Terskelen for å få sykehjemsplass har blitt for høy. Omsorgsboligene er et verdifullt tilskudd i eldreomsorgen, men går på bekostning av en nødvendig utbygging av sykehjem. Mange syke og skrøpelige eldre får dermed ikke helse- omsorgstjenestene de trenger.
Legeforeningen mener:
- Bygging av omsorgsboliger og sykehjem må baseres på kommunens faktiske behov og ikke økonomi.
- Det er behov for flere sykehjemsplasser, særlig korttidsplasser, som må brukes til det formålet de er avsatt til.
- Midler til bygging av sykehjem må følges opp med økte midler til drift.
- Det må stilles klare kvalitetskrav til omsorgsboliger, som bl.a. omfatter bemannede vaktrom, areal som gir mulighet for bruk av egnet hjelpeutstyr og et klart definert helse- og omsorgstilbud.
- Leilighetsbygg som ikke fyller slike kvalitetskrav til omsorgsbolig bør benevnes seniorleiligheter el.
- Myndighetenes må i sin statistikk skille mellom omsorgsboliger og sykehjem.
Bakgrunn
De senere års etablering av sykehjemsplasser står ikke i forhold til befolkningsutviklingen i de eldste aldersgruppene. I stedet er dekningsgraden for institusjonsplasser for eldre over 80 år redusert med 7 % fra 2003 til 2007. Det er også store kommunale forskjeller. Mens enkelte kommuner har mindre enn 5 % dekningsgrad, har de beste kommunene opp mot 100 % dekning[1]. Fafo anslår at en av tre som mottar tjenester i eget hjem/omsorgsbolig egentlig har behov for sykehjemsplass.
Omsorgsplan 2015 har som mål at det skal bygges 12 000 nye heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008-2015[2]. Når Helse- og omsorgsdepartementet redegjør for status for måloppnåelse i sine årlige statsbudsjetter inkluderes - i tillegg til sykehjemsplassene - alle typer omsorgsboliger, også de som ikke tilbyr heldøgns pleie- og omsorg. Dette tilslører viktige sider av virkeligheten. For selv om sykehjem og omsorgsboliger kan ligne på hverandre, er forskjellene vesentlige. En beboer i sykehjem bor juridisk sett i institusjon, og har derfor krav på heldøgns sykepleie- og omsorgstjenester, organisert legetjeneste, fysioterapitjeneste, tannlegetjeneste mv. (jf. sykehjemsforskriften). En beboer i omsorgsbolig bor derimot juridisk sett hjemme og tildeles hjemmetjenester i henhold til enkeltvedtak. En del omsorgsboliger tilbyr heldøgns pleie- og omsorgstjenester, men dette er ikke et krav.
Mange kommuner prioriterer å bygge omsorgsboliger fremfor sykehjem fordi disse (som regel) er billigere å drifte. I følge ureviderte tall fra SSB kostet en sykehjemsplass i snitt 895 040 kroner i 2011, mens den gjennomsnittlige utgiften til en hjemmetjenestemottaker - herunder beboere i omsorgsboliger - var 196 464 kroner[3]. Den store kostnadsforskjellen gjenspeiler at sykehjemspasientene er gjennomgående mer hjelpetrengende og at omsorgsboligene har et mindre omfattende helse- og omsorgstilbud. Undersøkelser har vist at en fjerdedel av kommunene kommer til å prioritere utbygging av institusjonsplasser for eldre enda lavere enn i dag pga. dårlig kommuneøkonomi[4].
Den høye terskelen for å få sykehjemsplass har ført til at plasser avsatt til tidsbegrenset opphold (korttidsopphold) i mange tilfeller disponeres av brukere med vedtak om fast plass (langtidsopphold). Dette er en uheldig praksis som begrenser mulighetene for at hjemmeboende eldre med akutt forverret helsetilstand, eller som trenger rehabilitering etter sykehusopphold, kan få en kortidsplass for så å returnere til hjemmet. Situasjonen er bekymringsfull når vi vet at antallet eldre med omfattende hjelpebehov vil øke i tiden som kommer, samtidig som kommunene ser ut til å omdisponere sine ressurser mot raskere mottak av utskrivningsklare pasienter fra sykehusene, jf. samhandlingsreformen.
Avdeling for helsepolitikk