En nevrolog er en lege som er spesialist i å diagnostisere og behandle sykdommer i hjernen og det øvrige nervesystem. De fleste nevrologer i Norge arbeider på nevrologiske avdelinger på sykehus, både med inneliggende pasienter, det vil si pasienter som er så syke at de trenger å ligge på sykehuset, og med polikliniske pasienter. Det finnes minst en nevrologisk avdeling i alle landets fylker, med unntak av Finnmark. Noen nevrologer arbeider i privatpraksis utenfor sykehus. Nevrologer driver også med forskning på hjernens og det øvrige nervesystems sykdommer. Slik nevrologisk forskning foregår både klinisk, det vil si med utgangspunkt i pasienter, og som laboratorieforskning. Det finnes også nevrologer som arbeider i habiliteringstjenesten, og på ulike rehabiliteringsinstitusjoner rundt om i landet. Alt i alt finnes det i underkant av 300 yrkesaktive nevrologer i Norge.

I Norge arbeider de fleste nevrologer kun med voksne pasienter, mens sykdommer i nervesystemet hos barn diagnostiseres og behandles av barneleger med spesialkompetanse i barnenevrologi. En nevrolog arbeider som regel ikke med å operere i hjernen og resten av nervesystemet, det er det nevrokirurger som gjør. Psykiske lidelser er ikke en del av nevrologien, det er det psykiatere som tar seg av.

For å  bli undersøkt hos en nevrolog i den offentlige helsetjenesten må du ha henvisning fra en lege. Ventetiden varierer avhengig av hva henvisningen gjelder. Det er også variasjoner i ventetiden fra fylke til fylke. Her er en oversikt over alle landets nevrologiske avdelinger. 

For å bli undersøkt hos en privatpraktiserende nevrolog må du som regel også ha henvisning fra lege, men ventetiden kan ofte være kortere enn hos de offentlige poliklinikkene. Mange privatpraktiserende nevrologer har avtalepraksis, og du betaler ikke høyere egenandel enn på en offentlig poliklinikk, mens andre har ikke slik offentlig avtale, og du må i så fall betale hele konsultasjonen selv. Her er en oversikt over de fleste av landets privatpraktiserende nevrologer. I tilegg vil mange av de private spesialistsenterene i de store byene ha tilknyttet nevrolog.

For å påbegynne spesialiseringen i nevrologi kreves det at man er autorisert lege. For å oppnå dette må man ha medisinsk embedseksamen i Norge eller i et annet land. Denne eksamenen forutgås av mellom 5,5 og 6,5 års universitetsutdannelse. Dessuten kreves det i Norge en turnustjeneste på sykehus og i allmennpraksis på tilsammen 1,5 år. Selve spesialistutdannelsen skjer på sykehus, der det kreves minimum 4,5 års tjeneste på en nevrologisk avdeling, med krav til ulike ferdigheter og antall timer teoretisk utdanning. Minst 1,5 år av denne utdannelsen må skje ved en godkjent såkalt Gruppe 1-avdeling, som oftest en universitetsavdeling. I tillegg til dette kreves det minimum et halvt års tjeneste ved en nevrokirurgisk avdeling, og minimum 200 godkjente kurstimer med eksamen i spesifiserte emner. Her er en mer detaljert oversikt over spesialistutdannelsen i nevrologi. Her er en oppdatert oversikt over alle godkjente spesialister i nevrologi.

Det menneskelige nervesystem er et uhyre komplekst nettverk av nervefibre som finnes overalt i kroppen. Nervesystemets funksjon er svært sammensatt og også til dels ufullstendig kjent. Selv de aller mest moderne laboratorieanalyser, og de kraftigste maskinene for billedfremstilling av menneskekroppen, er ofte ikke i stand til å gi god nok informasjon om skader og sykdom i nervesystemet. Den nevrologiske undersøkelse er en systematisk gjennomgang av hele nervesystemet bare ved hjelp av samtale og enkle hjelpemidler som reflekshammer og sikkerhetsnål. Ved en slik undersøkelse kan man ofte få svært mye bedre opplysninger om dysfunksjon i nervesystemet enn ved alle slags moderne høyteknologiske teknikker.

Formålet med den nevrologisk undersøkelse er å kartlegge hvorvidt det er tegn til skade eller dysfunksjon av det perifere eller det sentrale nervesystem (se over), og å kartlegge hvor i nervesystemet skaden eller dysfunksjonen sitter. Sykehistorien (anamnesen) er svært viktig i dette arbeidet, og nevrologen bruker gjerne lang tid på å samtale med pasienten for å ha et best mulig grunnlag for å stille diagnosen. Selve den kliniske undersøkelsen følger et systematisk mønster. Hvilke typer undersøkelser som gjøres vil være avhengig av problemstillingen og de opplysninger som er fremkommet under den innledende samtalen. I en fullstendig nevrologisk undersøkelse gjennomgås deretter systematisk mental status, de 12 parene hjernenerver, undersøkelse av hode, hals og nakke, generell bevegelsesevne, muskelstyrke, hurtighet og presisjon av bevegelse, balanse og koordinasjon, sensibilitet (ulike deler av følesansen), reflekser, gange og ulike tester for lillehjernefunksjon.

I tillegg til den kliniske undersøkelsen kan nevrologen tidvis også benytte seg av ulike billedteknikker som CT (computertomografi) og MR (Magnetresonanstomografi), ultralydundersøkelse av blodårene på halsen og i hjernen, elektrofysiologisk undersøkelse av nerveledningshastighet og muskelfunksjon, blodprøver, spinalpunksjon (ryggmargsvæskeprøve), EEG (elektroencefalografi), ulike standardiserte tester for mental, motorisk og sensorisk funksjon såvel som genetiske analyser i blod. I tillegg finnes det en lang rekke andre spesialundersøkelser og billedteknikker.

Når det gjelder sykdommer i hjernen er den andre store spesialiteten for dette selvsagt psykiatri, som omhandler de psykiske lidelser. Operasjoner i hjernen og mot nervesystemet foretas av nevrokirurger. Billedfremstilling av hjernen og tolkning av slike bilder foretas av radiologer (røntgenleger). Enkelte spesialundersøkelser av hjernen med radioaktive stoffer foretas imidlertid av nukleærmedisinere. Nevrofysiologiske undersøkelser av nervesystemet foretas av mange nevrologer, men det er de kliniske nevrofysiologer som er de egentlige spesialister på dette. Nevrologisk diagnostikk og behandling av barn foretas av barnelegene. Ryggoperasjoner (isjias) foretas noen steder av nevrokirurger (se over), men de fleste steder av ortopeder. Rehabilitering av nevrologiske pasienter forestås mange steder av fysikalskmedisinere.Demenssykdommer utredes ofte i et samarbeid mellom nevrologer og geriatere.  I tillegg samarbeider selvsagt nevrologer med en lang rekke andre legespesialister, så vel som med mange andre yrkesgrupper i helsevesenet, så som sykepleiere, fysioterapeuter, logopeder, ergoterapeuter, ortopediingeniører etc. etc.