Kronisk otitt deles inn i 2 hovedgrupper: En benign form, vanligvis med en sentral perforasjon, og den alvorligere formen med kolesteatom og hyppigst perifer perforasjon eller retraksjon.
Det er opptreden av kolesteatom som avgjør hvilken type kronisk otitt som foreligger og ikke perforasjonens lokalisasjon.
Diagnose:
Første symptom er oftest sekresjon fra øret. Illeluktende sekret tyder på gram negativ blandingsinfeksjon, smerter er uvanlig. Nedsatt hørsel av mekanisk type. I anamnesen er tidligere hyppige ørebetennelser og behandling med ventilasjonsrør viktig. Hos barn kan det være forsinket språkutvikling.
Prosedyre:
Diagnosen stilles ved otomikroskopi etter nitid rensing av øret. Ved polypøs slimhinne og mye puss kan diagnosen først stilles på et senere tidspunkt i behandlingen. Kolesteatom er en klinisk diagnose og ingen radiologisk diagnose. Hos barn kan kolesteatom bak hel trommehinne forekomme uten infeksjonstegn. Tilstanden debuterer oftest med nedsatt hørsel. Audiologi utføres avhengig av alder. Rinne og Webers prøver dokumenteres av lege. Tympanometri ofte til liten nytte. Pneumatisk otomikroskopi med Siegles trakt kan vise om det er retraksjon av trommehinnen eller perforasjon. Denne testen kan også avsløre hvitlige masser bak hel trommehinne ved cholesteatom hos barn. Samtidig undersøkes det på fistelsymptom ved kolesteatom. Se ellers prosedyrer angitt i generelle retningslinjer.
Supplerende undersøkelser:
Ved kronisk otitt med kolesteatom kan CT være viktig ved misstanke om fistel eller intrakranielle komplikasjoner. Bakt. prøve fra øresekret ved fuktig øre gir retningslinjer for eventuell antibiotikabehandling preoperativt eller ved postoperativ infeksjon. Vanligvis gis ikke generell antibiotikabehandling. Moderne MR teknikk som kan skille mellom plateepitel og annet bløtvev, kan også være nyttig i vurderingen med hensyn på residiv av kolesteatom.
Behandling:
Nøye rensing under mikroskop med fjernelse av detritus, polypper og eventuelt epitel. Deretter hyppig lokalbehandling for om mulig å få øret tørt. Operasjonsindikasjon vurderes av ørekirurg. Den er relativ ved sentral perforasjon uten kolesteatom. Et øre med kolesteatom bør som hovedregel opereres innen 3-6 måneder etter at diagnosen er stilt, dog vil hastegrad være kortere eller lengre avhengig av utbredelse og klinikk. Ved fistel eller fasialisparese bør pasienten prioriteres raskere.
Ved sentral perforasjon utføres myringoplastikk enten via øregangen eller med retroaurikulær tilgang. Barn bør ikke opereres før det er god tubefunksjon registrert ved positivt Valsalvas forsøk, eventuelt ikke før skolealder. Som oftest brukes fascia temporalis som autotransplantat. Ved cholesteatom vil operativ teknikk være avhengig av sykdommens utbredelse og kirurgens preferanser. Dog vil man med moderne teknikk tilstrebe å bevare bakre øregangsvegg eller rekonstruere denne.
Komplikasjoner:
Nedsatt hørsel og destruksjon av øreben er hyppig ved kolesteatom. Vanligvis er det oppstått skade av ørebenskjeden før operasjon hos 2/3 av pasientene. Intrakraniell infeksjon med meningitt og abscess er sjelden. Svimmelhet (OBS nystagmus og positivt fistelsymptom) ved cholesteatom tyder på labyrintfistel. Facialisparese kan forekomme.
Oppfølging:
Se generelle retningslinjer.
Et øre operert for kolesteatom må følges postoperativt med regelmessig kontroll av hørsel og bilateral mellomøre status hos ØNH‑lege i 5-10 år. Ved dårlig hørselsresultat postoperativt må høreapparat tidlig vurderes, spesielt hos barn. Ørekirurg må være tilgjengelig ved problemer, eventuelt vurdere øret på nytt. Tilbakefall av kolesteatom med behov for reoperasjoner er vanlig og hyppigere hos barn enn hos voksne.