Gode rollemodeller under medisinstudiet og erfaringer relatert til allmennpraksis som barn eller ung hadde for mange stor påvirkning på valget om å bli allmennlege. Kontinuiteten i lege-pasientforholdet, variasjonen i jobben, følelsen av å kunne bidra overfor pasientene og selv få noe tilbake trekkes frem som vesentlige faktorer for å velge allmennmedisin – og for å fortsette å være allmennlege.
Dette er hovedfunnene i en kvalitativ studie med 16 kvinnelige og ni mannlige fastleger, nylig publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care. Legene var i alderen 33 til 69 år, og median alder var 44 år. Alle var rekruttert fra en lukket facebook-gruppe for fastleger. Legene hadde selv meldt interesse for å delta i studien.
Stor ydmykhet
Førsteforfatter er Inga Marthe Grønseth, fastlege ved Sørbyen legesenter i Trondheim og stipendiat ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, NORCE.
– Jeg er nok en veldig engasjert fastlege selv, og det er lett å tenke at mange andre er det også. Likevel hadde jeg ikke forventet at kolleger skulle beskrive et så sterkt engasjement for fastlegejobben og på en så konstruktiv måte, tatt i betrakting den vanskelige situasjonen vi var i. Det er en veldig stolthet til det å være fastlege – noe vi ikke hører så mye om. Hvor sterkt legene i studien identifiserte seg med yrket sitt og sin samfunnsoppgave var en veldig positiv overraskelse, sier Grønseth.
– Var noen av faktorene knyttet til fastlegeidentiteten mer fremtredende enn andre?
– Kontinuiteten, det å bli kjent med pasienten over tid er noe mange beskrev. Det interessante er at dette går begge veier – det vil si at det ikke bare løftes frem som en fordel for pasienten, men også som en motivasjonsfaktor for legene. Fastlegene trakk frem at de lærte mye av det å følge pasienter over tid, at dette aspektet gjorde dem flinkere i mellommenneskelige relasjoner – at det var positivt for legene på et dypere plan.
En av legene skriver: «Det jeg setter mest pris på i jobben min, etter ti år som fastlege, er at jeg forhåpentligvis har blitt mer ydmyk og har utviklet større respekt for menneskeheten – særlig dem som har opplevd store belastninger i livet. Denne innsikten er det jeg verdsetter mest.»
– Mange fastleger beskrev en stor ydmykhet overfor jobben sin. Hva tenker du om det?
– Det er noe av det fineste som kommer frem, og kanskje ikke det vi så ofte tenker på: Vi er der for pasienten, men relasjonen og tilliten som pasientene kan vise legen, kan være en kilde til stor ydmykhet og en grunn til å fastlegene verdsetter yrket sitt og forblir der.
Viktig veiledning
Flere av deltagerne i studien fortalte om den store betydningen erfarne leger har hatt som rollemodeller mens de var ute i praksis som medisinstudent. For noen ga ukene i allmennpraksis dem følelsen av å ha kommet hjem. «Jeg tror ikke jeg ville jobbet i allmennpraksis hvis det ikke var for denne veiledningsgruppen», skrev en av legene. Vedkommende viste til at gruppen ga trygge rammer for refleksjon i en sårbar periode.
– Vi ser hvor sterke følelser som er involvert i å ha truffet en rollemodell som har introdusert deg for faget og som har kunnet være en støtte over lengre tid. Veiledningsgruppene har vært essensielle for å gå inn i faget. I motsetning til en sykehusspesialisering, er allmennmedisin et fag hvor vi relativt tidlig blir selvstendige og har behov for en trygg person å falle tilbake på. Det var påfallende hvor mange som beskrev dette, forteller Grønseth og legger til:
– Mange større studier har vist at det å være i praksis, å oppleve allmennpraksis tidlig og i store deler av studiet, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å rekruttere til faget. Jeg skulle gjerne sett at praksisperioden i allmennmedisin i løpet av legeutdanningen ble forlenget ytterligere, og at rammene ble forbedret.
– Rekrutteringen til allmennpraksis kan altså hvile mye på enkeltlegers entusiasme og veiledningsevne?
– Jeg har opplevd en del av de fantastisk engasjerte, trygge, flinke allmennlegene. I syv år har jeg vært i allmennpraksis og nærmest fra første stund har jeg hatt studenter selv. Noen av de første årene hadde jeg tilstrekkelig tid og et godt opplegg for å veilede. De siste årene har det vært vanskelig å finne tid og innpass – til tross for et minst like stort engasjement. Gode løsninger handler ikke nødvendigvis om økonomisk kompensasjon, men om et opplegg hvor det settes av tid. Her er kommunene sentrale. De engasjerte allmennlegene er absolutt der, leger som kan sørge for å få flere unge leger inn i allmennpraksis.
Nødvendig fokus
Ved årsskiftet 2017/2018, da rekrutteringen til studien startet, hadde fastlegene en gjennomsnittlig arbeidsuke på 56 timer. Rekrutteringen til yrket var nedadgående, og mange fastleger ga uttrykk for at de sterkt vurderte å slutte som fastlege.
Grønseth var med i Trønderopprøret, en gruppe fastleger som har jobbet for bedre arbeidsforhold og arbeidsvilkår for fastlegene. I arbeidet med den publiserte studien synes Inga Marthe Grønseth det var godt å konsentrere seg om noe annet enn fastlegenes høye arbeidspress og mange oppgaver.
– Det fokuset som har vært på utfordringene for fastlegene og for fastlegeordningen har på mange vis vært nødvendig. På et punkt måtte vi forsøke å snu situasjonen, og da måtte det bli fokus på det som må forbedres. Nå er det viktig også å rette oppmerksomheten mot det som er positivt ved å være fastlege, poengterer hun.
– Tror du kolleger som synes jobben blir for krevende har hatt en annen motivasjon for å bli fastlege?
– Det er vanskelig å si ut fra vår studie, som er en kvalitativ studie med et utvalg av leger som vil uttale seg om de positive erfaringene. Min egen erfaring gjennom fastlegejobben og folk jeg har snakket med, er at selv de som opplever yrket som utfordrende og krevende, også prater om de samme positive faktorene. De verdsetter kontinuiteten i pasientforholdet, variasjonen, nærheten til pasienten.
– I hvilken grad har økonomisk motivasjon noen betydning for valg av allmennmedisin som spesialitet?
– Det kommer ikke frem som en motivasjonsfaktor i studien vår.
Et tveegget sverd
Studien har ikke tatt mål av seg å være representativ for alle fastleger, men ser altså spesielt på motivasjonsfaktorer hos entusiastiske allmennpraktikere. Artikkelforfatterne, Grønseth, Kirsti Malterud og Stein Nilsen, understreker da også at svarene kommer fra engasjerte leger, som selv har valgt å delta – og med en positiv innfallsvinkel.
– Andre studier på legers motivasjon for yrket har inkludert medisinstudenter eller ferske leger. Jeg synes det har vært interessant å se på kommentarene fra leger som har jobbet i opptil mange år som fastleger, sier Grønseth.
For å støtte opp om analysene har forskerne brukt arbeidspsykologisk teori knyttet til kall som jobbmotivasjon. En sekularisert versjon av kall blir her gjerne beskrevet som preget av altruisme, en følelse av mening og identitet.
– I historiene fra fastlegene i studien kan vi kjenne vi igjen en del elementer fra arbeidspsykologiske teorier om kall som jobbmotivasjon. At jobben kan oppleves som et kall, kan være med på å forklare hvorfor fastleger fortsetter å levere et stort personlig engasjement og jobber hardt og lenge selv om omstendighetene kan være vanskelige.
Forskning har vist at personer som opplever jobben som et kall er mer tilfreds med livet og har sterkere tilknytning til yrket sitt. I vanskelige tider som fastlege kan «kall som jobbmotivasjon bli et tveegget sverd», som artikkelforfatterne skriver – og de store anstrengelsene fastlegen gjør for å gi pasienter god hjelp kan bidra til utbrenthet og forsakelser.
– Noe av det viktigste vi kan få frem overfor myndighetene at det store personlige og sosiale engasjementet og den sterke ansvarsfølelsen fastlegene gjerne har overfor pasientene sine, kan være krevende. Jeg håper studien vår kan bidra til at vi sammen med myndighetene kan finne tiltak som tar hensyn til dette aspektet, og dermed forhindrer at engasjerte fastleger slutter, sier Inga Marthe Grønseth.
Her kan du lese hele studien:
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/02813432.2020.1753348
Tekst: Lisbeth Nilsen