I benyttet vi semistrukturerte fokusgruppeintervjuer. I Artikkel II brukte vi en klyngerandomisert kontrollert studie, mens det i Artikkel III ble utført regresjonsanalyser på deltakergruppen som ble behandlet med ICIT.
I Studie 1 deltok åtte fastleger i fokusgruppen, som ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Studie 2 involverte 103 fastleger som ble organisert i 10 grupper og randomisert på gruppenivå. 541 pasienter ble rekruttert til den klyngerandomiserte kontrollerte studien, og dataene ble analysert med flernivåanalyser. I Studie 3 ble det utført regresjonsanalyser på 223 deltakere i intervensjonsgruppen for å identifisere predikorer, hvor alle prediktorer ble målt ved studiestart (baseline).
I fokusgruppestudien rapporterte fastlegene at ICIT la til rette for organisering, avklaring og konkretisering av pasientenes problemstillinger. De opplevde en følelse av mestring i å gi behandling, oppdaget nye sider ved pasientene sine og følte seg mindre utmattede. I den klyngerandomiserte kontrollerte studien rapporterte 76 % av pasientene i intervensjonsgruppen om forbedret funksjon, symptomer og livskvalitet, sammenlignet med 38 % i kontrollgruppen. Etter 11 uker viste intervensjonsgruppen en reduksjon i sykemelding på 27 prosentpoeng, sammenlignet med 4 prosentpoeng i kontrollgruppen.
I prediktorstudien var det få faktorer som kunne forutsi effekten av ICIT-verktøyet. Deltakere behandlet med ICIT som bodde alene, viste forbedret funksjon, reduserte symptomer og økt livskvalitet fire ganger oftere enn andre. De opplevde også en reduksjon i sykemelding tre ganger hyppigere – de som mottok langsiktige ytelser opplevde forbedringer dobbelt så ofte som de som ikke mottok slike ytelser. ICIT kan styrke fastlegers evne til å håndtere utfordrende pasientgrupper og forbedre oppfølgingen i primærhelsetjenesten.
Fastlegers bruk av ICIT forbedret pasientenes funksjon, symptomer, livskvalitet og arbeidsrelaterte mestringstro (self-efficacy), samt reduserte sykefraværet. Siden få faktorer kunne forutsi effekten av ICIT-verktøyet, tyder dette på at det kan brukes på et bredt spekter av pasienter med vedvarende fysiske symptomer. Fastleger bør vurdere å bruke ICIT for alle pasienter i primærhelsetjenesten med lite hensiktsmessige mestringsstrategier, spesielt de som bor alene.