Verdens Helseorganisasjon (WHO) har anbefalt å innlemme helsehjelp for personer med psykiske lidelser i eksisterende helsetjenester for å øke tilgjengeligheten. Fastleger er ofte den første kontakten deprimerte personer har med helsevesenet, og spiller derfor en avgjørende rolle i depresjonsbehandling. Imidlertid er det lite kunnskap om hvordan depresjonsomsorg i allmennpraksis varierer med pasienters sosiale bakgrunn.
Det overordnete formålet med denne doktorgradsavhandlingen var å undersøke variasjon i depresjonsomsorg i norsk allmennpraksis på tvers av ulike sosiodemografiske grupper og hvorvidt dette kan indikere uønsket variasjon. Vi gjennomførte tre kohortstudier med koblete registerdata fra tidsrommet 01.01.2010-31.12.2016, hvor studiepopulasjonen var voksne pasienter med en ny depresjonsdiagnose i allmennpraksis.
I Studie I undersøkte vi sammenhengen mellom pasienters utdanningsnivå og antidepressiv legemiddelbehandling blant 49 967 pasienter med en ny depresjonsdiagnose. Det var flere kvinner enn menn som fikk depresjonsdiagnose av fastlegen, mens andelen som ble behandlet med legemidler var noe høyere hos menn. Et viktig funn var at høyt utdannete kvinner hadde lavere sannsynlighet for å motta legemiddelbehandling enn lavt utdannete kvinner, selv etter det ble justert for alder. Blant menn ble det imidlertid ikke funnet noen utdanningsforskjeller i legemiddelbehandling. I tillegg fant vi at de yngste og eldste pasientene hadde høyere sannsynlighet for legemiddelbehandling sammenlignet med andre aldersgrupper.
I Studie II undersøkte vi sammenhengen mellom pasienters alder og utdanning og oppfølging hos fastlege eller psykisk helsevern i løpet av 90 dager fra første uthenting av legemiddel mot depresjon. Studiepopulasjonen omfattet 17 000 pasienter med en ny depresjonsdiagnose som startet medikamentell behandling. I strid med internasjonale retningslinjer hadde kun 28% av studiepopulasjonen oppfølgingskontakt innen 2 uker. Eldre eller lavere utdannete menn og kvinner hadde senere kontakter enn de yngre eller høyere utdannete. Blant pasienter med fastlegekonsultasjon var andelen som fikk samtaleterapi hos fastlege høyere blant de yngre og høyere utdannete.
I Studie III undersøkte vi oppfølgingskonsultasjoner og legemiddelbehandling blant 256 956 pasienter med en ny depresjonsdiagnose i Norge og 25 804 pasienter i Nederland. Pasienter i Nederland hadde lavere sannsynlighet for å ha oppfølgingskonsultasjoner med fastlege enn pasienter i Norge; forskjellene var størst blant pasienter i aldersgruppen 18-59 år. Det ble ikke funnet noen forskjeller mellom landene når vi inkluderte konsultasjoner med MHN i Nederland. Aldersstratifiserte analyser viste imidlertid at pasienter 60 år og eldre i Nederland hadde større sannsynlighet for oppfølging i allmennpraksis enn tilsvarende aldersgruppe i Norge. Konklusjon
Resultatene fra de tre studiene viser at fastlegers depresjonsomsorg varierer med pasienters sosiodemografiske kjennetegn. Lavt utdannete og eldre pasienter får mer legemiddelbehandling, men mindre oppfølgingskontakter og samtaleterapi sammenlignet med yngre og høyere utdannete pasienter. Disse funnene tyder på forskjellsbehandling som klinikere bør være oppmerksomme på for å unngå utilsiktet ulikhet. Forskjeller i oppfølging på tvers av landene indikerer at organisering av psykisk helsevern i primærhelsetjenesten påvirker depresjonsomsorgen.