Akademikerne har nedsatt en arbeidsgruppe hvor Legeforeningen har deltatt. Denne gruppen har utarbeidet en skisse med forslag til retning og tema for Akademikernes politikk og arbeid med inkludering. Akademikerne sender nå skissen på høring hos medlemsforeningene.

Bakgrunnsdokumentet for høringen er et tre siders notat fra arbeidsgruppen kalt

«Skisse til retning for videre arbeid og aktuelle temaer for inkludering»

Det ønskes spesielt fokus på unge voksne (18-30) som ikke kommer i jobb, og som hverken er under utdanning eller som en del av utdannings-/kompetanseløp for å komme i jobb. (NEET – neither in employment, education nor training) og unge som står i fare for å falle utenfor.

Det beskrives følgende underproblemstillinger:

• Hva kan Akademikerne jobbe for politisk/opp mot myndighetene?
• Hvor når medlemsforeningenes ulike fagmiljøer målgruppen i dag?
• Kan – og eventuelt hvordan -  Akademikerne/medlemsforeningene/medlemmene bidra utover det offentlige støtteapparatet/utover arbeidsplassen som en del av det offentlige?

Fastlegene omtales i notatet: «Fastlegekontorene – ungdommer som kommer for plager, og som følges opp der. Mulighet for å kunne fange opp noen av de som har utvikler/kan utvikle ulike psykiske og fysiske helseutfordringer».

I den offentlige diskurs, og i dokumentet, synes den overveiende oppfatningen å være at det er to hovedårsaker til at unge ikke kommer i jobb

• De har ikke fullført videregående utdanning.
• De har ikke fått tilstrekkelig hjelp for sine psykiske lidelser

Herav følger oftest to hovedmål med tiltak:

• Flere må føres gjennom et videregående utdanningsløp
• Tilbudet til oppfølging av psykiske lidelser må styrkes, ved å styrke skolehelsetjenesten og øke antall helsesøstre.

NFA mener:

• Tiltak skal gjøres der løsningen ligger, oftest utenfor helsevesenets domene.
• Sats på tidlige og individualiserte tiltak for å motvirke frafall fra skole.
• Organiser og budsjetter de kommunale budsjetter på barn- og ungdomsfeltet fra unges behov, ikke etter avdelingstenking.
• Ansvarsgrupper og ansvarsgruppemøter skal understøtte aktivitet – ikke være soveputer for kommune og skole.
• Utsatte unge trenger rollemodeller med tilstrekkelig tid.
• Vi trenger primærforebyggende tiltak mot grubling, bekymring og sosial angst.
• Vi trenger primær-, sekundær- og tertiærforebyggende tiltak for overdreven bruk av dataspill.
• Gi unge større variasjon av utdannings- og aktivitetsløp
• Økonomisk ytelser og individuelle tiltak må ikke avhenge av sykdomsdiagnoser.
• Unge flyktninger må få adekvate tilbud.
• Skaff lærlingplasser til dem som trenger det.
• Barn og unge må få medisinsk behandling og oppfølging når det trengs
• Gratis konsultasjon hos fastlege for ungdom.
• Barn og unge med helseproblemer må raskest mulig inn i aktivitetsorienterte løsninger i jakt på mestringsopplevelser.
  
  
  
• Tiltak gjøres der løsningen ligger.
  Der hvor løsningen kan finnes ved å etablere arenaer som gir mestring i nære relasjoner, på skole, i foreningsliv og i arbeidsliv skal innsatsen skje der, ikke i helsevesenet. Fastlegene kan spille en rolle i oppfølgingen av barn og unge og gjennom å bidra i inkluderingsarbeidet ved å sikre at unge får et hensiktsmessig og individuelt tilpasset helsetilbud. Dette kan spenne fra en betydelig og koordinert intervensjon, som ved alvorlig psykisk lidelse hos den unge, til det å avstå fra å diagnostisere og behandle.
• Tidlige og individualiserte tiltak for å motvirke frafall fra skole. Dette må starte allerede i barne- og ungdomsskole. Det må utvikles en hel verktøykasse av tiltak for å supplere dagens verktøy. Skole og kommune må disponere personer som kan gå inn i de vanskeligste sakene med betydelig bruk av tid og ressurser over en definert periode. Vedlagte artikkel Utdanning nr. 2 2012:  Om håndtering av skolenekting beskriver eksempel på tiltak ved skolenekting som benytter en slik ressurskrevende intervensjon for å snu en uheldig utvikling.  I skoleverket bevilges det i dag betydelige midler og ressurser på individuelle pedagogiske tiltak. Det burde ha samme prioritet å gripe inn på individuelt nivå i adferdsmessige kritiske faser i barnets eller ungdommens liv. Vi ser ikke at dette prioriteres i dag.

• Organisering og budsjettering ut fra unges behov. Samlet sett kan det finnes betydelige midler på en kommunes skole-, PPT-, barnevern, NAV- og helsestasjonsbudsjetter. Fragmentering av fagmiljøer og separate budsjetter med midler bundet til faste poster gjør at det ikke finnes midler til rettet, ressurskrevende individuell intervensjon. Tung intervensjon på individnivået passer ikke med offentlige budsjetter med lang planleggingshorisont. Det er nødvendig at kommunene setter av tilstrekkelige midler for ressurskrevende individuell oppfølging av barn og unge på tvers av de aktuelle sektorene. 

• Ansvarsgrupper og ansvarsgruppemøter skal understøtte aktivitet – ikke være soveputer for kommune og skole. Fragmenterte fagmiljøer og budsjetter uten dekning for individuelle og ressurskrevende tiltak fører ofte til at ansvarsgrupper og ansvarsgruppemøter blir det viktigste tiltaket i en sak. Gruppene kan bli soveputer for aktive tiltak. Det gjøres jo noe ved at alle går på møter. Men møter har ingen betydning uten hensiktsmessig og riktig dosert aktivitet mellom møtene.  Individuelle planer kan bidra til hensiktsmessige tiltak, men en forutsetning er at ressurstilgangen er stor nok, at tiltakene er tilpasset den unge og at man har hyppige evalueringer og vilje til å endre tiltak dersom de igangsatte tiltak ikke har den ønskede effekt

• Rollemodeller med tilstrekkelig tid. Mange trenger tett og individuell kontakt bygget på tilstrekkelig tid og tålmodighet med en stabil og god hjelper. Hjelperen trenger ikke være fra helsevesenet. Ofte trengs det et sett av menneskelig egenskaper mer enn formell utdanning; en trygg rollemodell som kan vise respekt, anerkjenne fremskritt og forsterke mestring, sette grenser og lære bort betydningen av basale forhold som å stå opp, gå på skole, børste tenner og være høflig og bry seg om sine medmennesker. Mange ungdommer har ikke fått denne bagasjen med hjemmefra. Det hjelper ikke å finne en praksisplass på en bedrift hvis ungdommen ikke kommer seg opp om morgenen, møter ustelt eller ikke forstår hvordan man forholder seg til arbeidskamerater.

• Primærforebyggende tiltak mot grubling, bekymring og sosial angst. Barn og unge må lære om følelser og hvordan man best mestrer livet når det er vanskelig. Vi tror mye kunne vært forebygget hvis barn og unge fikk med seg en enkel verktøykasse fra skolen som inneholdt strategier for å takle grubling, bekymring og sosial angst.

• Primær, sekundær og tertiærforebyggende tiltak for overdreven bruk av dataspill. Dataspill kan være stimulerende og på et vis sosialiserende. Likevel er det tydelig at mange unge som faller ut av skole eller arbeidsliv har et overdrevent forbruk av dataspill og ligger i konflikt med sine foreldre om dette. Om spillingen er en årsak, en følge eller om det er et samspill med andre forhold, kan være vanskelig å skille. Uansett trengs det tiltak for å lære alle barn og unge vettig bruk av dataspill, tiltak for dem som er i faresonen og særlig for dem som snur døgnet og spiller det meste av døgnet. Vi har inntrykk av at kommunene med sine tilbud for barn og unge har for liten kompetanse og innsats på dette feltet. Dette burde også være et felt for opplæring av foreldre.

• Gi unge større variasjon av utdannings- og livsløp Barn og unge er forskjellige og har behov for individuelle løsninger der hvor det er nødvendig. Det ligger aktverdige grunner bak ønsket om at alle barn og unge skal gjennomføre videregående utdanning. Likeverdstanken fordeler mer ressurser til dem som trenger mer for å nå målet om videregående utdanning. Til tross for dette faller en stor andel ut av sitt utdanningsløp. For oss ser det ut til at teoridelen kan bli for tung å bære for en del ungdommer. Vi mener at man i større grad enn nå må legge individualiserte løp for disse ungdommene. For noen kan det dreie seg om et rent praktisk løp uten teoriundervisning, men med veiledning og oppfølging av en god rollemodell på vanlige menneskelige ferdigheter i private og i arbeidsrelasjoner. Mange av disse ungdommene kan identifiseres tidlig i ungdomsskolen.

• Økonomisk ytelser og individuelle tiltak må ikke avhenge av sykdomsdiagnoser. Leger blir nå og da beskylt for å medikalisere ungdom som faller ut av arbeid og skole. Dette er en betimelig, men urettferdig kritikk der legen gjør sitt beste for å legge til rette for at ungdommen skal få et verdig liv. Inngangsporten for sosiale ytelser er nå oftest en medisinsk diagnose mens driveren for medikalisering er økonomi. Ofte vil en sykdomsdiagnose kunne gi en mer stabil og forutsigbar økonomisk ytelse, eksempelvis AAP, under et aktivt tiltak i NAV regi. Tiltakspenger og lønnstilskudd er oftest avhengig av lokale budsjetter, mens AAP er en garantert statlig overføring så lenge ungdommen har rett på det. Systemet incentiverer dermed en sykdomsdiagnose. De fleste av disse ungdommene som ikke har håndfaste eller alvorlige sykdommer har lettere psykiske symptomer. De kan være nedstemte, periodevis engstelige, noen grubler og bekymrer seg, eller de har lavt selvbilde og tendenser til tilbaketrekking. Det er derfor ikke vanskelig å sette en psykisk diagnose. Men ofte er det lite hensiktsmessig for annet enn økonomiske ytelser og tiltak fra NAV. Det burde være en så sterkt prioritert oppgave for samfunnet å få våre unge i arbeid at de unge som faller ut burde få samme rettigheter til tiltak, uavhengig av om det finnes somatiske eller psykiske symptomer/ sykdommer. På denne måten ville man unngå å fremme diagnosesetting og ta en byrde fra fastlegene.  En slik løsning er selvsagt utfordrende  fordi man må sikre at det ikke fører til  økt frafall for å oppnå økonomiske fordeler.

• Varige tilbud i arbeidslivet til personer med lav produktivitet. Arbeidslivet er i sterk endring. Automatisering og robotisering gjør at stadig flere arbeidsoppgaver blir overtatt av maskiner. Dette gjør at "vanlige jobber" forsvinner.  Resultatet er et arbeidsliv der det settes stadig større krav til den enkelte, både til vedkommendes kompetanse og produktivitet. Unge mennesker som aldri vil kunne møte kravene i det moderne arbeidslivet utvikler en avmaktsfølelse som er farlig både for individet og for samfunnet. Samfunnet må ta inn over seg at det moderne arbeidsmarkedet stiller så store krav til arbeidstakerne at en stadig økende andel av befolkningen vil ha problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er behov for varige støtteordninger til personer med redusert produktivitet, også når den reduserte produktiviteten ikke har en medisinsk årsak. Une mennesker må tidlig inviteres inn i arbeidslivet, uavhengig av deres produktivitet og uten at det blir en stor byrde for arbeidsgiver. Deltagelse i arbeidslivet skaper mening og verdighet – den muligheten må også fremtidens unge få.
• Unge flytninger må få adekvate tilbud. Vi har opplevet at unge flyktninger fått svært dårlige videregående skoletilbud, helt ned mot 1 dag i uka.

• Lærlingplasser til dem som trenger det. Det er i dag en stor mangel på lærlingeplasser. Yrkesfaglig utdanning uten lærlingplass gir ikke troverdighet og kan hindre unge i å velge det riktige videregående løpet.

• Medisinsk behandling og oppfølging der hvor det trengs. En del barn og unge har behandlingstrengende psykiske og/eller somatiske helseutfordringer, og må få adekvat hjelp for dette. Fastlegen spiller en viktig rolle i samarbeid med andre fra kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.

• Gratis konsultasjon hos fastlege for ungdom. Hindringer for kontakt mellom ungdom og fastlege må ryddes av veien. Når ungdommen fyller 16 år må han/hun betale egenandel for å konsultere fastlegen. Dette kan representere en hindring for å snakke med det eneste helsepersonellet som ungdommen har kjent over tid. Gjennom sitt kjennskap til og kunnskap om barnet og familien har fastlegen en unik mulighet til å se helheten og kunne blant annet diagnostisere, behandle, koordinere, slå alarm eller berolige. 

• Enklere måter å komme i kontakt med fastlegen. Barn og unge kan forvente en annen og enklere måte å komme i kontakt på. Videreutvikling av mer fleksible kontakt muligheter som skriftlig e- konsultasjon eller videoløsninger, eller at fastlegen har organisert arbeidet slik at det er mer rom for fleksibel kontakt (egne timer eller ansatt sykepleier), kan styrke kontakt mellom ungdom og fastlegekontoret og må utforskes videre. NFA og Legeforeningen arbeider med dette nå.

• Raskest mulig inn i aktivitetsorienterte løsninger i jakt på mestringsopplevelser. Helsetilbud til unge må alltid orientere seg mot å finne aktivitet med mulighet for mestring. Doseringen må skje slik at mestringsopplevelsene er flere enn nederlagsopplevelsene. Vi mener at man alltid skal velge parallelle løp av aktivitet og behandling fremfor serieløp med behandling først så aktivitet, der hvor dette er mulig.