Museet brant under bombingen av Berlin mot slutten av den 2. verdenskrig, og etter ytterligere en brann i 1957, er det bare 500 preparater igjen fra Virchows tid. Samlingen er imidlertid komplettert og fornyet og inneholder i dag over 8000 preparater. Ca en tidel av disse er permanent utstilt.
Rudolf Virchows "Die Cellularpathologie" (1858) representerte et brudd med datidens humoralpatologiske tankesett. Foredragsrekken ble publisert bare få år etter at Virchow var vendt tilbake til Berlin fra "eksil" i Würzburg, dit han dro etter å ha mistet stillingen ved Charité etter å ha deltatt i den tyske revolusjonen i 1848. Etter å ha rapportert om dårlige boforhold og sult som årsak til kolera og tyfusutbrudd samme år, var Virchow overbevist om nødvendigheten av å endre helsevesenet og hjalp til med å bygge barrikader. "En stat som tillater sine borgere å sulte i hjel, opphører å være en rettsstat. Det samme er tilfellet hvis staten tillater sine borgere å forbli i en tilstand der helsen ikke kan ivaretas"(1). Virchow var ikke bare patolog, men også radikal politiker og folkeopplyser med et sosialmedisinsk og antiklerikalt budskap. Et patologisk museum skulle derfor ikke bare brukes i utdanning av leger, men også åpnes for allmuen. Muligheten for å se missdannelser av ulik art skulle bidra til at man skjønte det alminnelige ved slike legemer, og at slike skapninger ikke var resultat av undere og overtro. Opprinnelig besto derfor museet av to etasjer viet allmuen, med en større samling missdannelser hos mennesker og dyr, og tre etasjer for medisinere og forskere. Denne siste delen inneholdt også et stort auditorium og et rom for mikroskopering, med over 1000 snittpreparater. I dag er auditoriet en restaurert ruin som benyttes til utstillinger og foredrag.
Museet er i dag over to etasjer, der bare én inneholder patologiske preparater - og Virchows skrivebord, som dessverre ikke er originalt overlesset, men pent og ryddig. Utstillingssalene er restaurert, med samme type vitrineskap og søyler som i originalen, og med byste av Virchow i midtgangen, nesten på samme sted den sto ved åpningen i 1901. I det første monter vises preparererings og fikseringsmetodene som er benyttet i preparatene. Deretter følger organvise fremstillinger, alle med korte sykehistorier, dels helt opp til vår tid. Bakerst i lokalet knyttes museet til dagens diagnostikk med en billedfremstilling fra dagens patologiavdeling, sannsynligvis fra Charité.
Hvordan oppleves så museet i dag? Er vi så mette av bilder og av Gunther von Hagens plastinerte legemer at vi ikke lenger kan påvirkes av denne type kabinetter? Kanskje, tildels, men det lar seg overvinne ved følgende råd: Ta deg tid. Vær alene. Kom tilbake ved neste Berlin-besøk. Og ikke irriter deg over at det ikke er lov å fotografere - og at det ikke finnes et eneste bilde å få kjøpt. Kataloger finnes heller ikke, bare tyske avhandlinger om museets opprinnelse, i amatørmessig reproduksjon. Og blir du tørst, må du forlate området, her er ikke engang en brusautomat. Trøsten da er at det ikke er langt til Museumsøya!
Mer om museet finner du på nettsiden til Charité.
Tekst og bilder: Cecilie Alfsen
(1) Fritt oversatt fra sitat i heftet Rudolf Virchow und Berlin, Heinz Simon und Peter Krietsch, 1985.