Navn: Clara Hammarström Alder: 37 Familie: Gift, to barn på fem og to år.
Patologiutdanning: Begynte som assistentlege i utdanningsstilling i patologi på Aker sykehus i 2001. Flyttet til Avd. for patologi på Rikshospitalet 2003. Begynte i en 4-årig D-stilling i transplantasjonspatologi i 2006. Ble ferdig spesialist i patologi 2008. Etter D-stillingen gikk jeg i 2012 over i en stipendiatstilling for å fullføre doktorgraden.
Hva er en D-stilling? En D-stilling er en fordypningsstilling for leger under spesialisering, som gir mulighet for forskning parallelt med spesialisering. Innehaver av slike stillinger skal bruke minst halvdelen av arbeidstiden til forskning, fagutvikling eller kvalitetsutvikling.
Hva var grunnen til at du valgte å begynne i en D-stilling?
Jeg har alltid vært interessert i forskning men synes også at diagnostikk er meget stimulerende og interessant. En D-stilling er en utmerket mulighet å tilegne seg dobbeltkompetanse med både medisinsk spesialitet og medisinsk doktorgrad. D-stillingen jeg tiltredde var tilknyttet transplantasjonspatologi på nyre-, hjerte- og lungeseksjonen og jeg kunne da samtidig subspesialisere meg i dette område. For meg ga det en mulighet å lære mer om molekylærbiologiske og andre metoder for å kritisk kunne granske og ekstrahere relevant informasjon fra vitenskapelige artikler. Det en lærer gjennom forskning er også til nytte i den diagnostiske hverdagen i det at en blir med bevisst på hvilke premisser som ligger til grunn for de diagnoser en stiller.
Hvordan har din arbeidshverdag sett ut?
50% av stillingen var tildelt diagnostisk rutinearbeid og 50% var tildelt forskning. Rent praktisk hadde jeg diagnostikk 1-3 dager i uken samt deltok i avdelingens møter. Resterende tid var forbeholdt forskning som inkluderte laboratoriearbeid og møter som presentasjon av artikler og resultater. Jeg har vært tilknyttet en forskningsgruppe på avdelingen som driver med grunnforskning med fokus på bl.a. endotel. I begynnelsen fikk jeg lære meg teknikker og være med på andres sine forskningsprosjekter og fikk etter det et eget forskningsprosjekt med sikte å ta doktorgrad. Forskningsprosjektet mitt begynte med at en av stipendiatene i forskningsgruppen undersøkte uttrykket av forskjellige gener i endotel i en hjertetransplantasjons-modell i rotte og fant høy oppregulering av genuttrykket av to matricellulære proteiner tidlig etter transplantasjon. Vi syntes dette var meget interessant da fibroseutvikling er noe som fører til sviktende funksjon og påvirker langtidsoverlevelsen av organtransplantater, spesielt nyre. Vi fortsatte derfor med å karakterisere uttrykket av disse proteiner i humane nyretransplantater samtidig som vi prøver å finne ut hvilken rolle disse spiller i den tidlige fibroseprosessen ved hjelp av bl.a. eksperimenter på dyrkete celler, en nyrefibrosemodell i mus, immunhistokjemiske undersøkelser og PCR. Prosjektet er således utformet slik at det ligger nær opp mot problemstillinger som er relevante for klinisk transplantasjonspatologi. Det er utrolig stimulerende og spennende å få lov å formulere problemstillinger ut fra utfordringer i diagnostikken som en forhåpentlig kan teste ut på en mer systematisk måte og motsatt å kunne være med på at kunnskapene fra basal forskning kan utprøves i kliniske materialer. Slik kan leger i D-stillinger bli ”brobyggere” mellom kliniske miljøer og forskningmiljøer. Da det kreves mye tid og kompetanse for å drive god basalforskning er det en fordel å samarbeide med mennesker som har forskningserfaring og kompetanse innen dette. Som patolog og lege kan en bidra med kompetanse innen morfologi og sykdomsprosesser.
Jeg gikk i D-stillingen i fire år i slutten av min spesialisering og har nå gått over i en stipendiatstilling for å fullføre doktorgraden.
Hva synes du fordelene med en D-stilling er?
Det er en bra måte å begynne på for den som er interessert i forskning i det at en får praktisk innføring i forskningsmetoder og et forskningsfelt samtidig som man ikke mister kontakten med diagnostisk virksomhet og kan opprettholde og videreutvikle sin faglige kompetanse. I begynnelsen tar det også tid å sette seg inn i et forskningsområde og dersom man går i en D-stilling får man mulighet å forske over lenger tid. Under sin forskningsperiode vil det alltid komme perioder hvor eksperimentene mislykkes og man opplever at det går tregt og da vil spennende kasus i diagnostikken bidra til å opprettholde entusiasmen og minne en på hvorfor man forsker.
Hva synes du har vært utfordrende med å ha gått i en D-stilling?
En av ulempene er selvsagt tiden. Når man deler tiden sin mellom forskning og diagnostikk er det vanskeligere å fokusere på en oppgave og få nok tid til å sette seg godt inn i litteraturen. Det er i seg selv krevende å holde seg oppdatert innen kun diagnostikk eller kun et forskningsområde og det blir selvsagt enda mer utfordrende å balansere tiden mellom begge disse.
Man må også tenke på at det vil ta lenger tid før en blir ferdig med en doktorgrad og spesialisering siden en D-stilling kun gir 50% for klinisk spesialisering. På den andre siden teller ett års forskningstjeneste som ett år av spesialistudanningen.
Hvordan er det å kombinere familieliv med en D-stilling?
En forskningsstilling innebærer forsåvidt en mer fleksibel arbeidsdag i det at en f.eks. kan velge å komme litt senere en dag og isteden jobbe lenger om kvelden eller i helgen, hvilket kan være en fordel om du har små barn. På den andre siden setter det også begrensninger for hvor mye en kan jobbe på kveldstid og helger. Skriving, artikkellesing og forberedelser av presentasjoner kan imidlertid i viss grad gjøres hjemmefra. Å ha god støtte hjemmefra og aksept for at man i perioder må jobbe mye er dog vesentlig.
Hvilke råd har du til noen som vurderer å begynne i en D-stilling?
Det kan være hensiktsmessig å definere hva en vil ha ut av sin D-stilling på forhånd. Mange som begynner i en D-stilling opplever nok at mesteparten av tiden brukes til rutinearbeid. Om en sikter til å ta en doktorgrad bør en ha et godt definert prosjekt, ha en kompetent veileder samt knytte seg til et aktivt forskningsmiljø. Det er også viktig at dine kolleger støtter deg slik at du virkelig får tid avsatt til forskning.
En D-stilling er kanskje best egnet for den som er i slutten av sin spesialisering siden man da føler at man er nesten ferdig, er mer selvstendig i sine arbeidsoppgaver og kan konsentrere seg mer om forskningen. Har man kommet et stykke på vei i sin patologutdanning har man også en formening om hvilket fagområde man er spesielt interessert i å fordype seg i.
Men når det er sagt, vil jeg absolutt anbefale patologer under utdanning som er interessert i forskning, å begynne i D-stilling hvis muligheten er der. Jeg må si at jeg er meget fornøyd med min tid i en D-stilling og føler meg privilegiert å få lov å drive med forskning og diagnostikk samtidig. Jeg synes det fungerer meget godt her på Rikshospitalet, spesielt samarbeidet med kollegene mine som er opptatt av at jeg skal få tid til forskning samt nærheten til forskningsgruppene ved Avd. for patologi. Det er et meget hyggelig og stimulerende miljø å arbeide i.
(Spørsmålene ble stilt av Ole Petter Claussen, Forskningsutvalget, DNP)