Sabine Leh og medarbeidere ble hedret for "A case of glomerular basement membrane lamellation associated with mutation in the MYO1E gene and not with Alport syndrome"
Patologer fra Norge var sterkt representert. Elleve stykker deltok enten i arrangering av sesjoner eller med faglige bidrag, mange med flere. Og tidligere president Jan Vincents Johannessen fikk 50-års jubliantene i ESP til å le..
Det er umulig å komme med noe faglig referat fra bidragene innen alle de de ulike feltene. Men et par kommentarer:
Moderne møtemetoder bød på høylytte protester fra flere aldrende patologer, som måtte greie seg uten notatblokk eller handouts og som raidet utstillerne for "post-it"-blokker. (Mobilens kamera ble redningen inntil batteriene flatet ut, ladestasjoner var det ingen som hadde hørt om.) Videomikroskopering var nytt for undertegnede, men forestillingene lett kaotiske ("oh sorry, wrong slide again") og bent fram komiske under de mange forsøkene fra ekspertene på å finne ikke-eksisterende okularer. To timer daglig kunne man sitte sammen med nestorer fra alle fagområder med medbrakte kasus og bivåne og kommentere mikroskopering. Med litt mer trening - og støvtørking av snittene - er dette fremtiden. Sesjonene var spennende, uformelle og lærerike.
Advarslene mot ukritisk bruk av biomarkører var mange. Og nesten ikke en eneste presentasjon manglet Ki67, som av flere ble presentert som den mest kjente av de dårligst standardiserte markørene. Flere innlegg var viet automatisering av tellinger, men ingen av de undertegnede hørte på kunne presentere et program som kunne jobbe uavhengig av patologer - eller garantert uten bias av lymfocytter og stromaceller.
Lett flåsete ble et spørsmål om Ki67 kommentert av Chris Fletcher som "psychiatry" og "trendy, do you also have a tattoo?", men forsamlingen skjønte man hva han mente.
Ikke alle hadde gode erfaringer med nye teknikker i det daglige arbeid. Dan Berney fra UK betegnet seg og sine kolleger som "victims of microscopic imaging technology" (VOMIT). Og i sluttsesjonen siste dag var det spontan applaus da et rent morfologisk kasus ble presentert, til og med fritt for immun. Etter fire dager med genkart, prober, plot og et villniss av ulike biomarkører, var det fantastisk å høre Juan Rosai kommentere kasus. Sterk svekket av Parkinson og med diskret veiledning i teknikken av kongresskomiteens leder Manuel Sobrhino Simões, demonstrerte han ekte morfologi for et takknemlig publikum. Kongresser som dette er ikke minst viktige fordi man får oppleve personene bak boktitlene!
Til slutt:
Ikke bare VOMIT, men også pendlingen mellom ulike arbeidssteder i Oslo ble diskutert heftig blant de norske deltagerne i kaffe- og posterpausene. Karikaturen over ble presentert av en nederlandsk foredragsholder, som kommenterte det problemtiske ved geografisk oppstykking av avdelinger.
Og helt til slutt: Lisboa er er fantastisk by, men tydelig preget av økonomiske krisetider. Tankevekkende derfor at vi i Norge neppe kan arrangere slike møter fordi vi er for dyre. Flertallet av deltagerne vlile ikke ha råd til norske hotellpriser - for ikke å snakke om vin til maten.
Referent: Cecilie A
